Home Blog Page 718

Her er et utdrag av mitt innlegg i Skellefteå #81

0

For det første vil jeg si at muntlig fortelling i klasserommet virker. Det finnes forskningsartikler som påviser dette, det er ikke alltid disse forskningene skiller mellom muntlig fortelling, opplesning og digital fortelling, men fortelling virker. Vi henviser til Jerome Bruner som mener denne narrative kompetansen er viktig i meningsdannelse. Jeg kan nevne at ved University of Waterloo i Cananda har de funnet en forbindelse mellom narrativ kompetanse og matematikk. Barn i førskolealderen ble testet for deres narrative kompetanse og senere i grunnskolen ble de samme barna testet i matematisk kompetanse, det er spesielt evnen til å sette sammen hendelser og kunne se ting fra ulike synsvinkler som gir utslag på mattematikk.
Det er utgitt en rekke fagbøker, lærebøker og håndbøker om bruken av muntlig fortelling i klasserommet som et bevis på at dette fungerer.
Jeg skal beskrive den norske virkeligheten som kanskje har likhetstrekk med det som skjer i Sverige og andre nordiske land. I min karriere som forteller har jeg vært igjennom to reformer i grunnskolen. Den første – L97 – var en gavepakke til fortellere, og er kanskje en av flere grunner til hvorfor jeg kunne satse som forteller. Den var fylt med fortelling og muntlig formidling og det foregikk en storstilt etterutdannelse av lærere. Så kom kunnskapsløftet hvor Pisa undersøkelsene ble det storstilte. Med kunnskapsløftet og dets fokus på ferdigheter som matte, lese og skrive har de estetiske fagenes betydning i skolen blitt langsomt og sikkert redusert. I lærerutdanningen trenger ikke studenter lenger de estetiske fagene, dette er noe de kan velge, men de fleste velger det bort. I Norge er det to estetiske fag som har plass som fag i skolen: musikk og kunst – og håndverk. Drama og teater har i en årrekke kjempet for innpass, drama og teatermiljøet har gang på gang kunne påvise den instrumentelle betydningen av faget, hvor godt dette fagets metoder egner seg i andre fag, likevel har det ikke fått plass som et eget fag utover et muligens valgfag i ungdomskolen. Men har ikke dette fokus på instrumentell betydning gjort at faget har mistet sin egenverdi. Drama og teater oppleves ikke som et fag, men en metode. Muntlig fortellerkunst kan sammenlignes med drama og teater.
Etter at jeg har arbeider 20 år i bransjen, har det ennå ikke den fullt ut anerkjennelsen som et eget kunstnerisk uttrykk. Det er veldig stort fokus på muntlig fortelling som et instrumentelt verktøy, nå er det på tide å endre fokus. Faget trenger nå så sårt et fokus på sitt estetiske uttrykkk. Forskning bør rette seg mot hva det gjør med elevene å møte en fortellerforestilling, kanskje det bringer inn en ny kompetanse som er vel så viktig for barn som skrive, regne og lese. For hva med kritisk refleksjon, hva med ytringsfrihet under ansvar, hva med fellesskapet, hva med kunnskap om kultur, hva med håpskompetansen?
Hva er så den muntlige fortellerkunstens estetikk. Estetikk er et stort og svulmende filosofisk begrep. Med estetikk tenker jeg på de rekke valg som gjøres når en fortelling skal bli en forestilling eller forberedelser skal bli en fortellersituasjon.
Folkloristen Baumann mener at det kunsteriske ligger i det verbale hvor språket skille seg fra hverdagsspråket. Forskeren Lwin mener at muntlig fortellerkunst er et kontekstuelt multimodalt uttrykk. Kontekstuelt fordi fortelleren tilpasser seg den situasjonen fortelleren befinner seg i. Multimodalt fordi fortelleren tar i bruk både verbale, vokale og visuelle virkemidler. Det verbale er språket, det vokale er stemmebruk og det visuelle er fortellerens fysiske uttrykk. Alt dette forholder seg til det performative, men jeg mener at muntlig fortellerkunst er også skapende fordi fortelleren gjør en rekke bevisste valgt i forkant av en fortellersituasjon. Jeg skal liste opp en rekke valg fortelleren forholder seg til i forkant av, under og etter en fortellersituasjon.
I forkant finner fortelleren ut av fortellingens både personlige og samtids relevans, fortelleren ser på fortellingens Hensikt og funksjon, fortelleren fortolker fortellingen, fortelleren arbeider med fortellingens historiske og kulturelle bakgrunn, og ikke minst intertekstualitet, videre med indre bilder, det muntlige språket og arbeider narrativ hvor diskursen får en struktur.
Så arbeider fortelleren mot fortellersituasjonen hvor fortelleren forholder seg til elementer som Interaksjon, Komponering, Eksperimentering, Improvisasjon, kroppsbruk, Musikalitet og timing, Karakterisering, Det fortellende språk, og andre virkemidler
Under selve fortellersituasjonen varmer fortelleren opp, fortelleren forholder seg til konteksten som innebærer lytterne, fellesskapet, fortellerstedet, fortellingens landskap og fortellerrommet.
I etterkant kjøler fortelleren ned ved å være i dialog med sine lyttere, fortelleren reflekterer, dokumenterer og rapporterer.
Når man hører dette så tenker man at dette er jo helt uoverkommelig for en lærer, og ja – det skal det være. Det er fordi noen av oss har det kallet å være fortellere. Men det vil ikke si at læreren ikke skal fortelle, mange av oss har kanskje blitt fortellere nettopp fordi vi hadde lærere som skapte uforglemmelige øyeblikk i klasserommet.
Men faget trenger å også finne sin egenverdi fordi det hjelper fagets status som igjen kan komme klasserommet til gode.

Skellefteå #80

0

Jeg kommer fra gode dager i Sverige, hvilket sjenerøst arrangement! Skellefteå har status som fortellerkommune og en uke med festival og konferanse er fullspekket av inntrykk, inspirasjon og ideer. Det vil si jeg kom under berättarkonferansen som begynte torsdag, temaet var bruk av fortelling i pedagogikk og sosialt arbeid. Torsdag besto av fellesforedrag med hvor jeg hadde et innlegg under ”fortelling i klasserommet” med fokus på estetikk, jeg prøvde meg på et politisk innlegg som ble sånn passe mottatt, jeg kommer til å legge ut foredraget her.

Fredag ble innledet med en rekke korte workshops hvor jeg kjørte en fortellersirkel og informasjon om prosjektet Tales og deretter deltok jeg på en sesjon med Ola, en av de virkelige spesialistene på området. Kvelden ble avsluttet med en fin fortellerforestilling på svensk og arabisk, nyinnsamlet materiale fra flyktninger.

Lørdagen ble åpnet med et bransjemøte hvor vi loddet fortellersituasjonen i Norden og hvor vi kan fokusere på det vi anser som behov.
Lørdag avsluttet med fortellerkafe som foregikk fra 1600 til 2200, en salig og herlig blanding av personlige og tradisjonelle fortellinger, myter og livshistorier, skrøner og sannhet.

Drosje #78

0

I går så jeg NRK brennpunkt om drosjenæringen og kom på en egen hendelse jeg hadde for en del år tilbake. Før tok jeg mye drosje, nå bor jeg såpass sentralt at jeg kan gå de fleste steder, men også fordi jeg har opplevd det som gradvis ubehagelig å ta drosje, ikke fordi jeg har opplevd noe direkte selv, bortsett fra den ene hendelsen jeg skal fortelle om nedenfor, men det er et eller annet som ikke stemmer. Det skjer allerede fra da jeg stiller meg i drosjekø og må ta den drosjen som står først, jeg får ikke velge, men føler meg tvunget til å ta den første i køen.
Før syntes jeg det var trivelig å ta drosje, vi kunne snakke sammen og jeg fikk stadig fornyet mitt fortellermateriale gjennom å høre historier om Egal Sadat. Det får jeg ikke lenger, kanskje er det derfor?

Uansett tilbake til min mer urovekkende opplevelse. Det var vinter og jeg skulle ta drosje til et oppdrag jeg hadde utenfor sentrum av Oslo. På veien dit måtte vi kjøre forbi en ungdomsskole. Drosjesjåføren kjente tydeligvis ruten for jeg kunne ane en irritasjon i det vi nærmet oss. På en ungdomsskole kan elevene gå ut av skolegården i storefri og det var nok det som irriterte sjåføren. Ved skolen var det et trafikklys og i det vi nærmet oss skolen lyste det rødt for de gående og sjåføren hadde altså grønt lys. Likevel var det en liten guttegjeng som beveget seg ut i gangfeltet, disse guttene tenkte nok ikke over at lyset var rødt, de var pubertale og opptatt av å snakke om sitt. Sjåførens irritasjon økte, han hadde nok et inderlig ønske om å gi guttene en lærepenge, han ga bilen gass. Sjåføren mistet kontroll over bilen og kjørte da inn i en av guttene, i hans hofte og gutten gikk rett i bakken. Sjåføren klandret selvfølgelig den unge gutten og jeg følte meg helt i klemma der jeg satt i baksetet.
Senere måtte jeg være vitne i den saken som oppsto.