Sentimentalitet

0
158

Jeg har bestemt meg for å nedskalere på så mange områder, eller «downsizing» som det heter på dårlig norsk. Altså kvitte meg med en masse, som et bidrag inn i klimakrisen. Men jeg har store problemer, det ser ut til at alt har en affeksjonsverdi. Sentimentaliteten gjør seg kraftig gjeldende.

Klær er det enkleste. Jeg har begynt der. Jeg gir bort klær jeg ikke trenger, som bare henger der og tar opp plass og kun gjør sin nytte når jeg ikke har noe annet å ta på meg. Så oppdaget jeg at klær består av plast, og det skal man ikke gi bort, nei det skal kastes i den blå plastposen for plast. For om man gir bort klær med plast i materialet, kan det ende i utlandet hvor man ikke har så gode rensemuligheter som i Norge, dermed sprer jeg mikroplasten. Jeg har faktisk mange klær med plast. Klær er heldigvis det jeg har minst tilknytning til, det er kanskje synd. Uansett heretter er det klær kun av bomull, lin, ull og silke, og aller helst fra småskala produksjon.


Gjenstander har jeg større problemer med, jeg har spart all slags mulige ting bare fordi de kommer fra et sted jeg føler noe for. Det er snakk om f.eks. en gammel kassettspiller jeg fikk av japansk jente som bodde hos meg. Hun lot nok den stå igjen fordi hun ikke kunne ta med den videre, men jeg har hatt den i over tjue år og ikke virker den heller. Så er det gammel ødelagt hund, to hunder faktisk, etter mine besteforeldre. Og ikke minst bokser, alle slags typer bokser. Jeg kunne ha fortsatt. Her slår sentimentaliteten inn for alvor, og jeg bedyrer deres store affeksjonsverdi. Jeg får kanskje gjøre det etappevis, først pakke det bort og så bli vant til at det ikke er der, for så å fjerne det. Eller blir det da slik at når jeg pakker det opp, får en står gjensynsglede? Kanskje jeg kan håpe på at det knuser?

Comments

comments