Samtalen oss i mellom

0
368

I går møttes Andreas, Tze Yeung og jeg for å ha en foreløpig avslutning av vårt prosjekt ”23.27”. Her er samtalen transkribert fra opptaket jeg gjorde.

Meg: Da er vi ferdig, hva er første reaksjon nå som vi har kommet oss igjennom det?
Tze Yeung: Det er litt trist da. Selvfølgelig skal vi gå videre med prosjektet. Men vi kan ikke endre så mye.
Andreas: Jeg tenker at det er hva det er. Kanskje gjøre noe nytt. Men fortsette det her. Folk reagerte positivt, både…. komponistene også. Jeg tenkte det kanskje var sånn fortelling greie, men det er det ikke. Det er et musikkdrama og ikke bare fortelling. Vi er to og det er ikke kostbart å få oss ut. Det er interessant, det er så mye man kan gjøre.

Meg: Hva er det komponistene har sagt da?
Andreas: De syns det var veldig bra. De jeg har snakket med sa de veit ikke om de skal le eller gråte. Den der kombinasjonen som gjør at de ikke vet hva de skal føle. Musikken var veldig treffende. Vi gjorde de riktige valgene.
Tze Yeung: Han (navnet på en komponist) var veldig fornøyd med dette. Han sa at dette er ny sjanger.
Meg: Det er spennende. Det er vanskelig å tenke seg hvordan man skal toppe det. Fordi materialet er så unikt også.
Tze Yeung: Vi har store problemer med operaen, fordi operaen har ikke noe å gjøre med dagens samfunn. Dette er veldig personlig, det er drama.

Meg: Hva tenker dere om prosessen? Vi ble jo satt sammen. Eller du (Tze Yeung) valgte det. Hvordan har prosessen vært?
Tze Yeung: I starten var jeg litt usikker, fordi jeg kjente dere ikke så godt. Jeg har jobbet med deg før (til Andreas), men jeg visste ikke hvor fleksibel Andreas var. Og så var jeg ikke så kjent med din historie. Det tar litt tid å bli kjent med følelser og sånn. Det er bra at vi jobbet sammen såpass mange ganger.
Meg: Og du satt der jo hver eneste gang. Det var engang du var borte når vi hadde en gjennomgang.
Andreas: Det er helt vanvittig å tenke på egentlig. Vi gjør det på en måte, å ikke gjøre det….
Meg: Ja, sitte å lytte og lytte… prøve å skjule gjespene sine…. neida
Andreas: Det var ni om morningen da… Jeg likte at prosessen ble veldig sånn …. Vi fjernet så mye ting og sånn… Det var tiden etter R (det var en komponist som kom innom en gang) det ble veldig interessant. Det var da det skjedde så mye forandringer..
Meg: Tenk om han ikke hadde vært der. Jeg tror det var veldig avgjørende. Da fikk vi et tydelig spor å rendyrke. Men man må også prøve ut, man gå alle disse veiene for å komme fram. Jeg vet at jeg ikke er så lett å jobbe med, fordi jeg får ikke bestemt meg helt for hva jeg skal fortelle. Jeg prøver ut mange forskjellige ideer og historier før jeg finner en form på det. Jeg tenker at den siste forestillingen, selv om vi manglet den der nervøsiteten, det først da jeg følte at nå begynner det å leve slik som det skal. For da turte jeg å la det leve uten meg.
Tze Yeung: Det er faktisk bra at det er så mange ideer, fordi det nesten sånn at jeg som komponist da kan fremheve hva jeg vil av historien. Det er bra at man kan velge forskjellig materiale. Det er mye for deg (Andreas) kanskje fordi hver gang det kom en ny del måtte jeg lage ny musikk som du måtte lære deg.
Andreas: Nei, jeg syns det var helt omvendt. Du skrev jo sykt enkle ting. Det var bare kult. Alle musikere som spiller Tze Yeung sier at ”han er den verste komponisten fordi han skriver vanskeligst.” Han driver alltid å skal føkke opp et eller annet.

Meg: Hva har vært den største utfordringen?
Tze Yeung: For meg var det i starten usikkert. Det var usikkert hva slags stil jeg skulle skrive musikken. Jeg måtte være enkel, det var utfordrende å repetere deler, historien må stå i sentrum. Jeg må tenke kreativt og endre hvordan jeg jobbet.
Andreas: Å finne greia. Jeg skjønte ikke helt greia. Finne ut hvordan dette skulle mottas av en lytter, hvem er jeg. Og så var det noe av de musikalske tingene jeg ikke skjønte. Den valsen. Vi fant den tilslutt og det ble noe av det kuleste syns jeg. Jeg skjønte ikke hva vi skulle gjøre. Skulle vi gjøre over en time med det her? Hvem er det som orker å høre på det?
Meg: utfordringen for meg er å tørre å øve uten å være forberedt. Tørre å øve med fremmede hvor man viser de dårlige kunstneriske kvalitetene ved seg selv. Å få de andre til å forstå at det er den veien vi må gå for å finne kvaliteten.

Meg: Jeg har fått en litt negativ kommentar. Det vedkommende mente vi kunne utelatt var pausen. Men jeg er ikke sikker på om jeg enig i det. For det første var det forferdelig vondt å sitte i amfiet. Og så er det noe med å få dratt de inn i vårt univers. Å få dem til å se på bildene.
Andreas: Hvorfor skulle det ikke være pause?
Meg: Jeg vet ikke helt. Jeg tror det har noe med dramaturgien vi har. At du ikke alltid vet hvor du er. Hvilken historie er det egentlig som fortelles? Det har folk satt veldig pris på, så det kan være at den pausen bryter den ideen.
Tze Yeung: Komponistene likte pausen. Den sto ikke i midten, den var mot slutten. Det blir en refleksjonstid før man vet hva som kommer til å skje.

Meg: De dere har snakket med, har de kjent fortellingen?
Tze Yeung: Nei. De ser forestillingen kaleidoskopisk. De er uenige om hvilke deler som er viktigere enn andre.

Meg: Andre ting vi kan si?
Andreas: Kassetten var kul.
Meg: Det er forunderlig at ingen har reagert negativt på det. Det er jo helt ”far off”.
Andreas: Jeg tror publikum er trent opp i at det er en ganske rar greie.
Tze Yeung: Komponistene kjente lyden igjen fra trekkspillet.
Andreas: Det var ingen som tok exit metaforen. Det at jeg går ut. Og er ”død”. Når du sier: Andreas, Andreas”. Så det kan vi gjøre bedre neste gang.
Tze Yeung: Det er viktig å ha forskjellige tolkninger.

Etter dette som er transkribert her, snakket vi om videre arbeid.

Comments

comments