Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Snøen som ikke kommer

Jeg må innrømme at jeg fint kan klare meg uten snø. Sist gang jeg gikk på ski var jeg femten år eller yngre, det var på skoleleir. Jeg hadde fått låne treski av tanta mi, alle de andre hadde glassfiber ski. Den turen lærte jeg meg å banne.

Så hvor Daniel fikk sin hang til å gå på ski fra, vet jeg ikke. Riktig nok gikk han på skiskole og lignende, men det var ikke akkurat helgeturer ut i marka når det bød seg. Det var spesielt en hyttetur han måtte dra på, det var en tradisjon at en gjeng av Daniels venner møttes på en hytte hver vinter. Selv nå han nærmet seg slutten måtte han dra. Hans kjære Alexandra var livredd fordi Daniel hadde hatt anfall og hun var bekymret for at det skulle skje mens de var ute og gikk. Daniel insisterte, selv om legen frarådet det. Det er en trøst å tenke på at det er noen følelser som er sterkere enn det å være syk. Jeg kan godt forstå han, det kan være at det er et forsøk på å normalisere livet selv om det går mot slutten, det er en slags forsikring om livet fortsetter etter at man har gått bort. Det er en trøst for alle parter, selv om det er uhorvelig smertefullt å tenke på.

Noe av det verste ved en sorg, og som jeg sikkert har skrevet om før, er tanken på alt det den døde går glipp av. Han skal ikke lenger delta på de årlige turene. Betydningen av et menneskeliv kan ikke reduseres til enslige minner, det er det meningsbærende savnet som omslutter oss og på den måten blir den vi savner nærværende, nettopp gjennom sitt fravær. Det er som om den døde uansett får det siste ordet.

Comments

comments

It's only fair to share...Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

The author

Fortellerkunstner siden 1996 StorytellingArtist since 1996