Home Blog Page 781

Karrieren i grafisk forstand

0

I forbindelse med søknad om opprykk, bestemte jeg for å gjøre et regnskap over ”karrieren” fra 2004 – det året jeg ble høgskolelektor.

Det er to aspekter jeg vil drøfte i søknaden og det er kontakt med publikum og bruk av rom, derfor omgjorde jeg funnene til prosent og satte det i en graf.
Øverst ser du hva slags publikum jeg har fortalt for. Jeg har ikke tatt for meg for lange forestillingene har vært eller kontekster som DKS, festival og lignende. Men det er tydelig at DKS gjør et stort utslag. Barn i denne grafen vil si forestillinger i barnehage (noe det har vært lite av) og grunnskolen, nærmere bestemt småskole – og mellomtrinn. Familier betyr åpne forestillinger man gjerne har på biblioteker, festivaler og lignende. Et område jeg gjerne skulle ha fortalt mer er i videregående skole, men jeg har hatt store problemer med å nå denne målgruppen.

DKS gjenspeiler seg også i type rom og steder jeg har opptrådt i – klasserom dominerer veldig. Jeg skulle gjerne sett at det så annerledes ut, fordi jeg egentlig føler meg mest komfortabel i større rom. Sal er et samlebegrep jeg har for alt fra gymsaler, til kinosaler, auditorier og lignende. Stue synes kanskje noe rart og jeg kunne ha kalt det salong, men det referer til rom i små lokaler, gjerne rundt om i bygdene som har slike rom med sittegrupper og lignende. Bibliotek viser seg å være overraskende lite og jeg var sikker på at jeg opptrådt mer der. Men dette var nok før 2004, og jeg syns å se en sammenheng mellom antallet bibliotekarer som tar faget og hvilket utslag det gir i min ”karriere”.

Under samlebegrepet ”annet” ligger steder som telt, kontorlandskap, eldresentre og kirke.
Det gir en absolutt noen perspektiver å sette seg ned å regne over hva man har gjort.

Da er denne fortellerfestivalen over #FF14Oslo

0

Vel, hvem er jeg til å si det, som overskriften sier, jeg har ikke hatt noe som helst med den festivalen å gjøre. Uansett, den internasjonale festivalen i Oslo er over for 2014. Liv Marie Skaare Baden og Linn Meyer Kongshavn har sikkert arbeidet fletta av seg for å komme i mål, og selvfølgelig med mange gode og drevne ”hjelpere”. Likevel ansvar er ansvar og det har de to overnevnte debutant sjefer gjort med bravo og godt humør. Til tross for en sikkert overskuelig arbeidsmengde, er det alltid imøtekommende og hyggelige og oppmerksomme. Å være en del av et fortellermiljø er å ta inn over seg og akseptere at det er det som er annerledes som er normalt. Fortellere er rare mennesker, her har du de som favner demokratiet framfor kunst eller de som erklærer seg selv som kunstnere, ingen midt i mellom. Miljøet gjør sitt beste for å favne både kultur og kunst, samt andre mer rare ting som ennå ikke kan kategoriseres.

Jeg fikk med meg tre forestillinger, skulle gjerne vært der mer, men livet mitt er ikke lagt opp slik, i hvert fall ikke denne helgen. Åpningsforestillingen ”Kingdom of fire and clay”, gripende, humoristisk, energisk, men som ikke kan tilby en løsning på den politiske konflikten den adresserer som et bakteppe, utover at problemet vil sannsynligvis vedvare så lenge vi ikke kjenner hverandres historier.

bilde[1]

Deretter hørte jeg ”Fiskerkona og døtrene hennes” med Guri Aasen og Andrine Longva Kopparstad. Guri er en sjelden forteller, kanskje en av de få vi kan kalle tradisjonsforteller som forteller på, for noen en nesten uforståelig, dialekt. Mange gripende øyeblikk i det historiske materialet, selv om forestillingen nok var for lang.
Så fikk jeg med meg ”Kong Kødd” med Kristine Haugland, Øystein Vestre og Sara Birgitte Øfsti. Herlig vokalarbeid og mange fantastiske løsninger og veldig inspirerende. De må bare kutte noen av de ”revy trekkene” som kommer fram innimellom, syns nå jeg, så kommer den til å bli glitrende.

Og så har du det som skjer imellom, møte med gamle kjente og gamle historier blir fortalt om igjen. Og vi ler på de samme steder. Det gjør vi nok neste år også.

Mastereksamen #HiOA

0

Det har vært to fine dager med å få overvære den praktiske delen ved den aller første mastereksamen for drama/teater på Høgskolen i Oslo og Akershus. Læringskurven har vært bratt for oss lærere/veiledere og vi er ikke lite nervøse når meget kompetente sensorer kommer med sin tunge kompetanse og skal grille de vi har fulgt gjennom to år, ja kanskje flere år. Årets kandidater har vi faktisk sett gjennom bachelor, noen PPU og da endelig master. I tillegg vil kanskje og muligens vil en av dem få den ene stipendiat stillingen vi omsider har klart å karre til oss.

bilde

Dette har unektelig lagt ekstra press på oss som arbeider fast ved seksjonen, de fleste av oss er estetiske praktikere med spesial kompetanse innenfor ulike emner. Vi hevder om denne praksisen, likevel må vi nå omgi oss med vitenskapsteori og lese oss kraftig opp slik at vi tilsynelatende ligger et hode foran våre studenter. Vår fordel er at vi har en godt dekket empiri som danner det nødvendige grunnlaget for teorien. Jeg ser ikke noe motsetningsforhold mellom praksis og teori, de beriker hverandre. Teorien danner rammer for refleksjon rundt teorien, teorien kan inspirere til ny praksis, praksis kan riste teorien løs. Praksis og teori er et spennende par og spennet mellom disse gir energi til å drive på videre. Når du finner det teoretiske rammeverket føler du deg faktisk ikke så ensom lenger.

bilde[2]

I går fikk vi være med på en mer pedagogisk teatral musikk opplevelse med elever fra grunnskolen tilstede. I dag deltok vi i en mer performance lignende hendelse som satte i gang en rad av refleksjon. Dette er gøy.