torsdag, oktober 24, 2019
Home Blog Page 740

Send meg et postkort og du får et tilbake #157

0

Nå kan det være at jeg høres ut som ensom, forlatt og alene, og det kan det være at jeg er, men det er ikke derfor jeg etterlyser postkort. Postkortene skal inngå i et prosjekt som realiseres våren 2016 og hensikten med kortene er at de skal vekke minner hos publikum slik at de kan fortelle egne fortellinger. Om du sender et postkort, skal jeg sende et tilbake.

Det du gjør er følgende:
1. finn et postkort, motivet på kortet er ikke vesentlig for meg, men det bør være et bevisst valg for deg. Motivet representerer et sted du er fra, eller noe du har opplevd eller lignende.
2. På kortet kan du skrive om noe du har opplevd, hva du har gjort i det siste, om hvordan du har det nå eller lignende.
3. Ikke skriv adressen din på kortet og du signerer det som du ønsker. Husk at kortene vil leses av publikum under en forestilling, samt at de vil skannes, legges ut på bloggen her og brukes i en virtuell utstilling. Så hvor anonym du ønsker å være er opp til deg.
4. I stedet for å skrive adressen på kortet, sender du meg en epost hvor du sier noe om hvor du sender kortet fra og motivet på kortet, samt din adresse og jeg sender deg et kort tilbake. Epost adresse: (heidi@mimesismonday.com)
5. Så sender du kortet til følgende adresse: Mimesis Heidi Dahlsveen, Pilestredet Park 15, 0176 Oslo, Norge.

Målet er å få inn 170 kort innen våren 2016. Spre gjerne denne informasjonen videre.

17. mai #156

0

I morgen er det 17. mai, egentlig en av årets verste dager syns nå jeg. Skolen til min sønn skal gå først i toget i år og etterpå skal han på Oslo Rådhus, så i år insisterte han selv på å være med i toget. Ingen overtalelse fra min side.

Jeg har alltid ment at elevene skal gå i tog tiltros for at jeg syns dette er en masete dag, det er bedrøvelig å se en lærer gå sammen med en liten gjeng med elever. At barna har blitt store syns jeg ikke er noen unnskyldning, her i hjemmet er det en solidaritetstanke at man går i tog.
På St. Sunniva er det stas på 17. mai, her får du verdens beste mat og tradisjonelle leker. Arrangementet er foreldredrevet og noe av pengene går til klassetur i 9ende klasse.

Les mer om arrangementet her.

Å skaffe seg hund #155

0

For litt over 2 år siden kom Atsjoo inn i våre liv. Vi hadde hund da jeg var barn, men det var helt andre tider. Bessi som hunden het, var en ukjent blanding av diverse, hun gikk løs og i bånd og spiste middagsrester og ble rundt 12 år. Tro meg, det å ha hund i dag er noe helt annet. Uansett, jeg tenkte at det å få hund vil helsemessig være lurt, for da slapp jeg å sitte inne og glo. Støtt og stadig satt jeg på finn.no og glodde, ironisk nok, og jeg leste meg opp på ulike hunderaser. Jeg leste meg også opp på hva det vil si å ha hund og anså meg selv som godt forberedt. Jeg har nå fått både hund og barn, og det å få hund kan på et viss sammenlignes med det å få barn, det er bare det at hunden ikke er interessert i å sitte ved middagsbordet for en alvorsprat. Når hunden vil noe sitter den og nistirrer på deg med halvåpen munn, tunga delvis ut og peser, og slik blir den sittende til du har beveget deg for å yte ditt beste for å oppfylle den høyverdiges ønske.

Nå hadde det seg slik at en bekjent hadde en tispe som ventet valper. Tispen var akkurat en slik hund jeg ønsket meg. Stadig så jeg på bilder av tispen og visste med enda større sikkerhet at det var akkurat en sånn som henne jeg ønsket, en rufsete, liten, morsom hund. Hun var en blanding av schæfer, men det var langt bak, buhund, også det var langt bak, det som syntes på henne var de andre blandingene: shitzu, westhighland white terrier og bichon havanais. Da er det å si at det som er langt bak, kan brått bli fremtredende. Det er slett ikke sikkert at det er en liten rufsete tispe du får. Jeg måtte ta hannhunden, med en far som var svensk – dansk gårdshund. Han viser seg å være en god del større enn sine foreldre. Ikke det at han er stor, men han er større enn forventet.

Jeg angrer ikke på at Atsjoo kom inn i livet vårt, han og Isak er verdens beste venner, men det å få hund er en stor jobb og fører til en endring i livet som ikke er til å unngå. Ønsker du deg en hund, tenk deg om en gang til. Når det er sagt, så er Atsjoo en del av vår familie nå og slik skal det være i en god del år framover. Når yngstemann flytter ut, vil Atsjoo fortsatt sitte der og nistirre på meg med halvåpen munn.