(England)
Det var engang en rik mann som hadde tre døtre. En dag ønsket han å finne ut hvor glad de egentlig var i han. Han spurte sin eldste datter: «Hvor høyt elsker du meg, min kjære?» «Like kjært som mitt eget liv.», svarte hun. «Det var godt å vite», sa faren og henvendte seg til sin andre datter, «Hvor høyt elsker du meg, min kjære?» «Høyest i hele verden.», var hennes svar. «Det er bra», sa faren. Så spurte han sin tredje datter: ”Hvor høyt elsker du meg?” «Jeg elsker deg som et godt måltid elsker salt.», sa hun. Faren ble rasende over svaret. «Du setter ikke pris på din far i det hele tatt», sa han, «og i mitt hus er du ikke lenger velkommen.» Han kastet henne ut av huset der og da, og slo døren igjen i ansiktet hennes.

Hun gikk av gårde. Og hun gikk langt og lengre enn langt, til hun kom til myr. Der samlet hun siv og laget en slags kappe av dem, som dekket henne fra topp til tå, slik at hennes egne klær ble skjult. Så fortsatte hun å gå til hun kom fram til et stort flott hus. Hun banket på og spurte om de trengte hjelp. Det gjorde de ikke, var svaret hun fikk. «Men jeg har ingen steder å gå», sa hun, «Jeg vil ikke be om lønn, og jeg kan gjøre all slags arbeid.” «Vel, hvis du kan skrubbe gryter, og skrape kjeler, kan du forbli», sa de. Så der ble hun værende, hun skrubbet gryter og skrapte kjeler, og gjorde alt det arbeidet ingen andre ville gjøre. Og fordi hun ikke sa sitt navn, kalte de henne Siv kappe. Det var et fint hus hun hadde havnet i. Det var eid av rike folk som hadde en vakker sønn.

Så hendte det en dag at det skulle arrangeres dans ikke langt unna. Tjenerfolket kunne dra og se på finfolket. Siv kappe sa hun var for trett til å bli med så hun ble hjemme. Men straks de andre var ute, tok hun av seg sin kappe av siv, vasket seg og dro til dansen. Der var ingen så flott kledd som henne. Hvem andre var på dansen en sønnen av huset. Og straks han så henne ble han forelsket i henne. Han kunne ikke danse med andre enn henne.

Før dansen var over, dro Siv kappe hjem. Da de andre kom hjem lot hun som hun sov, med sin kappe på seg. Tidlig neste morgen fortalte de henne: «Du gikk virkelig glipp av noe i går, Siv kappe!»
«Hva da?» spurte hun. «Det var den vakreste kvinne du noen sinne har sett, vakkert kledd». ”Den unge herren i huset kunne ikke ta sine øyne fra henne. «Men i kveld er det nok en dans, kanskje hun kommer igjen?»

Når kvelden kom, sa Siv kappe at hun var for trett til å dra med dem. Men straks de var ute av døra, så var det av med kappen og avsted til dansen. Den unge herren ventet på henne, og han danset ikke med andre, og så ikke på andre hele kvelden. Før dansen var over, løp hun hjem og lot som hun sov da de andre kom.

Morgenen etter, sa de andre tjenerne: ” Siv kappe, du skulle ha vært på dansen i går, for den vakre kvinnen var der igjen. Den unge herren fikk ikke øynene fra henne.» «Vel, sa hun, jeg skulle likt å ha sett henne.» «I kveld er det nok en dans, og du må bli med oss, for hun kommer sikkert». Da kvelden kom var Siv kappe for trett til å bli med dem. Men straks de var dratt, gjorde hun seg klar og dro etter.

Den unge herren var lykkelig når han så henne. Han danset ikke med andre og hadde ikke øyne for andre. Men hun ville ikke si sitt navn, hvor hun kom fra. Han ga henne en ring og sa at hvis han ikke så henne igjen så ville han dø. Før dansen var over, var hun borte, og lot som hun sov da de andre kom hjem. Neste dag sa de andre til henne: «Siv Kappe nå gikk du virkelig glipp av noe. Du kan ikke se kvinnen nå, for nå er det ikke mer dans.»

Herrens sønn gjorde alt for å finne henne, men uansett hvor han dro og hvor han spurte, så var det ingen som kjente til henne. Han ble sykere og sykere, og tilslutt gikk han til sengs.

Kokka fikk beskjed om å lage noe velling til sønnen, for han var syk av kjærlighet. Da Siv kappe fikk vite dette, ba hun om lov til å lage den. Tilslutt ga kokken seg. Siv kappe laget vellingen, og lot ringen falle ned i vellingen, før kokka tok vellingen opp til herren.

Den unge mannen spiste velling og fikk se ringen på bunnen. «Send etter kokken», ropte han. Kokken kom. «Hvem har laget vellingen»; spurte han. «Det har jeg gjort», sa kokka og hun var redd når han så på henne. «Nei, det gjorde du ikke, sa han, ”fortell meg hvem som gjorde det, og jeg skal ikke skade deg.” «Vel, det var Siv kappe,» sa hun.

Det ble sendt etter Siv kappe. Og hun kom. «Er det du som har laget vellingen?» spurte han. «Ja, det var meg», svarte hun. «Hvor fikk du ringen fra?» spurte han. «Fra han som ga meg den» var hennes svar. «Hvem er så du?”, spurte han. «Det skal jeg vise deg.», sa hun. Hun dro av seg kappen laget av siv og der sto hun i sin vakre kjole.

Husets sønn ble straks frisk, og det gikk ikke lange tiden før de skulle giftes. Det skulle bli et stort bryllup, hvor alle ble bedt om å komme fra fjern og nær. Også Siv kappes far ble bedt. Men hun fortalte ingen hvem hun var. Rett før bryllupet gikk hun til kokka og sa: «Jeg vil at du lager hvert måltid uten salt.» «Men da vil bli en merkelig smak eller smake ingenting», sa kokka. «Det spiller ingen rolle!» sa hun. Kokka gjorde som hun sa.

Så kom bryllups dagen, og de ble gift. Etter bryllupet gikk alle til bords. Da maten kom, var den så smakløs at ingen kunne spise den. Siv kappe far prøvde den ene retten etter den, så brast han ut i gråt. «Hva er veien?” spurte brudgommen han. «Åh”, sa han, «Jeg hadde en datter. Jeg spurte henne om hvor høyt hun elsket meg. Og hun sa: ’Som et godt måltid har saltet kjært.’ Jeg kastet henne på dør, for jeg trodde hun ikke hadde meg kjær. Men nå forstår jeg at hun var den som satte meg høyest. Og hun kan være død for det jeg vet.” «Nei, far, her er hun», sa Siv kappe. Og hun gikk opp til han og la sine armer rundt han. Og slik levde de lykkelig i alle sine dager.

Comments

comments