Home Blog Page 636

Jeg har en fortelling å fortelle

0

I dag, da jeg holdt på med personlige fortellinger med studentene kom jeg på en egen fortelling. Vi gikk igjennom kroppens geografi og begynte med fotsålene. Så kom vi til nakken og ryggen min stivnet. Jeg husket hennes forsiktige og nesten gjennomsiktige hender som forsiktig løftet håret opp fra nakken.

Det skjedde da jeg gikk i barneskolen. Det var vinter, men vinteren der jeg opprinnelig kommer fra, var mer som en kald høst. Så midt i en time, gikk døren inn til klasserommet opp. Det var så vidt vi kunne høre det, likevel alle hørte det, for ryktet om den tiden var spredt, og våre rygger stivnet mot de stive stolryggene. Vi kastet stjålne blikk mot henne. Hun var kledd som en engel, og med lydløse skritt, som om hun ikke berørte det teppelagte gulvet med sine helsesko gikk hun mot den første rekken av elever. Et mildt smil om hennes munn, som om hun ville dempe skjebnen hun holdt i sine hender. De gjennomsiktige hendene, fylt med rynker og brune flekker.

Jeg var fuktig under nesen da hun nådde meg. Så kjente jeg hennes hender i nakken, de kilte da hun løftet mitt hår opp. Hun delte mitt hår og del etter del ble løftet opp mens hun studerte hvert hårstrå med hjelp av en kam.

Helsesøster var på sin årlige lusejakt.

Nå, i ettertid, tenker jeg at for en ublid handling at dette ble gjort til offentlig skue for medelever. Jeg kan ikke huske at noen faktisk hadde lus, men det var vel bare helsesøster da som var den kyndige til å finne dem.

Poetiske formler fra det norrøne

0

Det er tirsdag og tid for litt teori. Om fjorten dager har studentene: ”Om Trymskvida, tekstlån og tradisjon” av Bernt Øyvind Thorvaldsen. Trymskvida er en fortelling jeg i tillegg skal arbeide med i Berlin til uken, så her slås det to fluer i en smekk. Trymskvida er den poetiske fortellingen om guden Tor som mister hammeren sin, hvor han må kle seg ut som brud eller Frøya for å få hammeren tilbake.

I artikkelen drøftes teorien om tekstlån opp mot den muntlige tradisjonen, hvilket ikke er så interessant her. I mitt eller vårt arbeid (altså studentenes) er det interessant hvilke grep som brukes og hvordan vi kan overføre det til et praktisk arbeid med norrøne myter. Jeg skal gå igjennom grepene.

For det første har du grepet ”tekstlån” eller kanskje intertekstualitet, som ofte blir begrunnet som en forvirring til forståelse av norrøne verk. Det vil si at du i en fortelling finner en kunnskap som er hentet fra andre fortellinger. For å fullt ut forstå en fortelling, må du altså kjenne til en slags syklus av fortellinger. Et snevrere grep er allusjonen hvor det virker som tekstlånet er bevisst skjult.

Thorvaldsen som tydelig heller mot en teori om at Eddadiktningen tar i bruk formler som stammer fra en muntlig tradisjon, nevner en rekke faste formler som tas i bruk i fortellingen nevnt over og som representerer denne tradisjonen.

Formlene er som følgende:

Vidkenning – består av et egennavn (som er kjenneordet) og et grunnord som avgjør relasjonen mellom disse to ordene. Et tydelig eksempel er at Tor blir erstattet med Odins (egennavn/kjennordet) og sønn (grunnordet).

Heiti – er når egennavnet blir erstattet med noe som kjennetegner den det er snakk om. Så i stedet for å si Tor, kan jeg si tordenguden.

Parformler – er to ord som alltid er satt sammen. Thorvaldsen nevner for eksempel jord – opphimmel som et eksempel på parformel.

Taleformler – dette er fastemønstre som ligger for eksempel foran en direkte tale. Formelen er gjerne: Da sa Trym (X) dette, tussedrotten (Y). Tussedrotten eller y’en er en apposisjon. Apposisjon er et utfyllende tillegg.

Motsetningspenning – dette brukes for å fremheve noe. I denne fortellingen brukes det feminine for å fremheve Tors maskulinitet.

Ekstreme naturfenomener – dette er et grep som ofte brukes når Tor er ute og reiser, det vil si man beskriver naturen som reagerer på Tors handlinger eller reiser.

Dette er verktøy vi selv kan bruke når vi arbeider med en fortelling.

Logg fra fredag 04.09.15

0

I arbeid med masterstudentene, må de etter hvert arbeidsmøte skape ulike tekster. Her er den første fra Hanna.

Heidi, Hanna, Cathrine og Marianne.

Vi startet dagen med å lese første del av en fagtekst av Charles Taylor. Den handlet om språket og menneskets natur, og beskrev at meningsfulle objekter har to sider, eller dimensjoner. Den første er den referensielle dimensjonen, som ifølge Taylor kan oppsummeres på denne måten: «Vi kan forklare at et tegn eller ord har mening, ved å peke på hva den betegner, det vil si hva det generelt refererer til i verden og hva det kan utsi om denne tingen.». Den andre dimensjonen, er den ekspressive dimensjonen. Taylor forklarer dette med at det er noe i en bestemt relasjon med hverandre, men kan også uttrykkes en tanke eller sansning/oppfatning.

Etter å ha lest denne teksten, diskuterte vi om fortellerkunst var en referensiell eller ekspressiv formidlingsform. Vi kom ikke frem til noen tydelig konklusjon, men Heidi luftet spørsmålet om fortellerkunst kunne beskrives som kunst, hvis den kun var referensiell. Vi ble vel enig om til slutt at alt stort sett er relativt og at kunst på et generelt grunnlag kan være vanskelig å definere.

Etterå leste vi hver for oss et eventyr om en far og en sønn som hadde giftet seg med mor og datter. Grunnet fordommer og litt kommunikasjonsproblemer, endte det med at faren giftet seg med datteren, og sønnen giftet seg med datteren. Fortellingen avsluttet med å spørre hva som var relasjonen mellom barna til disse to parene. Cathrine prøvde å tegne slektstre, men måtte ganske fort gi opp.

Etter å ha diskutert dette en stund, gikk vi på gulvet. Vi startet med å fortelle historien som vi husket den. For hver gang vi fortalte, la Heidi på et nytt aspekt vi måtte ta hensyn til mens vi fortalte. Dette var blant annet at vi puttet inn ord som ikke hadde noe med fortellingen å gjøre og at vi fortalte med ryggen til.

Etterpå hadde vi en oppsummerende samtale om hvordan vi syntes første møte hadde gått. Vi fordelte oppgaver til neste gang, og ble enige om at vi er en knakende bra gjeng. Det er nemlig viktig å være klar over.