Podkast – Det henger i lufta – Peik #668

0
138

År:
1847
Sted:
Evje, Aust-Agder

Informant:
Olav, ’Født i Aaserald, Garnisonskarl fra Xsand.’

Samler:
Jørgen Moe

Peik

Det var en gang en mann og ei kone; de hadde en sønn og ei datter som var tvillinger, og de var så like at de kunne ikke skilles fra hverandre ved annet enn klærne. Gutten kalte de Peik. Han var lite til nytte mens foreldra levde; for han hadde ikke hug til annet enn å gjøre narr av folk, og han var så full av spikk og skøyerstreker at ingen kunne være i fred for han. Men da de var døde, ble det verre enda; han ville ikke ta seg noen ting til; han gjorde bare ende på det som var igjen etter dem, og la seg ut med alle folk. Søstra strevde og kara alt det hun orka, men det ville ikke monne, og så sa hun til han hvor galt dette var, at han ikke ville gjøre noe gagn, og spurte:
«Hva skal vi ha å leve av når du har gjort ende på alt?» «Så vil jeg ut og narre en,» sa Peik.
«Ja da kommer du tidsnok, Peik,» sa søstra. «Får prøve,» sa Peik.
Da det var ende på alt, hadde de ikke mer; så lakka Peik av garde, og han gikk og han gikk, til han kom til kongsgarden. Der stod kongen i svala, og da han fikk se gutten, så sa han: «Hvor skal du hen i dag, Peik?»
«Å, jeg skulle bort og se om jeg kunne få narra en,» sa Peik. «Kan du ikke narre meg da?» sa kongen.
«Nei, jeg kan nok ikke det, for jeg glømte narrestikkene mine heime,» sa Peik.
«Kan du ikke gå etter dem?» sa kongen; «jeg kunne ha lyst til å se om du er slik en skøyerfant som folk sier, sa han.
«Jeg duger ikke til å gå,» sa Peik.
«Jeg skal låne deg hest og sal,» sa kongen.
«Jeg duger ikke til å ri heller,» sa Peik.
«Vi skal løfte deg oppå,» sa kongen, «så kan du vel henge på.»
Ja, Peik klødde og klorte seg i hodet som han ville rive luggen av, og lot dem løfte seg oppå; der satt han og slang både hit og dit så lenge kongen kunne se han, og kongen lo så det tåra i øynene, for slik rytter til hest hadde han aldri sett før. Men da Peik var kommet inn i skogen bakom haugen, så kongen ikke kunne se han lenger, satt han som han var spikra, og reid av sted som han hadde stjålet både kamp og grime, og da han kom til byen, solte han både hesten og salen.
Kongen gikk der imens og stunda og venta på at Peik skulle komme slingrende tilbake igjen med narrestikkene sine, og lo stundomtil når han kom i hug hvor ynkelig han så ut da han satt og slang på hesten som en høysekk som ikke visste hva for en kant den skulle dette til. Men det varte sju lange og sju breie, og det kom ingen Peik; så skjønte kongen til sist at han var narra og snytt både for hest og sal, enda Peik ikke hadde narrestikkene med seg, — og så ble det en annen låt, for da ble kongen sint og ville i veg og ta livet hans.
Men Peik hadde fått visst dagen da han skulle komme, og sa til søster si at hun skulle sette på veiksteinsgryta med en dråpe vatn i. Med det samme kongen kom, reiv Peik gryta av varmen og inn på stabben med den og kokte graut på hoggestabben. Kongen så på dette, og ble så rent opp i under at han glømte det han kom etter.
«Hva vil du ha for den gryta?» sa han. «Jeg kan ikke være av med den,» sa Peik.
«Hvorfor kan du ikke det?» sa kongen; «jeg skal gjøre rett og riktighet for meg,» sa han.
«Jo, den sparer meg både bry og penger, både skogleie og hoggelønn, både kjøring og føring,» sa Peik.
Det er det samme, jeg gir deg hundre daler,» sa kongen; «nå har du narra av meg hest og sal, og bissel på kjøpet; men det får gå for det det er når jeg får gryta,» sa han.
Ja, så fikk han ha den da, sa Peik.
Da kongen kom heim, bad han fremmede og laga til gjestebuds; men maten skulle de koke i den nye gryta, og den tok han og satte midt på golvet. De fremmede trudde kongen ikke var riktig vettug, og gikk der og dytta til hverandre og lo av han, og han gikk omkring gryta og kakla og kakla og sa alt i ett: «Ja ja, bi bare litt; ja ja, bi bare litt, nå koker det snart.» Men det ble ingen kok. Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine og lurt han igjen, og så ville han av sted og drepe han.
Da kongen kom, stod Peik ute ved låven. «Ville hun ikke koke?» sa han.
«Nei, hun ville ikke det,» sa kongen; «men nå skal du unngjelde for det,» sa han, og ville fram med kniven.
«Det skal du få meg til å tru,» sa Peik; «for du tok ikke stabben.»
«Skal tru det ikke er løgn du farer med?» sa kongen.
«Det er stabben det står på; hun koker ikke uten -» sa Peik.
Hva han da skulle ha for den?
Tre hundre daler var den verd; men for hans skyld fikk den gå for to, sa Peik.
Så fikk han stabben og reiste med, og bad fremmede og laga til gjestebuds og satte gryta på stabben midt inne i stua. De fremmede trudde han var blitt både tull og tosk, og de gikk der og bare gjorde narr av han, og han kakla og kakla om gryta, og sa rett som det var: «Bi litt, nå koker a, nå koker a snart;» men det ble ikke mer av det på stabben enn på bare golvet.
Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine denne gangen også. Han reiv seg i luggen og ville av sted på flekken og drepe han, og nå skulle han ikke spare ‘n enten han låt vel eller ille.
Men Peik hadde laga seg til å ta imot han igjen. Han slakta en vær og tok og hadde blodet i vomskinnet og pakka det ned i barmen på søster si, og sa henne føre hva hun skulle si. «Hvor er Peik?» skreik kongen; han var så sint at han skalv i målet.
«Han er så skrøpelig at han ikke orker å røre seg,» sa hun, «og så skulle han prøve å få en blund.»
«Du får vekke han,» sa kongen.
Nei, det torde hun ikke, for han var så hastig.
«Ja jeg er enda hastigere,» sa kongen, «og vekker ikke du han, så skal jeg …. » sa han, og tok bortved sida, der kniven var. Nei, så skulle hun til å vekke han. Men Peik snudde seg brått i senga drog ut en liten kniv og rispa henne i værvomma så blodspruten stod av barmen på henne, og hun falt overende på golvet som hun var død.
«For en fanden du er, Peik!» sa kongen; «skjærer du ikke i hel søster di, og det så sjølve kongen står og ser på det?» sa han. «Det er ikke farlig med liket så lenge det er vær i nesa på meg,» sa Peik og fikk fram et bukkehorn, som han gav seg til å tute på, og da han hadde tuta en brureslått, så satte han hornet borttil henne og blåste liv i henne igjen.
«Bevare meg vel for deg, Peik? Kan du drepe folk og blåse liv i dem igjen også, du da?» sa kongen.
«Ja, hva råd var det for meg ellers?» sa Peik; «jeg kom til å drepe alle dem jeg kom nær, for jeg er så hastig av meg, ser du,» sa han.
«Ja, jeg er også hastig,» sa kongen, «og det hornet må jeg ha; jeg skal gi deg hundre daler for det, og så får det være det samme, jeg får gi deg etter at du narra av meg hesten, og at du snytte meg på gryta og stabben og heile greia.»
Peik hadde vondt for å være av med det, men sia det var kongen, fikk han vel ta det. Og så fikk kongen det og reiste heim det forteste han kunne, og han var ikke før kommet heim før han måtte til å prøve det. Han tok på å krangle og kjekle med dronninga og den eldste dattera, og de kjekla igjen og sa han imot; men før de visste ordet av det, drog han ut kniven og stakk dem i hel, og de andre rømte stua, så redde ble de. Kongen gikk og dreiv på golvet ei stund og snakka om at det var ikke farlig med liket så lenge det var vær i han, og annet slikt som hadde rent gjennom munnen på Peik, og så fikk han fram hornet og til å tute og blåse; men enda han blåste alt det han orka, både den dagen og den andre, så fikk han ikke blåst liv i dem; de var døde og de ble døde, både dronninga og dattera, og han måtte koste dem i jorda og holde gravøl attpå.
Så strauk han til Peik igjen og ville ta livet av han; men Peik hadde sine runer ute, så han visste av at kongen kom, og sa til søstra.
«Nå får du bytte klær med meg og reise din veg, så kan du ta og ha alt vi eier.»
Ja, hun bytta klær med han og pakka sammen og reiste av garde det forteste hun vant, og Peik satt igjen der aleine i jenteklærne.
«Hvor er han Peik?» sa kongen, han kom så harsk og så hard gjennom døra.
«Han har reist sin veg sa han som satt igjen i søsterklærne. «Ja, hadde han nå vært heime, så skulle jeg ha drept han,» sa kongen; «det var ikke verdt å spare livet på en slik skarv,» sa han.
«Han hadde sine runer ute, og visste at kongen kom og ville ta livet hans for narrestikkene han for med, men meg lot han bli igjen her både matlaus og rådlaus,» sa Peik, og gjorde seg så lekker og fin som ei jente.
«Vær du med til kongsgarden du -; det er ikke verdt å sitte og sulte borti stua her,» sa kongen.
Ja, det ville han gjerne, og så tok kongen han med seg, og lot han lære all ting og holdt han som si eia datter, og det var mest som kongen hadde igjen de tre døtrene sine, for Peikegutten sømte og sydde og låt og leikte med dem, og var sammen med dem både seint og tidlig.
Da det leid på, kom det en kongssønn på friing dit.
«Ja, jeg har tre døtre,» sa kongen, «det står på hvem du vil ha av dem.»
Han skulle få lov å gå opp i sykammeret og snakke og gjøre seg kjent med dem. Jo, så likte han Peik best og kasta et silkeplagg i fanget på han. Så var det å brygge og bake til bryllupet, og da det leid om ei stund, kom skyldfolka hans og kongens folk og tok på å ture og drikke bryllup. Men da det leid på kvelden den første bryllupsdagen, torde ikke Peik bli lenger og la av garde, så brura ikke var å finne; men det var det som verre var: begge kongsdøtrene fikk vondt så brått, og rett som det var, kom det reisende to småprinser til verden, så folket måtte fare heim midt i beste leiken og bryllupsturinga.
Kongen både sørgde og var harm, og undras på hvordan dette hang i hop.
Så satte han seg på hesten og reid ut, for han syntes det ble for ødt og leitt å være heime; men da han kom ut på jordet, satt Peik der på en stein og spilte på munnharpe.
«Sitter du her, du Peik?» sa kongen.
«Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?» sa Peik. «Nå har du narra meg grovt gang på gang,» sa kongen; «men kom nå og vær med heim, så skal jeg drepe deg.»
«Ja, det er vel så det,» sa Peik, «når det inga annen råd er, så får jeg vel til, jeg med,» sa han.
Da han kom heim i kongsgarden, gjorde de i stand ei tønne som Peik skulle puttes ned i, og da den var ferdig, kjørte de den opp på et høgt fjell; der skulle han ligge i tre dager og tenke over det han hadde gjort, før de velta han utfor og til fjords.
Tredje dagen kom det en rik mann gående, og Peik satt inni tønna og sang: «Til himmerik og til paradis, til himmerik og til paradis skal jeg fare; men inte vil jeg og inte vil jeg i engleskare.»
Da mannen hørte det, spurte han hva han skulle gi ‘n for å komme i hans sted.
Det fikk vel bli mye det, meinte Peik, for det stod ikke skyss tilsagt til å fare til himmerik alle dager.
Mannen ville gi han alt det han åtte, og så slo han ut botnen og kraup ned i tønna istedenfor Peik.
«Lykke på reisa,» sa kongen, han trudde det var Peik som var inni; «nå farer du til fjords fortere enn om du for med reinskyss, og nå er det ute både med deg og narrestikkene dine,» sa han.
Før tønna var halvvegs utover fjellet, var det ikke en stav og stump igjen av den eller av han som var inni. Men da kongen kom heim til kongsgarden, var Peik der før han og satt på tråkka og spilte på munnharpe.
«Sitter du der, Peik?»
«Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?» sa Peik.
«Jeg kan vel få leid hus her til alle hestene og feet og pengene mine?»
«Hvor velta jeg deg hen så du fikk all den rikdommen?» spurte kongen.
«Å, du velta meg til fjords,» sa Peik, «og da jeg kom til bonns, var det nok å ta av, både hester og fe, både gull og gods; de gikk i flokker og lå i hauger så store som hus,» sa han.
«Hva vil du ha for å velte meg samme vegen?» sa kongen.
«Å, det er ikke mer påkosta det,» sa Peik; «du tok ikke noe av meg, så vil ikke jeg ha noe av deg heller.»
Så stappa han kongen i ei tønne og rulla han utover, og da han hadde gitt ‘n friskyss ut over fjellet, reiste han heim til kongsgarden. Der tok han og holdt bryllup med den yngste kongsdattera. Sia styrte han land og rike, men han gjømte narrestikkene sine, og gjømte dem vel, så det ble hverken hørt eller spurt mer om Peikegutten, men bare om sjølve kongen.