Home Blog Page 730

Content marketing – ikke alltid helt heldig #143

0

Det som kjenner meg vet at jeg har noen ”agg” mot enkelte fenomener og tendenser når det gjelder det enorme området fortelling. En av mine skepsiser er rettet mot såkalt ”corporate storytelling”, eller bruk av fortelling innenfor organisasjons – og næringsliv.

På nettstedet ”underskog” ble min oppmerksomhet ledet mot en ikke helt heldig bruk av historiefortelling i markedsføring, som du kan se her. Det ser tilsynelatende helt greit ut, ingen spennende reklame, men kan fungere innenfor sin hensikt. Men la meg lede deg mot hva som gjør at dette ikke fungerer som historiefortelling.

For det første har du nettstedets adresse: det var engang…… ”Det var engang” er en kulturspesifikk åpning av en fortelling, den henviser til en type fortelling, nemlig eventyr. Forteller og lytter (i en fortellersituasjon) vet at når en fortelling åpnes slik skal man inn i en magisk verden hvor alt er mulig. Det skjer ikke her. Du får servert en tilnærmet autobiografisk fortelling.

Selve fortellingen, eller innholdet er greit. Men så kommer det andre poenget. Fortellingen blir formidlet kronologisk, hendelsene er satt i en kronologi. Hendelser satt i en kronologi er strengt tatt ikke nok for å kvalifisere som historiefortelling, selv om hele prosjektet pretenderer å gjøre det. Fortellingen mangler et plot. Nå er det diskutert om en fortelling trenger et plot, i denne sammenhengen kunne det vært en fordel. Hva slags spenning skal drive meg igjennom fortellingen? Hvorfor skal det være verdt å lese den???

Det kanskje aller viktigste er tidsfokusen. Har fortellingen skjedd? Eller kommer den til å skje? Den prøver å etterligne eventyret i smak, men Linda, Kaja og Tine er navngitte mennesker som ikke beveger seg i et eventyrlandskap. Om dette er noe som kommer til å skje i framtiden, er det strengt tatt ikke historiefortelling, da historien alltid har skjedd. Er protagonisten Linda nå en voksen person som tenker tilbake, henger ikke ”epilogen” på grep: Linda Lekehus, et moderne designet lekehus. Det er som om epilogen dreper opplevelsen av noe som kunne vært et varmt minne.

Det er selvfølgelig ikke en måte å fortelle en fortelling på, men uten kunnskap om verktøyene i historiefortelling ender man opp med noe banalt som dette.

Fiksjonen #139

0

På nettstedet scenekunst er det en interessant artikkel og diskusjon i kommentarfeltet om fiksjon, da sett i lys av Radioteatrets dramatisering av ”Scandinavian star». Radioteatret beskriver serien som: ” Drama, krim og underholdning – hørespill for barn og voksne. Møte med skuespillere.” Her gjentas stadig begrepet fiksjon. I følge norsk ordbok beskrives fiksjon som følgende:

fiksjon m1 (fra lat., jamfør eng. fiction; av fingere, ‘forme, forestille seg, dikte opp’)
1 innbilning, oppdiktning; oppspinn
2 skjønnlitteratur, romanlitteratur
det er ren f

Definisjonen sier noe om hvor omfattende begrepet er: det kan være fri diktning, men det kan også være et formmessig grep.
Fiksjon er sentralt innenfor muntlig fortellerkunst, spesielt med tanke på MF2 eksamen torsdag og fredag denne uken. Studentene hadde samlet autobiografisk materiale som de skapte forestillinger ut av, og havnet i noen av de samme dilemmaene som det diskuteres på Scenekunst.
Våre liv kommer ikke som en ferdig fortelling, selv når vi gjenforteller hendelser vi har vært igjennom forholder vi oss til valg både på historie – og diskursplan, om enn ubevisste, valgene er ofte tilstede for å tilfredsstille en kontekst, den og de vi forteller til og den kulturen vi forteller oss inn i.
I ekstreme tilfeller av fiksjon har du det virtuelle livet, det er en oppdiktet verden som krever stor grad av forestillingsevne. Det virtuelle livet har jeg nesten daglig erfaring med. Når du for eksempel, i egenskap av å være en avatar, handler noe, bruker du reelle penger som strømmer ut av din konto, men gjenstanden du har kjøpt vil aldri kunne eksistere i det virkelige livet. Du har kjøpt en opplevelse, en materialitet som ikke kan tas på. Når du blir forelsket i en avatar eller får kjærlighetssorg, er ikke følelsene mindre virkelige som om du forelsket deg i et menneske du kan klemme på.
Når du arbeider med fortelling fra et fysisk erfart liv, framstår ikke fiksjonen som fri diktning, fiksjonen er grep som blir foretatt for å framheve noe, som et plot. Det vil ikke si at hendelsen det fortelles om framstår som mindre sann. Grepet, i muntlig fortellerkunst, brukes for å omdanne erfaringen fra hendelsen til lytterens erfaring. Det er helt tydelig farer ved et slikt grep, slik som at du styrer lytterens empati ved å plassere sympatien hos noen figurer i fortellingen, samt at du skaper en tilsynelatende oversikt over hendelsen, da du ønsker å gjøre materialet håndterlig innenfor den konteksten det formidles i.
Jeg tror det er viktig at disse grepene gjøres tilgjengelig for lytteren, eller at grepene framstår som en del av kontrakten med den som lytter til fortellingen. Ofte ligger det tilstede i tradisjonen allerede, som når fortelleren sier: Jeg forteller den slik jeg hørte den” eller ”dette er min versjon av fortellingen.” Det er i hvert fall viktig at grepene ikke skjules, da framstår det som en skjult agenda.

Potet #138

0
  1. oktober 1976 sto jeg med rumpa i været og rota i rader med jord på det jordstykket som lå framfor huset vårt. Bestefar eide jorda og det var potetferie. Jeg hatet poteter, vi spiste poteter hver eneste dag og helt opp i 30årene kunne jeg ikke tåle å høre min mor si: ”Å det er så deilig med poteter”. Det var kun kokte poteter vi åt hver eneste dag, og i mitt voksne liv har jeg stort sett boikottet denne jordlige saken.

For tre uker siden var jeg i Gdansk i Polen og spiste poteter, det smakte helt fantastisk og jeg har fått litt sansen. Jeg har lært meg å lage vidunderlig potetpurre og har begynt med potetgrateng som dekker en hel middag. Du finner en grei oppskrift her om du er ny i denne sammenhengen.

Poteten kom til Norge på 1700 tallet og ble regnet for å være djevelens verk, den vokste i jord. Potetprester måtte preke på vegne av poteten og for mange rundt om i Norge ble nok poteten en reddende matingrediens da korn var vanskeligere å drive fram. I stedet for å spise bark (når kornavlingen sviktet), kunne man enklere dyrke fram poteten. Opprinnelig kommer poteten fra Sør – Amerika og det finnes en mytologisk forklaring på hvordan poteten ble skapt. En ung mann så det forbudte, nemlig en elskovsakt mellom guder, straffen var at han ble blindet og i skam gravde han seg selv ned i jorda.

Dette med at poteten ble ansett som djevelens verk er ikke forunderlig da den også ble brukt i ”hjemmebrent”. Dette var mye mer lønnsomt enn bruk av korn. En kuriositet fra 1916 ad dette:

kurositet

Her kan du lese om dagens tradisjon rundt bruk av potet i brennevin.
Jeg kikket i en noen eldre aviser og fant blant annet litt ”potetpoesi” sånn avslutningsvis:

potetpoesi