Søndag igjen allerede

0
2

Så var det søndag igjen, allerede. Hvor ble uka av i en slik fart at jeg nesten kjente ukens friske vind gi meg motbør. Det har i det minste blitt lysere om morgenen. Nå er det håpe at snøen forsvinner, det kan gjerne haste litt.

Uansett, en uke har gått og den har fylt seg opp slik at jeg inne imellom kan føle et lite hjertebank. Jeg er vel i en alder hvor jeg bør tenke på å roe ned. Likevel klarer jeg å fylle dagene opp med både det ene og det andre og drives fram av adrenalinet.

La meg begynne med helgen. Den tilbringer jeg med et fortsettende skrivekurs hvor vi boltrer i hverandres tekster fra erfart liv. Om ikke lenge skal jeg avgårde til kurset. Det som er bra med dette fortsettelseskurset er at det gir hver tekst en fyldig gjennomgang og min tekst ble gjennomgått i går. Mye positivt ble sagt.

Min faste “fortellerskole” ble besøkt denne uken. Da jeg sto framfor elevene tenkte jeg: Hva søren skal jeg fortelle nå? Det er ikke ofte det skjer, men når jeg forteller for de samme elevene over flere ganger, går jeg i surr i hva jeg har fortalt og så leter jeg febrilsk i mitt indre repertoar etter en fortelling som egner seg for målgruppen. Heldigvis har en klasse et godt kollektivt minne og samlet kunne de redegjøre for fortellingene de hadde hørt. Men nå begynner jeg å bli tom for fortellinger for den aldersgruppen og jeg søker etter et eller annet jeg en gang har fortalt og som jeg kan hente opp igjen for den kommende ukens runder.

Jeg hadde også et første møte med min mentor i dosent-opprykket denne uken. Det er ikke lett å finne ut av kriteriene for et opprykk. Skal du bli professor, er dette ganske tydelig, men dosenten består av vage formuleringer. Dosenten, slik jeg forstår det, skal lene seg på en praktisk yrkesutøvelse som for min del da blir kunstnerisk utviklingsarbeid. Det er iallfall det jeg ønsker å fokusere på. Men min mentor, slik jeg tolker han, ønsker et sterkere fokus på det vitenskapelige. Dette må selvfølgelig være med, men skal jeg fremheve min styrke og det som driver og engasjerer meg, må det jo være de relasjonelle møtene jeg skaper gjennom å fortelle for andre.

Apropos det, Pepper eller Leonardo som hen egentlig heter, fortalte denne uken. Det er forunderlig at man kan få et forhold til en robot, men hen er utrolig søt og er som et barn der den følger deg med blikket. Det går for eksempel helt i stå for hen når det er for mange tilstede. Det er selvfølgelig et stykke igjen for hen kan bli en komplett forteller, men noe grunnleggende har hen lært.
Uansett, ha en god søndag!