Home Blog Page 687

Characters from Norwegian folklore part 1 #FolkloreThursday #257

2

This is from a project in 2012 called ”Kromosomer/chromosoms”, where I read all I could find of Norwegian folklegends. This is a presentation of characters in Norwegian folklore. I noted a particularly growing interest in folklore, so you can look at this as an attempt to display a list of characters as a resource to work with in different media. All the characters presented are collected from Norwegian legends and not folktales.

As said, this little research was a pilot project of «chromosomes». The basis for this presentation, which is not complete, is legends published by ”Norsk Folkeminnelag” (”the Norwegian folkmemory”). I wanted to see the characters as they have been presented in the «people’s mouths.» Most of these legends are written down as «they were told,» on dialect and often incomplete as stories.
I have used the texts as they have come to me, based partly on Nyrnes nonlinear experience of art, working with ”folds” as they occur.

The legends are collected in the period 1848 (and possibly some even earlier) to approx. 1960. The folklegends tells about meeting with people from the unseen world and ghosts etc and there are large local variations in the experience of the meetings that have been made. Terms, names and concepts can both act as a collective term and designation of a local phenomenon.
The books I’ve read is a random selection based on what is available, some of which are found digitalized.

I present the characters in alphabetical order according to their Norwegian name.

Alv/er – English: Elf
I have found only a presentation of the elves. It is more a description than a story. Elves are described as small naked boys with big hats on their heads. An eye witness saw them dancing in a circle at moonlight night.

Attganger – English: Directly translated it means ”Walking back” or to be more precise – it means ghost.

This is one of the characters you find often when it comes to Norwegian folklegends. It has a nummerous of meanings, beyond being a dead person. The description that usually goes again is that someone broke a promise and the dead comes back to remind the person of the betrayal.

Otherwise you have explanations for the phenomenon such as: a ”attganger” is a corpse that does not rot because of a misdeed. Or ”attganger” was someone who had a score to settle. What they could have forgotten to do was things like: they had forgotten to sharpen their knives before they died, or they returned because some had been unkind to them while they lived.

From one valley in Norway, called ”Osterdalen”, it is a tale of a child who dies and comes back. The child plays with his sisters and brothers, and the family is getting so used to the dead child that they forget that he really is dead.

”Attganger” could also return because they wanted to be of some sort of help. If a marriage had been good, they were around to help their spouse like finding things they could not find anymore. Several legends tells about wife returning to help their husbands.

Bjorn – Bear
You have werewolf, but what do you call one turning into a bear? A collective term for both is ”hamloper”. Directly translated ”hamloper” means someone who runs with skins/fur.

In the legends I’ve read, I have noticed a rather general and perhaps significant difference between the werewolf and the bear. While the werewolf is an involuntary condition, turning into a bear is absolutely of ones own will. Those who had the ability to turn into a bear, did so because they wanted to take revenge or scare someone.

There is also another difference from the werewolf. Legends of werewolf deals with only males, while among the bears there are also women.

In order to kill such a bear, you had to use silver bullets.
The theme will continue next Thursday.

Å like er å være lik #likmeg

0

I lik n1 (norr. lík ‘form, legeme, lik’)dødt legeme, dødt menneske
ligge l- ligge på likseng til begravelsen; være død / det skjer bare over mitt l-jeg vil gjøre alt for å hindre det / gå over l- ikke sky noe middel / seile med(et) l- i lasten (etter H. Ibsen) plages, hemmes av gamle feil, tradisjoner, fordommer e l / være blek som et l-

III lik a1 (norr. líkr, egentlig ‘som har samme form’; av I lik)
1 om to eller flere ting: som har samme utseende eller egenskap(er) som, som minner om, ligner på hverandre; ensartet
l-e barn leker best / hun er l- faren sin / han er svært l- seg på bildet / du er deg selv l- el. l- deg selv du har ikke forandret deg

NRK har for tiden søkelyset på det kroppspresset mange unge følger. Som mor og i noens øyne en gammel kjerring, nytter det kanskje ikke at jeg sier ”du er perfekt” -du med ditt skakke smil, dine store føtter, nesen som stikker naturlig ut av ansiktet, bryster som ennå ikke har funnet sin form, huden din som har pubertetens ujevnheter, håret som knitrer av elektrisitet. Moren min sa vakre ord til meg da jeg var tenåring og jeg hatet det. Jeg var tung i rumpa, jeg svettet under armene, jeg var forfulgt av fluer fordi min onkel hadde kyr. Jeg ble valgt sist i gymmen og ukysset til jeg ble russ. Da endret alt seg, da fant jeg min form.

For meg var det å være ungdom å bære med seg et dødsønske, men jeg ville aldri tiden foruten. Denne tiden, en bølgedal mellom følelsen av konstant nederlag og lykkerus hvor vår unikhet var nettopp å være så lik andre som mulig. Å skille seg ut var en enorm tapsfølelse.

Ettersom jeg ble eldre kjente vi til kirurgiske operasjoner eller lignende, men det var helt utenkelig. For det første var det forbeholdt de som hadde mye penger og dessuten var de som gjorde det direkte dumme, mente vi. Å endre på utseendet kirurgisk var en kortvarig karriere som besto av å løpe på en strand i rød badedrakt.

I dag har jeg ikke noe direkte imot den som velger å endre sitt utseende. I dag vet jeg bedre, jeg vet at slike endringer er ikke noe nytt, det følger en historikk av ”man skal lide for skjønnhetens skyld.” Inneimellom reagerer jeg fortsatt når jeg ser at det har gått helt av skaft. Jeg foretrekker fortsatt og synes det er vakrest når det naturlige skakkheten, det levde livet og det er tydelig at man kommer fra et sted er det som er fremme i et menneskets utseende. Jeg blir bekymret når jeg tenker på unge kvinner som har endret sin nese, for hva skjer når denne kvinnens barn bærer samme nese? Men nå som det å endre sitt utseende er blitt noe enhver kan ta seg råd til, vil jeg ikke lenger bære med meg moral som fordømmer det.
Men som mor må jeg være voksen, jeg må demme opp for det presset som møter mitt barn gjennom ulike medier. Jeg ”tvinger” min ungdom til å lese en bok, mitt ungdom må være med på teater, sitte på en øy uten elektrisitet og spise suppe som har tatt en hel dag å lage. Kanskje det ikke hjelper mot en press, men siden jeg er den voksne så er jeg nødt til å gå samtale med dette presset.

Deiksis #255

0

Du kan prøve følgende. Du står, så peker du med arm og finger ned på et punkt framfor føttene dine og sier: Han sto her. Deretter peker du fram på et punkt i rommet som ligger langt unna deg og sier det samme.

Tirsdag er satt av til litt teori. Hva da med det ovenfor? Om du kjenner etter vil du merke at du bruker kraftigere stemme når du peker lengre unna. Men dette er ikke hovedpoenget. Hovedpoenget er at vi evner å forestille oss noe som ikke er fysisk tilstede i rommet. Gjennom verbale og antydende gester skaper vi en imaginær verden. Dette er deiksis.

Muntlig fortellerkunst er ikke bare en verbal kunst, både forteller og lytter er fysisk nærværende. Deiksis (Maguire s. 90) er derfor et viktig element i det fortelleren framfører sin forestilling. Gjennom dette elementet evner fortelleren å skape en sammenheng mellom fortellingens imaginære landskap og det fysiske rommet hvor forestillingen foregår. Deiksis er et begrep knyttet til semantikken og fungerer som en referanse eller kontekst for utsagn. Når du peker på et sted og sier «Han sto der», skapes det et bilde hos den som mottar budskapet. Deiksis er et multimedialt grep fordi man tar i bruk både verbale og fysiske (gest) tegn. Det blir referert til noe som ikke fysisk finnes nærværende og dette setter i gang forestillingsevnen. Dette er altså et grep fortelleren foretar for å levendegjøre fortellingens landskap inkludert karakterer framfor lytteren.