Home Blog Page 694

Den vonde tiden #136

0

Jeg skriver svært sjeldent ”veldig privat”, vel egentlig er jeg generelt ikke privat i noen sammenhenger. Jeg er ikke et sosialt menneske og er stort sett alene. Ikke det at jeg har problemer med å snakke om meg selv, men dette er ikke en interessant fortelling. Sånn er det bare og jeg syns ikke det er så ille. Å være fortellerkunstner og å undervise i dette faget er for meg mer enn sosialt nok, jeg kaller det en ekstrem sosial handling.

Men inne imellom får jeg behov for å dele uten å bli avbrutt av andres medfølelse, jeg vil fortelle om min sorg uten å måtte stå til ansvar for den. Min eldste sønn har kreft. Slik har det vært siden november i fjor. Vi har tenkt: han er ung, han er sterk. Ja, det er han. Men da går det så fort. Min sønn vil egentlig ikke at det skal være det sentrale i livet, han har fått seg kjæreste og ringer når de har funnet nok en spredning. Nå skal det prøves en ny behandling, en behandling som skal sette i gang en kamp mellom det onde og det gode og som forhåpentligvis vil bringe gode nyheter.

Frykten er der konstant.

Evnen til å zoome inn #135

0

Jeg hadde en samtale med min studieleder i dag angående MF2 eksamen hun overvar i går. Selv har hun arbeidet med verdensteatret, så noe scenisk kompetanse har hun. Det som fascinerte henne og som de hadde søkt å løse scenisk i teatret var den filmatiske egenskapen muntlig fortellerkunst har. Vel, som forteller vil jeg vel si at det egentlig er omvendt, filmkunsten har noen fortellertekniske kvaliteter. Uansett nok om det. Evnen til elegant å hoppe logisk mellom scener, fram og tilbake og zoome inn på detaljer, framfør lytternes indre øye finner du kun i den muntlige fortellerkunsten. Det finnes sceniske former som gjør forsøk på å oppnå dette, men som ikke gjør det like troverdig som den muntlige fortellerkunsten.

Evnen til å skape indre bilder er en klisjemantra blant fortellere, men den er særdeles viktig, da dette er en egenskap som er vanskelig å finne i andre kunstneriske uttrykk, og alle ulike former som kaller seg ”storytelling” er ikke kjennetegnet med denne viktige egenskapen. OK, du finner det i opplesning av bøker vil noen si, men da har du ikke klikket. Tom Maguire nevner det viktige klikket i sin bok om muntlig fortellerkunst som et sceneuttrykk. Klikket er det fortelleren finner i møte med lytterne. Det er et bilde, en handling som ikke lå der før fortellingen ble fortalt, som kun oppstår i møte med lytterne og som da hører hjemme i fortellingen som en helt naturlig del. Ben Haggarty nevnte et eksempel på dette for mange år siden. Han fortalte det sumeriske eposet Gilgamesj og i en scene hevner en gudinne seg på Gilgamesj og Enkidu (hans gode venn), hun har sendt ned himmeloksen for å drepe disse to mektige mennene. Men de makter å drepe oksen. Gilgamesj river av et lår som han hiver mot gudinnen som har stått og sett det hele. Det som Ben da oppdaget framfor lytterne var at det blodige låret treffer gudinnen i skrittet slik at hun blir blodig og da uttaler hun: ”Dette er den månedlige hevnen mot alle menn for all framtid.” Nå hører dette helt naturlig hjemme i eposet.

Det som skjer når du forteller for lyttere, er at du som forteller lytter til fortellingen gjennom deres øyne, om man kan si det på den måten.

Lytternes inngang til fortellingen #134

0

I dag da jeg lyttet til de fine fortellerne fra MF2 slo det meg at det er et viktig, ja særdeles viktig element jeg ikke har reflektert over før, nemlig lytternes inngang i fortellingen. Med dette mener jeg hvordan fortellingen skal angå, engasjere, berøre den som skaper en verden gjennom sin lytting. Vi kan ikke ta det for gitt at en godt utformet fortelling automatisk skal angå den som lytter. Som forteller ønsker man at fortellingen skal handle om den som lytter også, ikke på en direkte måte, men bilder, handlinger og erfaringer skal gi den som lytter et glimt av eget liv.

I København om fjorten dager skal jeg fortelle deler av ”Jeg er Mimesis” og dette må jeg ta hensyn til. Programmet består av fortellinger jeg har hørt og erfart og sånn sett blir jeget en dominerende faktor, men jeg ser nå at jeg er nødt til å finne rom for lytterens verden.