Snofrid #300

2
4

Denne fortellingen er en kombinasjon av to norske varianter.
Det var engang en konge som hadde to barn som var snille og gode. Datteren var uendelig vakker og ble kalt Snofrid. Da dronningen lå på dødsleiet sa hun til kongen at han ikke måtte gifte seg igjen om ikke barna deres ville det. Dronningen døde og kongen måtte reise fra slottet og ut i krig. I samme by bodde det en heks som hadde en datter på samme alder som kongens barn. De lekte ofte sammen og heksa var god mot barna. En dag sa heksa til kongens barn: Når deres far kommer hjem, kan du jo spørre om han ikke vil ta meg til dronning, for gjør han det, får dere både mor og enda en å leke med. Da kongen, deres far, kom hjem, snakket barna med han og ba han gifte seg og siden barna ønsket dette, gikk kongen med på det. Etter bryllupet måtte kongen ut og reise igjen. Og heksa som før hadde vært så kjælen og blid, viste nå sitt sanne ansikt. Hun kunne ikke tåle den vakre Snofrid. Snofrid ble behandlet som tjener og måtte gjøre det aller tyngste arbeidet. Mens hennes egen datter satt bare til stas. Ettersom tiden gikk og barna vokste til, ble ikke datteren mindre vakker.

En dag ba heksa konges datter om å gå ned i kjelleren for å hente noe. Mens hun sto der, kom det tre fattiggutter bort til henne og ba om mat. Ja, dere skal få mat, sa hun og ga dem det lille hun hadde. Da de tre småguttene kom ut sa de til hverandre: Hva skal vi gi henne, hun som var så god? Den ene sa: Jeg ønsker at hun er den vakreste i hele verden. Og en annen sa: Og hun skal kunne synge vakkert og den tredje: En gulldue skal alltid følge henne. Da hun kom opp fra kjelleren var hun det aller vakreste de hadde sett og en gulldue satt på henne hode. Da heksa fikk se henne ble hun enda sintere enn før og hun spurte hvordan det var gått til. Jeg kan ikke skjønne det, sa hun, jeg gikk bare ned i kjelleren og kom opp slik.

Neste dag sendte heksa ned sin egen datter i kjelleren for at hun skulle bli pen også. Mens hun sto der kom det tre smågutter og ba om noe å spise. Vil dere pakke dere ut av kjelleren, hva vil dere her?, sa hun og jaget dem vekk. Da de var kommet utenfor, sa den ene til de andre: hva skal vi gi henne som er så slem.
Da datteren kom opp fra kjelleren var hun så stygg at ingen orket å se på henne og et grantre vokste opp fra hodet hennes.

Dette gjorde stemoren enda mer ond. Endag sa hun til gutten, broren, at han skulle ta med søsteren ut i skogen og drepe henne og han måtte bringe hjertet hennes tilbake som bevis. Dette fortalte gutten til jenta. Gråt ikke, sa han, du vet jeg ikke kan drepe deg. Bli med meg ut i skogen så finner vi nok råd.
Da de var kommet dypt inn i skogen, fikk de se ett dyr, som gutten drepte og skar ut hjertet til. Jeg vet ikke om noe bedre enn dette sa gutten og det var søsteren enig i. Gutten forlot søsteren i skogen og dro tilbake til slottet og viste moren hjertet. Nå trodde hun at dette var slutten på datteren.

Imens gikk Snofrid gjennom skog og mark til hun kom til en dyp dal. Der lå det en stue og hun gikk inn i denne. Der var det mat på bordet for tre og tre senger var oppredde. Hun var så sulten etter den lange veien. Hun tok en liten bit av hver tallerken, så lite at det nesten ikke kunne merkes. Deretter la hun seg i den ene sengen.
Etter en stund kom det tre bjørner vandrende og straks de gikk over terskelen ble de til tre riddere. De satte seg for å spise. Den ene oppdaget at det var spist av maten hans. Hvordan er det mulig, sa han, det har vært noen her og forsynt seg. Da de andre så etter, så de det samme. De tok til å glo seg omkring og ble da var Snofrid som lå i senga og hun var så vakker at de ikke var god for å ta øynene bort fra henne. Alt de kunne var å stirre på henne og gullduen som satt på henne.
Etter en lang søvn våknet Snofrid og så de tre mennene som sto og stirret på henne. Hvor kommer du fra?, spurte den ene. Hun fortalte dette. Ja, nå slipper du ikke herfra så lenge vi lever, vi vil du skal være her og stelle mens vi er borte, sa ridderne. De var forgjorte som bjørner og måtte ut og vandre hver dag.

Snofrid ble der og stelte for dem. Og det gikk en lang stund. Dronningen tilbake på slottet hadde et speil som kunne svare på alt det hun spurte om. En dag spurte hun speilet: Hvordan lever Snofrid nå? Og speilet svarte: Snofrid som du og du som Snofrid, hun lever godt med tre bjørner. Dronningen ble forferdet. Hun kledde seg opp som en fattigkjerring og gikk inn skogen til hun endelig fant den stua hvor Snofrid levde. Snofrid satt ute i solveggen og håret hennes var så blankt at skinte av det. Duen satt på hennes hode. Dronningen gikk bort til henne og satt en giftig kam i håret hennes, slik at Snofrid falt om som hun var død. Og dronningen dro hjem igjen.
Da ridderne kom hjem den kvelden, fant de Snofrid liggende som død. De ble ille ved av dette synet og tok til å stelle henne. En av dem så en kam i håret henne som han ikke før hadde sett, denne tok han ut og dermed våknet hun opp og var like god igjen. De spurte henne om hvordan dette var gått til. Jeg satt i solveggen og det kom en fattigkjerring og satte seg ved siden av meg. Så husker jeg ikke mer enn at hun satte en kam i håret mitt. Du må passe på, sa de tre ridderne og ikke slipp noen inn mens vi er borte.

Det gikk igjen en god stund. En dag spurte dronningen speilet igjen: Hvordan lever Snofrid nå? Og speilet svarte: Snofrid som du og du som Snofrid, hun lever godt med tre bjørner. Dronningen ble så rasende at hun denne gangen kledde seg som en fattigmann og dro til det stedet Snofrid bodde og levde. Da dronningen kom fram og banket på stua, svarte Snofrid: jeg kan ikke slippe deg inn, jeg slipper ingen inn utenom dem som bor her. Det er så kaldt her, sa fattigmannen og ba så sårt. Da holdt ikke Snofrid det ut og slapp den fattige inn slik at denne fikk varmet seg. Fattigmannen fant fram et belte og ga det til henne som takk. Du som er så fin må ha dette, sa han. Hun tok beltet rundt livet, men ikke før hun hadde spent det rundt magen før hun falt som død om.

Da ridderne kom hjem, fant de henne liggende på gulvet som død. Forferdet grep de tak i henne, men en oppdaget beltet og løsnet det og hun var like levende som før. Du må ikke åpne opp for noen uansett hvem det er, når vi ikke er hjemme, sa de strengt.

Igjen gikk det en stund og en dag spurte dronningen: Hvordan lever Snofrid nå? Og speilet svarte som sist: Snofrid som du og du som Snofrid, hun lever godt med tre bjørner. Hun kledde seg som en fattigjente og dro av sted. Vel framme banket hun på døren. Innenfor svarte Snofrid: Gå vekk, jeg åpner ikke for noen på denne jord før ridderne kommer hjem. Uansett hva jenta ba, så var det ikke råd for det. Da sa jenta: Men bare gløtt på døra litt, jeg vil gjerne se om du er så fin som alle sier du er. Snofrid gløttet litt på døren slik hun så vidt kunne skimtes. Og raskt stakk jenta en knappenål i håndflaten til Snofrid og hun falt om som om hun var død.
Da ridderne kom hjem lå hun livløs på gulvet. Det stelte henne og uansett hvor mye de studerte henne, kunne de ikke finne ut av hva som plaget henne. Hun var og ble død. En stor sorg kom over dem. Det la henne i en kiste så gild at den var som av reneste gull. De satte kisten på et berg og ikke noe lokk var på kisten. Hun var så fager å se på og det ville de ikke skjule for noen. På henne satt duen stadig. Tiden gikk og ridderne red opp på berget hver dag og så på henne og de syntes at hun stadig ble vakrere.
Endag var kongssønnen ute og red på jakt. Han red forbi berget og fikk se noe skinne på toppen. Han red opp for han ville se hva det var.

Der oppe på fjellet fant han det fineste han noen gang hadde sett, hun var så fin at han nesten fikk vondt i øynene. Han ble sittende der til ridderne kom opp. Kongssønnen ba om at han måtte få ta henne med til slottet og det fikk han så lenge han lovet å ha henne i det samme rommet som han selv sov i. Han måtte sette lys i vinduene og passe på henne både dag og natt. Kongssønnen lovet dette. Han fikk henne fraktet inn på sitt rom. Der ble kisten plassert ved vinduet og han satt ved hennes side dag og natt.
En dag da han satt der, så han en liten sort prikk på håndflaten hennes. Han tok sin kniv med den pirket han ut knappenålen. I det samme slo Snofrid øyene opp og stirret på han: hvor er jeg? Spurte hun. Du er hos meg, svarte han og nå skal du ikke være redd. Han ble forskrekkelig glad og ville vite alt, hvor hun kom fra og hvorfor hun hadde ligget slik. Da hun hadde fortalt dette, ville han straks gifte seg med henne. Og et storslått bryllup ble holdt.

Da det var gått en stund ble prinsen konge og som konge måtte han ut på reise. Han ba dem alle om å passe på dronningen og for all del, ingen fremmede måtte komme inn til henne. Og ikke lenge etter fødte dronningen en sønn. I mens fant heksa ingen ro og en dag spurte hun speilet: Hvordan lever jomfru Snofrid nå? Og speilet svarte: Jomfru Snofrid som du og du som jomfru Snofrid. Og når heksa forhørte seg om fikk hun høre at Snofrid var dronning og hadde selv fått en sønn. Hun ble forferdet og gikk til kongsgården med grøt til sin datter. Hun slapp ikke inn, men grøten tok de imot.

Heksa ga seg ikke og snakket så lenge for seg at de omsider måtte slippe henne inn. Hun gjorde seg så blid hun kunne og skulle hjelpe dronningen. Endag sa hun til henne: Sett deg her ved vinduet slik at du kan se utover vannet. Det er så friskt og vakkert og det har du nå godt av. Dronningen gjorde dette, for hun trodde jo at alle ville henne det beste. Men hun hadde ikke sittet lenge ved vinduet før heksa tok og puffet henne ut i sjøen. Så hentet hun sin egen stygge datter og la henne i senga til dronningen og lot henne legge den unge prinsen i armen sin. Da kongen fikk se dronningen sin igjen ble han lei seg for han kunne ikke kjenne henne igjen, så forandret var hun blitt. Heksa trøstet og sa at det hendte ofte etter at man hadde fått barn, men kongen ble ikke glad igjen. Den vakre prinsen holdt han av, men henne som han trodde var dronningen sin, kunne han ikke holde mer av.

Nå satt der nede i kjelleren på kongsgården en skredder som arbeidet utover natten. En kveld hørte han fra vannet: Jeg kommer tre torsdagskvelder, men ve den som ligger i min seng med mitt barn. Skredderen undret seg over dette og neste torsdagskveld hørte han det samme igjen og han kunne skjelne en vakker sangstemme og når han prøvde å se etter, var en due alt det han så, en due fly over vannet og stemmen sa: Jeg kommer to torsdagskvelder, men ve den som ligger i min seng med mitt barn.
Skredderen fortalte det til kongen og neste torsdagskveld gikk kongen selv ned i kammerset til skredderen og utpå kvelden hørte de begge det som ble sagt: Jeg er her siste torsdagskveld, men ve den som ligger i min seng med mitt barn. Kongen grep etter henne og holdt henne og det var dronningen som sto der nå i rommet. Det var godt du tok meg, sa dronningen, hadde du ikke gjort det ville du aldri ha sett meg igjen. Hun fortalte alt som hadde skjedd, at hun var blitt dyttet ut i sjøen og at heksas egen datter lå i hennes sted og hadde gitt seg ut for å være hans dronning.

Kongen gikk til heksa og sa: Hva skal den ha som straff den som har villet drepe dronningen og selv få sin egen datter til dronning? Heksa svarte: Den som har villet det skal legges i en spikertønne og trekkes av ville hester. Du har selv sagt din egen dom, sa kongen, for det er deg det gjelder. Heksa ble lagt i spikertønne og kjørt i stykker, men kongen fikk dronningen sin igjen. Nå var alt det onde borte og bare godt igjen. Kongen gjorde gjestebud som kunne spørres i mange kongeriker. Jeg var også med i gjestebudet, ser du og derfor er det at jeg kan fortelle deg alt sammen.

2 COMMENTS

    • Jeg skulle ha skrevet to norske varianter, vi har altså dette eventyret i norsk folkeminne.

Comments are closed.