Podkast – Det henger i lufta – smeden som de ikke turde slippe inn i helvete #659

0
241

I denne ukes podkast snakker Øystein og jeg om det folkeeventyret vi kanskje syns er morsomst hos Asbjørnsen og Moe:

Sted: Ringerike, Buskerud
Samler: Jørgen Moe

En gang i de dager da Vårherre og St. Peder gikk og vandra på jorda, kom de til en smed. Han hadde gjort kontrakt med Fanden om at han skulle høre han til om sju år, imot at han den tida skulle være mester over alle mestere i smedkunst. Den kontrakten hadde både han og Fanden skrevet navnet sitt under. Derfor hadde han også satt med store bokstaver over smiedøra: «Her bor mesteren over alle mestere!» Da Vårherre kom og fikk se det, gikk han inn.

«Hvem er du?» sa han til smeden.
«Les over døra,» svarte smeden, «men kanskje du ikke kan lese skrift, så får du vente til det kommer en som kan hjelpe deg.»
Før Vårherre fikk svart han, kom det en mann med en hest, som han bad smeden sko for seg.
«Kunne ikke jeg få lov å sko den,» sa Vårherre.
«Du kan prøve,» sa smeden, «galere kan du nå ikke få gjort det, enn at jeg kan få det riktig igjen.»

Vårherre gikk da ut og tok det ene beinet av hesten, la det i smieavlen og gjorde skoen gloende, så hvesste han haker og grev, og neidde sømmene, og så satte han beinet helt og holdent på hesten att. Da han var ferdig med det, tok han av det andre forbeinet og gjorde like ens. Da han hadde satt på att det au, tok han bakbeina, først det høgre, så det venstre, la dem i avlen, gjorde skoene gloende, hvesste haker og grev og neidde sømmene, og satte så beina på hesten att.

Imens stod smeden og såg på han. «Du er ikke så dårlig smed enda, du,» sa han.
«Syns du det,» sa Vårherre.

Litt etter kom mor til smeden bort og bad han komme heim og ete middag. Hun var gammal og skral, fælt kroket i ryggen og rynket i ansiktet, og kunne med nød og neppe gå.
«Legg nå merke til det du ser,» sa Vårherre, han tok kjerringa, la henne i smieavlen og smidde ei ung, vakker jomfru av henne.
«Jeg sier som jeg har sagt, jeg,» sa smeden, «du er slett ikke noen dårlig smed. Det står over døra mi: Her bor mesteren over alle mestere; men enda sier jeg beint ut: en lærer så lenge en lever.»

Og dermed gikk han fram til garden og åt middag.
Da han vel var kommet tilbake til smia att, kom det en mann ridende, som ville ha skodd hesten sin.
«Det skal snart være gjort,» sa smeden. «Jeg har nettopp nå lært en ny måte å sko på. Den er god å bruke når dagen er kort.»
Og så gav han seg til å skjære og bryte så lenge til han fikk av alle hestebeina; «for jeg vet ikke hva det skal være til å gå og pusle med ett og ett,» sa han. Beina la han i smieavlen, slik som han hadde sett Vårherre gjorde, la dyktig med kol på, og lot smedguttene dra raskt i belgstanga. Men så gikk det som en kunne vente; beina brente opp, og smeden måtte betale hesten.

Dette syntes han ikke videre om. Men i det samme kom ei gammal fattigkjerring gående forbi, og så tenkte han: lykkes ikke det ene, så lykkes vel det andre, tok kjerringa og la henne i avlen, og alt hun gråt og bad for livet, så hjalp det ikke: «Du skjønner ikke ditt eie beste, så gammal du er,» sa smeden. «Nå skal du bli ei ung jomfru igjen på et øyeblikk, og enda skal jeg ikke ta så mye som en skilling for smiinga.»

Det gikk da ikke bedre med kjerringa, stakkar, enn med hestebeina. «Det var ille gjort, det,» sa Vårherre.
«Å, det er vel ikke mange som spør etter henne,» svarte smeden. «Men det er skam av Fanden; det er ikke mer enn så han holder det som står skrevet over døra.»
«I fall du nå kunne få tre ønsker av meg,» sa Vårherre, «hva ville du så ønske deg?»
«Prøv meg,» svarte smeden, «så tør du få vite det.» Vårherre gav han da de tre
ønskene.

«Så vil jeg først og fremst ønske at den jeg ber klyve opp i det pæretreet som står her ute ved smieveggen, må bli sittende der til jeg sjøl ber ‘n komme ned att,» sa smeden. «For det andre vil jeg ønske at den jeg ber sette seg i armstolen som står der inne i verkstedet, må bli sittende i den til jeg ber ‘n stå opp att. Og endelig vil jeg ønske at den jeg ber krype inn i denne ståltrådpungen jeg har i lomma, må bli der inne til jeg sjøl gir’n lov til å krype ut att.»
«Du ønska som en dårlig mann,» sa St. Peder, «først og fremst burde du ha ønska deg Guds nåde og vennskap.»
«Jeg torde ikke ta så høgt til, jeg,» sa smeden.
Så sa Vårherre og St. Peder farvel, og gikk videre.
Det lei med det skrei, og da tida var omme, kom Fanden, slik som det stod i kontrakten, og skulle hente smeden.
«Er du ferdig nå?» sa han, han stakk nesa inn gjennom smiedøra. «Å, jeg skulle så nødvendig ha slått hode på denne spikeren først,» svarte smeden. «Kryp du imens opp i pæretreet og plukk deg ei pære å gnage på. Du kan være både tørst og sulten etter veien.»
Fanden takka for godt tilbud og kraup opp i treet.
«Ja, når jeg nå tenker vel etter,» sa smeden, «så får jeg slett ikke slått hode på denne spikeren i de første fire åra, for det er pokker så hardt jern. Ned kan du ikke komme i den tida, men du får sitte og hvile deg så lenge. »

Fanden tagg og bad så tynt som en toskilling at han måtte få lov til å komme ned att, men det hjalp ikke. Til sist måtte han da love at han ikke skulle komme att før de fire åra var gått, som smeden hadde sagt.
«Ja, så kan du komme ned att,» sa smeden.
Da nå tida var ute, kom Fanden igjen for å hente smeden.
«Nå er du vel ferdig?» sa han. «Nå syns jeg du kan ha slått hode på spikeren.»
«Ja, hode har jeg saktens fått på den,» svarte smeden, «men likevel kom du lite grann for tidlig, for odden har jeg ikke hvesst ennå. Så hardt jern har jeg aldri smidd før. Mens jeg slår odd på spikeren, kan du sette deg i armstolen min og hvile deg, for du er vel trøtt, kan jeg tenke.»
«Takk som byr,» sa Fanden og satte seg i armstolen; men aldri før var han kommet til hvile, så sa smeden igjen at når han tenkte vel etter, så kunne han slett ikke få hvesst odden før om fire år.

Fanden bad først vakkert om å sleppe av stolen, og sia vart han sint og tok til å truge. Men smeden unnskyldte seg det beste han kunne, og sa at det var jernet som var skyld i det, for det var så pokkers hardt, og trøsta Fanden med at han satt så godt og makelig i armstolen, og om fire år skulle han sleppe, akkurat på minuttet. Det var inga anna råd; Fanden måtte love at han ikke skulle hente smeden før de fire åra var omme; og så sa smeden: «Ja, så kan du reise deg att,» og Fanden av sted det forteste han kunne.
Om fire år kom Fanden igjen for å hente smeden.

«Nå er du saktens ferdig, veit jeg?» sa Fanden, han stakk nesa inn gjennom smiedøra.
«Fiks og ferdig,» svarte smeden, «nå kan vi reise når du vil. Men – du,» sa han, «det er en ting jeg har stått her lenge og tenkt jeg ville spørre deg om: Er det sant, det de forteller, at Fanden kan gjøre seg så liten han vil?»
«Jagu er det sant!» svarte Fanden.

«Å, så kunne du gjerne gjøre meg den tjenesten å krype inn i denne ståltrådpungen og se etter om den er hel i bonn,» sa smeden, «jeg er redd jeg skal mist reisepengene mine.»
«Gjerne det,» sa Fanden, han gjorde seg liten og kraup inn i pungen. Men aldri før var Fanden inni, så smekte smeden pungen att.
«Jo, den er hel og tett allesteds,» sa Fanden i pungen.

«Ja, det er bra nok du sier det,» svarte smeden, «men det er bedre å være føre var enn etter snar. Jeg vil likså godt sveise ledda litt til, bare for sikkerhets skyld,» sa han, og dermed la han pungen i avlen og gjorde den gloende.
«Au! Au! Er du galen! Veit du ikke jeg er inni pungen da?» ropte Fanden.
«Ja, jeg kan ikke hjelpe deg,» sa smeden, «de sier for et gammalt ord: en får smi mens jernet er varmt,» – og så tok han storslegga, la pungen på steet og dundra laus på den alt han orka.

«Au, au, au!» skreik Fanden i pungen. «Kjære vene! La meg bare sleppe ut, så skal jeg aldri komme att mer!»
«Å ja, nå trur jeg nok ledda er tålelig sveisa au,» sa smeden, «så kan du komme ut att da.» Dermed lukka han opp pungen, og Fanden av sted så fort at han ikke torde se seg tilbake engang.

Men ei tid etter falt det smeden inn at han nok hadde stelt seg dumt da han gjorde seg uvenner med Fanden, «for skulle jeg nå ikke komme inn i gudsriket,» tenkte han, «torde det være fare for at jeg kan bli husvill, sia jeg har lagt meg ut med han som rår over helvete.»
Han mente da det var best å forsøke å komme inn enten i helvete eller i himmerike, likså godt først som sist, så han kunne vite hvordan han fikk det, og så tok han slegga på nakken og gav seg på veien.

Da han nå hadde gått et godt stykke, kom han til korsveien der veien til himmerike deler seg fra den som går til helvete; der nådde han att en skreddersvenn, som pilta av sted med pressejernet i handa.
«God dag,» sa smeden, «hvor skal du hen?»
«Til himmerike, om jeg kunne komme inn der,» svarte skredderen, «enn du?»

«Å, vi får nok ikke langt følgje, vi da,» svarte smeden, «jeg har nå tenkt å prøve i helvete først, jeg, for jeg har litt kjennskap til Fanden fra før.»
Så sa de farvel og gikk hver sin vei. Men smeden var en sterk, røslig kar, og gikk mye fortere enn skredderen, og så varte det ikke lenge før han stod ved porten til helvete. Han lot vakta melde seg og si at det var en utafor som gjerne ville tale et ord med Fanden.
«Gå ut og spør hva det er for en,» sa Fanden til vakta, og det gjorde han.

«Hels Fanden og si at det er smeden som hadde den pungen han veit nok,» svarte mannen, «og be han så vakkert at jeg får sleppe inn straks, for først har jeg smidd i dag like til middag, og sia har jeg gått den lange veien.»

Da Fanden fikk den meldinga, befalte han vakta å låse att alle ni låsa på porten i helvete, «og sett enda på et hengelås til,» sa Fanden, «for kommer han inn, gjør han ugreie i hele helvete.»

«Det er inga berging å få her da,» sa smeden ved seg sjøl, da han fornam at de stengte porten bedre til; «så får jeg vel prøve i himmerike.»
Og dermed snudde han, og gikk tilbake til han nådde korsveien igjen. Der tok han den veien skredderen hadde gått.

Nå var han sint for den lange veien han hadde gått fram og tilbake til ingen nytte, og skrevde på alt han orka. Han nådde porten til himmerike med det samme St. Peder gløtta litt på den, så vidt at den tynne skreddersvennen kunne få klemt seg inn. Smeden var ennå en seks-sju steg fra porten.
«Her er det nok best å skynde seg,» tenkte han, greip slegga og kasta i dørgløtten med det samme skredderen smatt inn.
Men slapp han ikke inn av den gløtten, så veit jeg ikke hvor han er blitt av.

Comments

comments