Home Blog Page 716

Fortellerkunst i Norge #91

0

Den moderne muntlige fortellerkunsten i Norge er rik og variert, tiltross for sin korte historie. Som et offentlig fenomen kan den spores ca. 30 år tilbake, da Marit Jerstad satte igang med korte fortellerkurs i dramautdannelsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Disse kursene var sterkt påvirket av møter med den franske fortelleren Abbi Patrix og The Company of Storytellers i England. Tone Bolstad Fløde var den første studenten som gikk ut og prøvde å skape et levebrød av å fortelle historier. Kursene ble videreutviklet til et halvårsstudium, hvor det første kullet gikk ut i 1995. Siden den gang har det vært avholdt en rekke halvtårsstudier over hele landet, og mange har studert kunsten å fortelle, enten fordi de ønsket å utøve det som et yrke eller for å bruke metoden å fortelle i andre sammenhenger som skoler og barnehager.

Ved siden av dette denne offentlige bølgen, er det to andre tradisjoner som er tilstede i Norsk fortellerkunst i dag. Den ene er de lokale fortellerne man kan treffe på bygdene omkring i Norge. Disse lever ikke av å fortelle, men forteller historier knyttet til stedet de kommer fra og de mennesker de har levd med, i mer lokale sammenhenger. Disse ”fortellerne” har alltid fortalt av glede, lyst og i arv. Den andre tradisjonen knyttes til det flerkulturelle miljøet i Norge. Her treffer man afrikanere fra både Vest -–og Sør Afrika, somaliere, iranere osv som bruker den muntlige fortellingen både i hverdag og offentlig sammenheng.

I 1996 ble Norsk Fortellerforum dannet. Dette er en interesseorganisasjon for den levende muntlige fortellingen. Her finner man alle slags typer medlemmer som lærere, bibliotekarer, pensjonister osv. NoFF har flere lokallag spredt omkring i Norge som har ulike arrangementer.

A manual in understanding Troll – A is for Ashlad #90

4

I am doing a project where I make a try to understand the Norwegian troll, as described in the Norwegian folklore. The ”A-Z Challenge» makes it interesting to look at the troll from new angles.

Ashlad or Askeladden as he is called in Norwegian is the most common hero you hear about who has the task of defeating trolls. Ashlad are also often called Askefisen or Oskefisen and it is attached a motive to him – he sits by the fire and ”mess with ashes”. By his society he is seen as incompetent, he is the smallest, the youngest, the seemingly mentally handicapped, until he suddenly wakes up and corrects the imbalance the world is in, often in the form of saving the king’s daughter who is robbed by the troll. In the Icelandic saga ”Egils saga” you find the term «the coal biter» where a man is described as a coal biter. The term describes one who was late or lagged in childhood, but who suddenly became one of the bravest and boldest. Ashlad is the epitome of the Norwegian folktale and often mentioned as a national symbol. The name was not obvious, it is told, when Asbjoernsen & Moe collected the national folktales and legends. The two decided to make the name ”Ashlad” common for the young heroes found in the folktales.

In Norwegian folktales it is a young girl or a young boy who defeats the troll, it can be seen as a battle between generations, youth against old age. It is as if the imperative and normative has to give way to new thoughts and ideas.

Fire fortellere i samtale i 2002 #88

0

Våren 2002 fikk jeg støtte av Norsk Kulturfond til å gjennomføre Fortellerrazzia ved en rekke grunnskoler. Selve ordet Fortellerrazzia har jeg lånt av Berättarakademien (Sverige/Danmark) og jeg definerer det på følgene måte: et type fortellernedslag, hvor tilhørerne er intetanende om hva som skal skje. Det vil si at fire fortellere ankommer en skole, der skal de vandre fra klasse til klasse og fortelle historier. Dette skal skje som et brudd og en overraskelse for elevene som sitter i sitt klasserom. Hver forteller er maks 20 minutter til stede i en klasse avgangen, og en enkelt klasse kan få besøk av flere fortellere i løpet av dagen. Målet er at alle klasser ved en skole skal få besøk av minst en forteller. Det er selvfølgelig gjort avtaler med lærere og skoleledelse på forhånd om besøket, men besøket skal være minst mulig planlagt.

Med på fortellerrazziaen var Georgiana Keable (England), Issaka Sawadogo (Burkina Faso) og Per Jostein Aarsand, i tillegg til meg selv, Heidi Dahlsveen. Et av stedene vi dro til var Porsgrunn og jeg tenkte at med fire fortellere samlet måtte det oppstå noe interessant…. Som har med fortelling å gjøre. Så jeg tok med diktafon og nedenfor finner du utdrag av en samtale som foregikk en sen kveld, etter en fortellerrazzzia.

Om besøk
Heidi: Hva sa lærerne om fortellingen?
Georgiana: De sa ikke så mye i det hele tatt, gjorde de? Det virker ikke som om de tenkte noe særlig over besøket. De som vi besøkte på Tirsdag, kunne sette ord på det som skjedde. Her, i dag, fikk vi kommentarene ”Åh, det var hyggelig!”, men det virket ikke som om det gikk noe særlig inn, at de tenkte noe særlig over det som skjedde med barna.
Heidi: Jeg føler at det er bakdelen med Fortellerrazziaen. Det er for kort tid til å erfare og fordype seg i hva fortelling er.
Georgiana: Jeg følte det ikke slik på Tirsdag.
Heidi: Men det kan skyldes at de hadde en mer følelse av hva fortelling er.
Georgiana: Ja, på den skolen. Men Per Jostein, du sa at under det siste klassebesøket tenkte du: ’Hva i all verden er det jeg gjør her? Hva skal jeg fortelle?’
Per Jostein: Jeg følte meg helt fremmed. Læreren kjente ikke noe til besøket, han var midt i noe. Det var 9. klasse og jeg dukket opp. ’Unnskyld, jeg skal fortelle dere noen historier’. Det gikk bra, men det tok litt tid. Jeg måtte bruke tid på å snakke meg inn i det for å varme dem opp. Hadde jeg gått rett inn i fortellingen, ville det blitt en katastrofe.
Georgiana: På mitt besøk var det kun 5 elever i 9. klasse. Det var hyggelig.
Heidi: 5?
Georgana: Ja, Klassen var delt i den timen og de snakket ikke engang noe særlig godt engelsk. Jeg måtte virkelig roe ned. Det var virkelig et hyggelig besøk. Men hvorfor gjør vi virkelig dette? Hvorfor forteller vi disse historiene?

Hvorfor fortelle?
Heidi: Jeg stiller ikke disse spørsmålene. Jeg liker å fortelle, å underholde også.
Georgiana: Til et visst punkt er det OK å være underholdende. Men er det munlig å tenke på hvorfor vi forteller dem dette?
Heidi: Fortellerrazzia er ment for å få en følelse av hva fortelling er . Det er ikke mulig å gjøre noe særlig mer i løpet av 20 minutter. De to siste klassene jeg var i, sa: ”Å nei, ikke gå! Vi vil ha mer!” Dette er en liten appetittvekker.
Per Jostein: Det er lettere å vite for dere som har holdt på en stund. Jeg som er ny kan jo risikere å forlate en klasse med en morsom historie uten noen dybde.
Heidi: Men, hvorfor ikke?
Per Jostein: Men å dukke for bare å fortelle en vits?
Heidi: Hvorfor ikke? Hvilken lettelse. Da har de i hvert fall fått muligheten til å le den dagen.
Per Jostein: Men det føles godt å fortelle noe som sier dem noe. For meg er det best!
Heidi: Selvfølgelig føles det bedre.
Issaka: Jeg vil svare deg. Hvorfor forteller vi historier? Dere vet at fortelling er først og fremst et behov for å snakke. Dette behovet er kombinert med muligheten for å sprenge noen grenser, kontrollens grenser. F.ks har vi griotene som bevarer fortellinger om det sanne livet. Vi har narrene som forteller for å folk til å le, det er en stor ære. Vi har de som forteller for å provoserer. Dette vet folk. Når de forteller, så er det for å kritiserer, som en journalist. Vi har ulike grunner til å skape fortellinger.

I vestens samfunn i dag, ser jeg på fortelling som en form for terapi. I vårt samfunn er det for å ivareta normer og regler f.eks innenfor en kaste.

Hvorfor forteller jeg? Det er ikke nødvendig å fortelle noe til noen som helst. Likevel er du forteller, fordi det du føler som en opplevelse vil du alltid dele med noen. Faktum er at når du forteller noe som har skjedd, så blir du automatisk en forteller. Når du forteller frigjør du deg selv for noe som ikke kan stoppes. Det er vanskelig å besvare. Du må følge dine følelser når du forteller, kjærligheten du har ovenfor andre og være ærlig mot deg selv.

”Stå opp komiker”
Per Jostein: Jeg har ikke noe imot om det underholdende også. 9. klasse kom og spurte om jeg var en ”stå opp komiker”.
Heidi: Det er noe vi kan lære av deres teknikker.
Per Jostein: Selvfølgelig!
Georgiana: Det ville jeg ha likt. En fyr i england er fantastisk.
Heidi: De norske ”stå opp komikerne” fenger generellt ikke. Det blir kun vitser.
Georgiana: Det jeg har sett er forferdelig, den laveste form for humor.
Per Jostein: Har dere sett den svenske Jonas Gardell? Han er en svensk homoseksuell ”stå opp komiker.” Han er fantastisk fordi han spiller med og mot publikum, skifter på deres følelser. Han bringer dem opp, de ler, så ”bang” ned! Det er en følelsesmessig heisatur som han kontrollerer.

Drivkraft
Heidi: Jeg tror at det som driver meg som forteller for øyeblikket, mye pga Isak (7 måneder baby), er ikke at jeg er så ivrig på å fortelle, men å finne nye fortellinger. Jeg leser og lytter. Der er min appetitt.
Georgiana: Men du forteller historier hele tiden, mer personlig til oss.
Heidi: For å prøve dem ut ja. Men jeg liker dette. Du bruker så mye av deg selv som forteller. Når du finner en ny historie, må du finne ut av dens bakgrunn, hvilken periode den er fra, hva slags landskap etc. Og det er så mange fortellinger, ingen ende på dem. Verden er full av historier.

Fortellinger
Issaka: Jeg vil fortelle en fortelling, som jeg kom på i dag. (Gjenfortelles kort her)
”Mann og kone fikk en sønn. Faren var bekymret for at det skulle gå sønnen ille, derfor fikk han Baobabtreet til å love å ta seg av sønnen. Da faren var død, ønsket fiender å ta livet av sønnen. Sønnen måtte ta seg av buskapen, gikk derfor til Baobabtreet og spurte hvor han skulle gå med dem for å gi dem vann, til elven eller sjøen. Baobabtreet sa elven. Fienden rasende og hugget ned treet. Igjen gikk sønnen til det nedhuggede treet, og røttene svarte: ”Gå til elven”. Fiende ødela røttene. 3. gang sa løvet at gutten igjen skulle gå til elven. Fienden brant løvet og kastet asken i sjøen. Asken ble løftet opp av vinden, og fortalte gutten at han nå skulle gå til sjøen. Fienden rasende, sprang til sjøen for å fjerne asken for godt. Men vel ute i sjøen, druknet sjøen dem. På den måten ble et løfte holdt.”
Heidi: Danske Tuje Kristiansen har samlet fortellinger fra Burkina Faso og dette er en av fortellingene han har hørt (Kort gjenfortalt):
En mann hadde et kalabass tre. En dag fikk han en frukt på treet. Han banket tre ganger frukten og spurte: ’Er du moden?’ Innenfra kalabassen hørtes det tre dunk og en stemme sa: ’Er du moden, mann?’ Tredje gang dette skjedde, åpnet kalabassen seg og slukte mannen, landsbyen, byen, landet, verden. Ut av kalabassen vokste det trær, land, sjøer etc. Blant menneskene fantes den et mann som hadde et kalabasstre. En dag fikk han en frukt på treet. Han banket tre ganger frukten og spurte: ’Er du moden?’….” Vi har noen av disse fortellingene uten slutt.
Georgiana: Ja ” Det var en kald og stormfull natt. Kapteinen sa til matross: ”Fortell en fortelling”. Matrosen: Det var en kald og stormfull natt. Kapteinen sa til sin matross: ’Fortell en fortelling”…

Barn
Issaka: Det er mange barn som har et behov for å bli en del av historien. Foran dem kan du fortelle hva som helst, de deltar og de hjelper deg å konstruerer en ny historie ut av den gamle. Det gleder meg.
Heidi: Det er jo også slik at noen ganger kommer du til et visst punkt, hvor du har fortalt fortellingen så mange ganger at det er behov for noe nytt.

Lytting
Issaka: Men kan dere si meg? Når dere forteller en fortelling, lytter dere til dere selv eller bare forteller dere?
Heidi: Hva mener du?
Issaka: Aha…. Fordi vi alltid sier at fortellingen må leve og utvikles. Når du forteller mange ganger blir fortellingen en del av din kropp, en del av ditt liv. Når du lytter til din fortelling, reflekterer den de som lytter. Deres respons og det som de sender tilbake bør man benytte til å bygge opp en ny fortelling.
Heidi: Noen ganger er vi helt på tur, men når vi virkelig er der, så lytter vi pga interasjonen mellom fortelling og lytter.
Issaka: Men det kan bli et problem, fordi du kan bekymre deg over ditt publikum. Da forteller du ikke lenger en historie, men det er kun ordene som kommer ut av deg.
Georgiana: Men da lytter du ikke lenger til fortellingen og publikummet.
Issaka: Når du forteller, så må du fortelle historien og være med den. Det som kommer fra publikum, åpner en dør som du må forholde deg til. Publikummet lener seg helt på deg.
Georgiana: Tror du ikke at det er slik at vi bruker kun en liten del av oss når vi forteller, derfor blir det kjedelig. Men det å lytte til fortellingen er en fysisk ting. Dette gir meg straks en større kapasitet til å lytte og fortelle. Ellers blir det jo repitisjon, det går fortere og fortere, og fortellingen blir mindre og mindre.Men hva gir rom og frihet til å lytte?
Heidi: Abbi Patrix snakker om impulser. Impulser fra publikum, rom og fortelling. Fortellingen er fylt med impulser som gjør at den ikke blir repeterende hvis du er åpen, fysisk og mentalt.
Per Jostein: Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner hva du mener? Hvis min fortelling handler om vær, kan jeg da trekke inn været ute?
Heidi: Du skal se inn i fortellingen og der finnes det et vell av impulser. Det handler ikke om ord, men de erfaringene som ligger bakenfor ordene. En erfaring er jo konkret og fylt med sanselige impulser. Ordet er et skall. Ashely Ramsden sier at vi har mistet kontakten med ordet. Vi har ikke lenger direkte erfaring med det vi snakker om, forteller om. Vi må finne tilbake til disse når vi forteller.

Ordtak
Issaka: ”Hvis du tror at naboens hode er fylt med fett, så ta på ditt eget.” Disse er små spyd av ord som vekker fantasien for fortellinger.
Heidi: Det må være en historie bak ordtakene.
Issaka: ”Hvis du spiser, så dør din mor. Spiser du ikke, så dør din far. Vet du ikke hva du vil, så dør du.” Hvis noen har så store problemer, så de ikke kommer seg ut, pleier vi å si dette. Det vil si at du må ta en bestemmelse og stå for den. Folk kommer med sine sanne fortellinger og du har ingen løsning, bortsett fra dine egne fortellinger.
Heidi: Det å lytte til andres problemer, hjelper deg selv. Du er sjeleglad du ikke har dennes problemer.
Georgiana: Du vet i hvert fall at du ikke er alene.

Nær fortellingen
Issaka: Fortelling er hverdagsliv hos oss.
Georgiana: Vi lever ikke i den tradisjonen. Selv om min mor er nær den. Hun har alltid et rim eller lignende som hun bruker. Men jeg har ingen direkte kontakt med det. Det ligger ikke i min natur, så det kreves mye av meg å bare droppe inn en fortelling i en samtale. Jeg må lære å bruke disse små speilene. For barn er det også så mye mer interessant når du ikke svarer dem direkte. F.eks var det en gutt i dag som var uhøflig. Jeg fortalte en historie, det er mye mer interessant enn å si at nå var du uhøflig.
Heidi: Når jeg vokste opp så pleide min bestefar å si ”Pass deg for nøkken” for å holde oss unna brønnen. Vi forstår ikke den voksnes fornuft som barn, men gir de oss bilder er det lettere å se.

Nybegynner
Heidi: Hva slags fortellinger ser du etter Per Jostein?
Per Jostein: Jeg trenger klar tilbakemeliding fra publikum, mer en det erfarne fortellere trenger. Jeg trenger ofte og gode tilbakemeldinger. Derfor er jeg på jakt etter fortellinger med klare poenger. Jeg stoler ikke på min evne til å holde publikum over en lang tid ennå. Jeg forstår at jeg ikke er en ”skuespiller”. Issaka, du kan spille ut fortellingen, uttrykket er mer levende. Men jeg bruker flere ord for å uttrykke meg. Det må jeg arbeide med.
Issaka: En måte å gjøre det på er å gi liv til dine følelser når du forteller. Gjør det du føler og gå for det.
Georgiana: Barn elsker når man leker, men for å klare det, må du i deg selv være på et spesielt sted. Men jeg har et spørsmål angående fortellerrazzia. Hvordan går dere ut og inn av rommet?

Begynnelser og avslutninger
Issaka: Hvordan gjør du det?
Georgiana: I dag har jeg prøvd å håndhilse på læreren. Det føltes godt. Barna vet at det har oppstått en slags kontakt mellom lederen og den besøkende. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forlate stedet. Noen ganger klapper de, andre ganger ikke. Jeg tenkte kanskje å bruke: ”Tre gylne epler falt ned fra himmelen. Et til de som lyttet, et til den som fortalte og et til de som fortalte for lenge siden”. Jeg tror at det ville fungere med noe slikt.
Issaka: Hvordan gjør du det?
Per Jostein: Jeg prøver å sørge for at de føler seg trygge. Jeg snakker med dem. Jeg finner ting i klasserommet som jeg kommenterer. Så unnskylder jeg meg selv, he he he, for at jeg skal fortelle en historie. Jeg prøver å ufarliggjøre meg selv, for jeg er en fremmed som kommer inn på deres område. Jeg ønsker å respektere dem. Jeg ønsker ikke å ta kontroll uten de gir meg den. De må gi meg området. Jeg introduserer meg selv ved å si at jeg er oppkalt etter mine bestemødre. Så tar jeg en pause og de sier: ”Hæ?”
Issaka: Det er vakkert. Det kunne du utforske mer i. Hvordan gjør du det?
Heidi: Men en baby i vogn, kan du selv tenke deg hvordan jeg kommer inn i et klasserom. Jeg tar all fokus med engang. Jeg brukte det i dag og sa til elevene at jeg kom med en ny elev som skulle skrives inn. Jeg gjør ingenting med rommet. Jeg lar det være som det er. Så må de gjette navnet mitt, i hvert fall de små. Jeg forteller dem hva jeg driver med og spør om de kjenner til det. Deretter sier jeg at når jeg forteller må de arbeide. De må skape bildene, og de bildene skal jeg klare å se. Jeg avslutter med å si at nå har de fortellinger de kan dra ut i verden og fortelle.
Issaka: Jeg kommer inn og sier ”Hei” med energi. Alle stirrer og lurer på hvem denne sorte mannen er. Jeg hilser også på læreren. Etter dette, går jeg rett på elevene og spør: ”Vet dere hvorfor jeg er her? Hvor tror dere jeg kommer fra?” ”Afrika!” ”Nei, Norge!”. Jeg liker å skape energi, provosere litt. Jeg synger alltid en sang i begynnelsen. Deretter rett på fortellingen. Jeg avslutter med å si at nå må jeg løpe videre til andre klasser. Jeg har forstått fortellerrazziaen som en overraskelse, vi kommer og forsvinner. De sitter undrende igjen og lurer på hva som egentlig skjedde. Barna formidler under våre føtter, for de siste klassene vet allerede om vårt besøk. De er med med engang det begynner….