Så bommet jeg så inderlig!

0
246

I går hadde jeg to forestillinger på en videregående skole. Den første runden gikk knall og læreren var stolt over elevene som kunne sitte så stille og lytte så lenge. Det var en lettelse og jeg gikk med stort mot inn i andre runde, hvor jeg tenkte jeg skulle endre litt, hybris var latent i meg.

Den kunne jeg ha lagt bort. Det skar seg fullstendig, og det oppsto en konflikt mellom meg og et par av elevene. Dette skulle jeg aldri ha tillatt og jeg må ta alt på egen kappe. Det oppsto en situasjon som jeg ikke kunne håndtere og jeg ba læreren om at vi måtte slutte. Men læreren ville fortsette. Så jeg tok en nødløsning og fortalte et par fortellinger jeg visste elevene ville like, andre gjorde det iallfall. Og det gikk heldigvis hjem.

Men jeg dro fra skolen med en ekkel følelse. Jeg hadde latt meg vippe av pinnen og satte i gang en situasjon jeg mistet kontroll over. Når jeg tenker nøye etter, så skal jeg ikke bære all skyld for situasjonen. Et par elever ville gjerne sitte langt bak, det fikk de ikke lov til. Grunnen til at de ville sitte langt bak var fordi de skulle drive med mobilen sin. Da de måtte sette seg på første rad, fortsatte de på mobilen og småpratet, noe som tente meg, så jeg sa i fra.

I sanne situasjoner er mobilen noe dritt, jeg forklarte om uhøfligheten ved å sitte å snakke og se i mobilen mens jeg fortalte, det gikk ikke hjem. Jeg kom meg aldri inn fortellingen, jeg måtte gjenta beskjeden flere ganger og ga tilslutt opp. En elev ble sendt ut, selv om hun protesterte, men sånn ble det.

Jeg blir i et øyeblikk maktesløs i slike situasjoner, når jeg ser at den minste ting ikke går hjem. Samtidig blir jeg ikke motløs, for jeg tenker at det er disse som trenger det jeg driver med. Jeg vil gjerne tilbake, men her nytter det ikke med en enkel opplevelse, det må gjøres jevnlig og med rette fortellinger over tid. Det verste som kan skje er jo å gi fullstendig opp.

Comments

comments