Home Blog Page 647

Tekstbiter som eksempel #323

0

Dette er et forhåndslaget innlegg. Når det publiseres er jeg på vei til Kea i Hellas for å delta i et europeisk fortellermøte.

FEST er et årlig møte for organisasjoner knyttet til muntlig fortellerkunst, samt gjester. Det aller første møtet ble arrangert i 2008, i Oslo hvor jeg hadde ansvar for arrangementet. Siden den gang har det blitt arrangert årlig rundt om i Europa. I fjor var det i Sverige, og i år er det altså i Hellas. Som oftest har jeg ikke deltatt i disse møtene. Det er tungvint å sette av litt av sommerferien til dette. Men i år ble jeg bedt om å holde to innlegg/korte kurs, og da følte jeg at jeg ikke kunne takke nei.

I det ene innlegget skal jeg ta for meg utdannelse av fortelleren og da har jeg tenkt å ta utgangspunkt i følgende tekstbiter hentet fra Voluspå.
Alle tre tekstbitene tar for seg det samme verset i Voluspå, likevel framstår og oppleves de som ulikt:

32. I saw for Baldr, | the bleeding god,
The son of Othin, | his destiny set:
Famous and fair | in the lofty fields,
Full grown in strength | the mistletoe stood.
Henry Adams Bellows, [1936]

36. I saw of Baldr, the blood-stained god, Odin’s son, the hidden fate. There stood grown up, high on the plain, slender and passing fair, the mistletoe
BENJAMIN THORPE

31. Eg såg Balder,
det blodute offeret,
son åt Odin,
han fylgde sin lagnad.
Der stod
den tunne, væne mistelteinen,
som voks
høgt over dalen.
Jackson Crawford

Med utgangspunkt i disse tekstbitene ønsker jeg å illustrere det komplekse i å arbeide fram en tekst for forestilling. Et prinsipp for meg er at fortelleren arbeider med en kollektiv tekst, uansett type fortelling fortelleren arbeider med. Fortelleren har hele tiden et fellesskap med sine bestemte kulturelle koder i horisonten når hun eller han arbeider med å skape en forestilling.

Fortelle i skauen #321

0

Forrige fortelleroppdrag var i en gate i Harstad og i går var jeg i skauen på Larkollen, og ja, jeg har på meg den samme kjolen. Larkolluka hadde annonsert meg som Heidi Dahlstrøm og var det kanskje derfor det ikke var stinn brakke i skogen (om det er mulig?), det var i hvert fall ikke store flokken som kom. Jeg er nok en forteller som trives best med litt mer publikum enn det som var i går, jeg trenger å kjenne et trøkk av energi. Om ikke det er der, blir det bare mas. I tillegg klarte jeg å plassere meg særdeles dårlig med utsikt rett inn i en grein.

Larkolluka

Jeg fortalte en variant av Askeladden som stjal sølvendene og som varte mye lenger enn det jeg trodde, heldigvis, for da slapp jeg å ta det andre lange trolleventyret jeg hadde tenkt. Da ble det heller to kortere fortellinger. Jeg åpnet med å lære lytterne en trollregle, men det var ikke en suksess. Ikke er noe så pinlig som at jeg og et annet voksent menneske, i dette tilfelle oppdragsgiveren Trine, er kun de to som sier reglen. Neste uke skal jeg opptre med det samme i Fredrikstad, da tror jeg at jeg dropper den reglen.

tau

Det er alltid en herliglighet å opptre for barnefamilier, for du får vite ting du egentlig ikke burde vite men som var godt du fikk vite alikevel, som ”hun lille jenta der er min tante”, jaha – tenker jeg og er glad jeg ikke kalte mannen i det selskapet for bestefar. Og jeg tenker på dilemmafortellingen om far og sønn som gifter seg med mor og datter. Den går ut på følgende: Far og sønn er ute og rir. De ser fotavtrykk i sanden og ser at det er to kvinner som har gått der. Utfra sporene tolker de dit hen at det er en mor og datter som har gått der. Faren er enkemann og far og sønn blir enige om at de skal følge sporene og finne og fri til de to kvinnene. Faren skal gifte seg med hun som har de største føttene, for det må jo være moren og sønnen med hun har de minste.
De finner kvinnene og frir. Men det er datteren som har de største føttene og moren de minste. Far gifter seg med datter og sønn med mor. Hvert par får et barn. Hva er slektskapet mellom disse to barna?

Dahlsveen
Mimesis

Uansett, det var en fin tur i skogen. Jeg kan notere meg ned Rygge kommune på listen over kommuner jeg besøker. Søndag reiser jeg til Hellas, ikke som ferie, men til Kea og møte med det europeiske nettverket for fortellere.

Characters from Norwegian folklegends part six #folkloreThursday

0

Here follows the sixth part with a list and some explanation concerning characters in Norwegian folk legends. The characters comes in alphabetic order according to their Norwegian name.

Huldrefolk/Huldre people

Last time I mentioned Huldra and she is naturally a part of ”huldrefolket” or the hidden people one might call them. ”They are the people who lived their lives the way we lived our under our feet.” There have some similarities with the faery people in Ireland. The structure of the stories are often the same. The hidden people are rarely beautiful, except for huldra. They are rich, but crook‐backed with long noses and ugly sounds. They are dressed in clothes with the colour of either blue or gray. They can not stand steel and silver. Sometimes they live in harmony with people on a farm, but quite often it does not turn out good as they can be directly evil towards humans. There is a folk legend about a man who had his specialty to chase away ”huldrefolk”. When he was chasing the away, the hidden people were crying like a large flock of sheep.

Another more beautiful folk legend tells of a huldre boy who falls in love with a girl and he is crying bitterly the day she gets married. But he forgives her and gives her peace which they not always did.

One should take certain precautions when one had to deal with huldrefolket. If you threw out the water, you had cry out to warn those who lived under your feet or throw it at certain times. If you broke the rule, it could turn out really bad. This would primarily hurt the animals on the farm: cows would milk the blood, animals would be full of lice and look like skeletons and be exhausted and sweating in the morning. Houses
could also burn down.

Huldrefolk took humans, and there are stories about people who up in their 80 years old who were «mesmerized» by the hidden people. Age did not matter if they wanted humans in their homes. Huldrefolk could not stand the sound of church bells, so this could release the taken one. There were other things you could do if you were taken as a prisoner in their home, like refuse to eat, drink and talk in their bright and shiny home. You could also try to spit in their faces.

Jerusalems skomaker/the shoemaker from Jerusalem

This is a tragic character there are a few stories about. The character is described as an old man with no shade and who always sighed. He would never enter a home, but wander on and on. He was a sort of outlaw and could not die. A folk legend tells that if he was asked who he really was, he would answer: “I was a guard under Pilate, and no one will forgive me.”

Jularei could be translated to something like ”Christmas raid”
This is probably the same thing as ”Aasgaardsreia” which I will describe later. But usually and unlike Aasgaardsreia which was a flock of characters, “Jularei” usually is described as one single lady who traveled around during Christmas time. She was described as a wife or a queen sitting in a cart. She had two dogs who run around freely. People were bound to feed the dogs. But the dogs were not allowed to steal. Then she would punish the dogs.

More next Thursday.