Home Blog Page 709

Å fortelle i mørke #82

0

Å fortelle i en black box innebærer en kontekstualitet som ligger langt fra ”å fortelle ved bålet” – altså en tett sammenheng mellom forteller og lytter som ofte kan påpekes som et av uttrykkets styrker. I en black box fordrer rommet en annen form for dramaturgi.

Kanskje det aller mest krevende rommet jeg har fortalt i, i den sammenheng er Barbican i London, hvor jeg var så heldig å opptre i 3 ganger mens Crick Crack holdt til der. Første gang var i 2005, hvor jeg delte aftens program med Mats Rehnman. Programmet het ”At the top of the iceberg”, en nervøs og klønete framtoning ble det. En vandring fram og tilbake i et behov for å fylle opp den tomheten et slikt rom bærer med seg. Selve ”black box” er i teater sammenheng et relativt nytt scenerom – 1960 – 70 tallet og kommer fra den fattige scenekunstnerens behov for et spillerom, et tomt rom var mulig å få tak i hvor som helst. Senere har argumenter for black boxen vært at her kan man dyrke fram den virkelige skuespillerkunsten. I dag er ikke black boxen en billig affære, verken å leie eller å bygge som vi har erfart på HiOA. Studenter trakter etter dette rommet som det mest optimale scenerom.

I 2007 delte jeg Barbican kvelden med armenske Vergine Gulbenkian, hennes fortellinger var sjeldent fantastiske! Denne gangen fortalte jeg erotiske fortellinger. Dette er heller ikke et materiale som egner seg i en black box, det er humor som er det vesentlige, humor dyrker et fellesskap og er uformell i sitt uttrykk. For meg fordrer en black box en sterkere koreografi.
I 2009 hadde jeg hele kvelden alene og programmet het: Seamless and seemingly speechless” – og da hadde jeg omsider forstått konseptet.

Her er et utdrag av mitt innlegg i Skellefteå #81

0

For det første vil jeg si at muntlig fortelling i klasserommet virker. Det finnes forskningsartikler som påviser dette, det er ikke alltid disse forskningene skiller mellom muntlig fortelling, opplesning og digital fortelling, men fortelling virker. Vi henviser til Jerome Bruner som mener denne narrative kompetansen er viktig i meningsdannelse. Jeg kan nevne at ved University of Waterloo i Cananda har de funnet en forbindelse mellom narrativ kompetanse og matematikk. Barn i førskolealderen ble testet for deres narrative kompetanse og senere i grunnskolen ble de samme barna testet i matematisk kompetanse, det er spesielt evnen til å sette sammen hendelser og kunne se ting fra ulike synsvinkler som gir utslag på mattematikk.
Det er utgitt en rekke fagbøker, lærebøker og håndbøker om bruken av muntlig fortelling i klasserommet som et bevis på at dette fungerer.
Jeg skal beskrive den norske virkeligheten som kanskje har likhetstrekk med det som skjer i Sverige og andre nordiske land. I min karriere som forteller har jeg vært igjennom to reformer i grunnskolen. Den første – L97 – var en gavepakke til fortellere, og er kanskje en av flere grunner til hvorfor jeg kunne satse som forteller. Den var fylt med fortelling og muntlig formidling og det foregikk en storstilt etterutdannelse av lærere. Så kom kunnskapsløftet hvor Pisa undersøkelsene ble det storstilte. Med kunnskapsløftet og dets fokus på ferdigheter som matte, lese og skrive har de estetiske fagenes betydning i skolen blitt langsomt og sikkert redusert. I lærerutdanningen trenger ikke studenter lenger de estetiske fagene, dette er noe de kan velge, men de fleste velger det bort. I Norge er det to estetiske fag som har plass som fag i skolen: musikk og kunst – og håndverk. Drama og teater har i en årrekke kjempet for innpass, drama og teatermiljøet har gang på gang kunne påvise den instrumentelle betydningen av faget, hvor godt dette fagets metoder egner seg i andre fag, likevel har det ikke fått plass som et eget fag utover et muligens valgfag i ungdomskolen. Men har ikke dette fokus på instrumentell betydning gjort at faget har mistet sin egenverdi. Drama og teater oppleves ikke som et fag, men en metode. Muntlig fortellerkunst kan sammenlignes med drama og teater.
Etter at jeg har arbeider 20 år i bransjen, har det ennå ikke den fullt ut anerkjennelsen som et eget kunstnerisk uttrykk. Det er veldig stort fokus på muntlig fortelling som et instrumentelt verktøy, nå er det på tide å endre fokus. Faget trenger nå så sårt et fokus på sitt estetiske uttrykkk. Forskning bør rette seg mot hva det gjør med elevene å møte en fortellerforestilling, kanskje det bringer inn en ny kompetanse som er vel så viktig for barn som skrive, regne og lese. For hva med kritisk refleksjon, hva med ytringsfrihet under ansvar, hva med fellesskapet, hva med kunnskap om kultur, hva med håpskompetansen?
Hva er så den muntlige fortellerkunstens estetikk. Estetikk er et stort og svulmende filosofisk begrep. Med estetikk tenker jeg på de rekke valg som gjøres når en fortelling skal bli en forestilling eller forberedelser skal bli en fortellersituasjon.
Folkloristen Baumann mener at det kunsteriske ligger i det verbale hvor språket skille seg fra hverdagsspråket. Forskeren Lwin mener at muntlig fortellerkunst er et kontekstuelt multimodalt uttrykk. Kontekstuelt fordi fortelleren tilpasser seg den situasjonen fortelleren befinner seg i. Multimodalt fordi fortelleren tar i bruk både verbale, vokale og visuelle virkemidler. Det verbale er språket, det vokale er stemmebruk og det visuelle er fortellerens fysiske uttrykk. Alt dette forholder seg til det performative, men jeg mener at muntlig fortellerkunst er også skapende fordi fortelleren gjør en rekke bevisste valgt i forkant av en fortellersituasjon. Jeg skal liste opp en rekke valg fortelleren forholder seg til i forkant av, under og etter en fortellersituasjon.
I forkant finner fortelleren ut av fortellingens både personlige og samtids relevans, fortelleren ser på fortellingens Hensikt og funksjon, fortelleren fortolker fortellingen, fortelleren arbeider med fortellingens historiske og kulturelle bakgrunn, og ikke minst intertekstualitet, videre med indre bilder, det muntlige språket og arbeider narrativ hvor diskursen får en struktur.
Så arbeider fortelleren mot fortellersituasjonen hvor fortelleren forholder seg til elementer som Interaksjon, Komponering, Eksperimentering, Improvisasjon, kroppsbruk, Musikalitet og timing, Karakterisering, Det fortellende språk, og andre virkemidler
Under selve fortellersituasjonen varmer fortelleren opp, fortelleren forholder seg til konteksten som innebærer lytterne, fellesskapet, fortellerstedet, fortellingens landskap og fortellerrommet.
I etterkant kjøler fortelleren ned ved å være i dialog med sine lyttere, fortelleren reflekterer, dokumenterer og rapporterer.
Når man hører dette så tenker man at dette er jo helt uoverkommelig for en lærer, og ja – det skal det være. Det er fordi noen av oss har det kallet å være fortellere. Men det vil ikke si at læreren ikke skal fortelle, mange av oss har kanskje blitt fortellere nettopp fordi vi hadde lærere som skapte uforglemmelige øyeblikk i klasserommet.
Men faget trenger å også finne sin egenverdi fordi det hjelper fagets status som igjen kan komme klasserommet til gode.

Skellefteå #80

0

Jeg kommer fra gode dager i Sverige, hvilket sjenerøst arrangement! Skellefteå har status som fortellerkommune og en uke med festival og konferanse er fullspekket av inntrykk, inspirasjon og ideer. Det vil si jeg kom under berättarkonferansen som begynte torsdag, temaet var bruk av fortelling i pedagogikk og sosialt arbeid. Torsdag besto av fellesforedrag med hvor jeg hadde et innlegg under ”fortelling i klasserommet” med fokus på estetikk, jeg prøvde meg på et politisk innlegg som ble sånn passe mottatt, jeg kommer til å legge ut foredraget her.

Fredag ble innledet med en rekke korte workshops hvor jeg kjørte en fortellersirkel og informasjon om prosjektet Tales og deretter deltok jeg på en sesjon med Ola, en av de virkelige spesialistene på området. Kvelden ble avsluttet med en fin fortellerforestilling på svensk og arabisk, nyinnsamlet materiale fra flyktninger.

Lørdagen ble åpnet med et bransjemøte hvor vi loddet fortellersituasjonen i Norden og hvor vi kan fokusere på det vi anser som behov.
Lørdag avsluttet med fortellerkafe som foregikk fra 1600 til 2200, en salig og herlig blanding av personlige og tradisjonelle fortellinger, myter og livshistorier, skrøner og sannhet.