Referanser forsvinner

0
198

Daniel og jeg, og onkel Vidar flyttet til Høybråten i Oslo da Daniel var litt over et år. At jeg holdt ut på Hvaler alene i over et år er for meg uforståelig. Jeg skulle begynne å studere på Universitetet.

Vi flyttet inn i en tomannsbolig med stor hage. Eierne bodde i andre etasje og der bodde Lasse som var litt eldre enn Daniel. Daniel var et stille barn som ikke tok igjen, dette utnyttet Lasse. Lasse var en gutt som banket på vår dør før vi hadde stått opp om morgenen, hans foreldre likte å sove lenge. Lasse var stort sett hos oss. Foreldrene hans hadde en stor hvit sofa hvor mor satt og røyket. Hos oss var det mulighet for å herje.

En dag hadde Daniel fått nok. Jeg sto på soverommet. Daniel ropte på meg, Lasse hadde satt i gang sin plaging. Jeg hadde også fått nok av meklingen mellom to gutter. Jeg kom ikke til unnsetning denne gangen. Brått hørte jeg dypt urbrøl, så et forferdelig skrik. Daniel hadde hentet noe dypt inne i seg og bitt Lasse i nesa. Det er vel den eneste gangen Daniel har utøvd vold mot et annet menneske. Snart kom et par sinte foreldre ned til oss for å irettesette den unge og uerfarne moren. Vi flyttet.

Daniels venner ble våre samtalepunkter, folk vi kunne snakke om. Tidligere hendelser ble sett i lys av nyoppdagede erfaringer. Hvem kan jeg snakke med nå? Om jeg igjen skulle treffe Lasse, har jeg ingen å fortelle det til. Du skal lese en roman, men annenhver side er revet ut. Slik er det å miste Daniel, mitt liv fylt med referanser har blitt visket ut og må erstattes med andre historier.

Blogglistenhits

Comments

comments