Sinna minne

0
142

«Hun er født med et jotunsinne», blir det sagt om Hervor i forestillingen Vår. Jeg var ofte sint som barn, så jeg kan kjenne meg igjen i det. Eller jeg framhever det i forestillingen nettopp fordi jeg var et sint, ikke spesielt sosialt barn. Jeg holdt meg stort sett sammen med sauer, min sosiale situasjon var å sparke i stykker dører eller kaste store jordklumper etter andre. Jeg sloss stadig med broren min. I dag ville jeg, om jeg var et barn, blitt diagnostiert med et eller annet.

Det er viktig for meg i en forestilling at det legges inn biografiske spor, eller sagt på en annen måte, den tradisjonelle fortellingen har en analog forbindelse med mitt eget liv.

Noe av grunnlaget for identitet er minnet. Du kan dele et minne inn i flere kategorier. Jeg skal for meg disse i ulike innlegg framover. For det første har du det autobiografiske minnet. Dette minnet kan igjen deles inn i ulike typer. Du har livsfortellingen. Dette tar for seg et større strekk av livet fra barndom til alderdom. Så har du livssykluser. Da er minnet tematisert som barndom, skolegang, venner og lignende. Eller som over, hvor minne er tematisert gjennom sinne. Jeg har vært sint mange ganger, men dette har roet seg, sannsynligvis fordi jeg har blitt eldre og mer betenkt. Men mange kan oppleve meg som litt ilter eller bister, det er det iallfall stadig noen sårbare som klager over, det er nok rester av mitt jotunsinne.

Deretter har du episodene, dette er enkelt hendelser i livet, slik som første skoledag nevnt tidligere i et innlegg.

Minnet skiller ikke mellom fakta og fiksjon, det er ikke noe sant eller usant i minnet. Du kan ha blitt fortalt noe så ofte eller så levende at du tror det har skjedd deg selv. Kanskje dette er enda mer aktuelt å påpeke i dag med sosiale medier, hvor disse blir opplevd som en realitet, de blir til referanser for mange situasjoner, men er i prinsippet omgitt av mange fiksjonelle verktøy.

Comments

comments