Home Blog Page 717

10 på topp i 2007 #86

0

I 2007 gjorde jeg en opptelling på hvilke fortellinger jeg hadde fortalt mest det året og kom opp med følgende liste nedenfor. Jeg har kanksje ikke endret så mye smak siden da, men noen fortellinger har jeg glemt at jeg har liggende.

  1. anus er kongen
    En somalisk historie jeg har fått av Safia M Abdi, vi delte ”rumpe fortellinger” en gang på Grünerløkka.

  2. Tikki Tikki Tembo
    En fortelling jeg bruker ofte på pedagogiske opplegg. Du finner den her. Jeg har forøvrig endret brorens navn.

  3. Et diverse utvalg av molbo historier, gjerne som en sammenhengende kjede av fortelling.

  4. Hundevalg – en indianer fortelling, tematisk på linje med fortellingen Anus over.

  5. Jonny og leveren, en såkalt ”jumping tale”, om ikke annet fungerer, så fungerer den godt ungdomskole elever.

  6. Mannen som reiste for å finne lykken – en av de eldste fortellingene jeg har på mitt repertoar. Finnes i mange varianter, en fortelling som egner seg i mange sammenhenger.

  7. Prinsessen som ble til mann – før har jeg ikke kunnet fortelle den særlig. Men det siste året har jeg våget å hente den frem. Fortellingen har et sterkt tema. Et dansk folkeeventyr.

  8. Mannen og katten – egentlig en fabel hentet fra Æsop, men finnes ikke i Norske versjoner. I Norge er fablene tenkt på som et materiale for barn, men Æsops samlede inneholder fortellinger for mange situasjoner. Denne er ikke beregnet på barn.

  9. Hvem er den rette mannen? – en dilemma fortelling hentet fra det indiske verket og vakkert gjengitt av Zimmer, engelsk tittel: The king and the corpse.

  10. Gudommelig kraft, en fortelling jeg har hørt av min yngste sønns far. En hinduistisk skapelsesfortelling.

Selectiv mutisme #83

0

On a island
I grew up with
selective mutism
Isolated within isolation
Yet worlds developed inside me
I discoverd the old stages
with wide open horizones
Latitudes gave words
Now I speak past and present

Å fortelle i mørke #82

0

Å fortelle i en black box innebærer en kontekstualitet som ligger langt fra ”å fortelle ved bålet” – altså en tett sammenheng mellom forteller og lytter som ofte kan påpekes som et av uttrykkets styrker. I en black box fordrer rommet en annen form for dramaturgi.

Kanskje det aller mest krevende rommet jeg har fortalt i, i den sammenheng er Barbican i London, hvor jeg var så heldig å opptre i 3 ganger mens Crick Crack holdt til der. Første gang var i 2005, hvor jeg delte aftens program med Mats Rehnman. Programmet het ”At the top of the iceberg”, en nervøs og klønete framtoning ble det. En vandring fram og tilbake i et behov for å fylle opp den tomheten et slikt rom bærer med seg. Selve ”black box” er i teater sammenheng et relativt nytt scenerom – 1960 – 70 tallet og kommer fra den fattige scenekunstnerens behov for et spillerom, et tomt rom var mulig å få tak i hvor som helst. Senere har argumenter for black boxen vært at her kan man dyrke fram den virkelige skuespillerkunsten. I dag er ikke black boxen en billig affære, verken å leie eller å bygge som vi har erfart på HiOA. Studenter trakter etter dette rommet som det mest optimale scenerom.

I 2007 delte jeg Barbican kvelden med armenske Vergine Gulbenkian, hennes fortellinger var sjeldent fantastiske! Denne gangen fortalte jeg erotiske fortellinger. Dette er heller ikke et materiale som egner seg i en black box, det er humor som er det vesentlige, humor dyrker et fellesskap og er uformell i sitt uttrykk. For meg fordrer en black box en sterkere koreografi.
I 2009 hadde jeg hele kvelden alene og programmet het: Seamless and seemingly speechless” – og da hadde jeg omsider forstått konseptet.