Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Den sjette fortellingen den sjette dagen – fargerik jul

I dag drar jeg på min siste fortellerrunde i skolen for denne gang. Der har jeg blant annet tenkt å fortelle fortellingen nedenfor. Det er en rimelig kjent ”vinterfortelling”, men jeg har min vri på den.

For lenge, lenge siden ble verden skapt. Vårherre var i sitt kreative hjørne og passet på å gi alle farger. Og alle var fornøyd med de fargene de hadde fått. Det var bare det at Vårherre hadde gitt fargene på våren. Sommeren kom og fargene ble enda sterkere. Så kom høsten og alt ble gyllent. Vinteren kom og snøen dalte og snøen fikk se hvordan alle hadde fått farger, bortsett fra snøen. Vårherre hadde glemt å gi snøen farge og snøen var usynlig.

Snøen bestemte seg for å dra til Vårherre og be om at ikke også den kunne fått litt farge. Den la seg på vinden og reiste avgårde. Vel framme hos Vårherre, la snøen seg Vårherres føtter. Vårherre kjente at han ble kald ved føttene og kikket seg omkring. Snøen sa: ”Kjære Vårherre, kan jeg vær så snill få litt farge som alle de andre har fått?”

Vårherre holdt seg for munnen i ren forfjamselse, han hadde glemt snøen. Vårherre hadde brukt opp alle fargene. Fargerestene hadde han klint utover himmelen og skapt regnbuen med. Vårherre svarte: ”Jeg beklager så mye, men jeg har ikke noe farge igjen. Det er snart jul, vet du hva! Dra ut i verden og be om noen kan dele litt farge med deg.” Det gikk snøen med på. Snøen la seg på vinden igjen og dro ut i verden for å finne noen som kunne dele farge med den.

Den første snøen fikk se var en rød blomst og snøen tenkte: ”Rød, det er den aller fineste fargen jeg vet. Om jeg var rød som den, da ville jeg ha vært fin da.” Snøen la seg rundt den røde rosen og ba vakkert: ”Kjære rose, kan du dele litt farge med den som ingenting har og som ingen kan se.” Rosen ropte ut: ”Fysj, så kald og ekkel du her. Du skal være glad ingen kan se deg! Ha deg bort.” Så stakk den tornene ut og snøen måtte legge seg på vinden og reise videre.

Nå fikk snøen øye på en gul eng, gule blomster sto tett i tett og snøen tenkte: ”Gult! Det er den aller, aller fineste fargen jeg kjenner til. Om jeg var gul som de blomstene så ville alle tro at jeg var i slekt med sola.” Det var smørblomsten snøen hadde fått øye på. Snøen la seg ved smørblomstene og spurte så fint den kunne: ”Kjære Smørblomst, kan du dele litt farge med den som ingenting har og som ingen kan se.” Smørblomstene nøs og svarte. ”Nei, uff så kald du er. Ha deg vekk. Vi kan ikke dele med noen, for vi trenger vår egen gule farge.” ”Oh,” sa snøen skuffet og reiste videre med vinden.

Etter en stund fikk Snøen øye på en blå blomst og snøen utbrøt: ”Blå, det er den aller fineste fargen. Om jeg var blå, så kunne jeg være venn med både himmelen og havet.” Snøen dro til den blå blomsten og spurte: ”Kjære blå blomst, kan gi litt farge til den som ingenting har og som ingen kan se.” Blomsten ville ikke svare, den lukket blomsten som en bjelle og hang med hodet. Den ble en blåklokke og snøen måtte dra videre.

Snøen spurte hav, himmel og jord. Den spurte alle planter og dyr, men det var ingen som kunne dele med snøen. Så spurte den menneskene, besteforeldre, foreldre, barn og barnebarn, men de svarte: ”Ikke plag oss. Ser du ikke at vi har det travelt. Vi skal lage julekalender og julebakst, vi skal handle gaver, vi skal pakke gaver, og så skal vi kose oss.”

Nå var snøen i ferd med å gi opp. Det var bare en blomst igjen å spørre. Det var en hvit blomst og snøen tenkte: ”Om jeg var hvit som den blomsten, ville jeg være som et hvit ark som alle kunne tegne håpet sitt på.” Snøen la seg forsiktig ved den hvite blomsten og spurte forsiktig om den ville dele farge med snøen. Blomsten svarte: ”Selvfølgelig! Hva slags verden er dette om vi ikke kan dele med hverandre.” Så bøyde den hodet sitt og skrapte litt hvitt fra blomsten så det drysset ned på snøen. Og snøen sa: ”Som takk for at du delte med meg, skal du være den første blomsten som kommer opp om våren. Og når man ser deg, skal man bli lettet over at det endelig er lysere tider.” Slik ble det. Og om du er så heldig at du ser blomsten kalt snøklokke, kan du se nærmere på den. Da vil du se at det er litt grønt der det skulle ha vært hvitt. Det er fordi den delte farge snøen.

Comments

comments

It's only fair to share...Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

The author

Fortellerkunstner siden 1996
StorytellingArtist since 1996

Legg inn en kommentar