Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

48 posts in 48 hours: number thirtynine – The bearded woman #240 #folkloreThursday

Do you know this story?
I believe that the following story is a urban legend. This story is from the book: «Folkeminne Optegnelser Et utvalg” by Kristian Bugge published 1934 by Norsk Folkeminnelag.

It is a young student by the name of Steffen Sandsdalen from Larvik who is the informant. It does not say date of collecting, but Bugge lived in Larvik from 1905 to 1911 so the story is probably collected in that period.

The story is written down as follows:

One winter evening with frost the postman Jonassen was driving his sled from Larvik to Stavern. Approximately directly above the cave (a den for thieves), he met an old woman who greeted and begged to sit in the back of the sledge as she was so sick to bone and and had to be at a certain place before ten. «I am not allowed to have someone with me,» said Jonassen, «but since it is so important, I will let it go this time.»
The woman thanked and blessed him, and they drove on. After a while Jonassen heard that she began to fiddle with something and as he was a cautious man, he glanced back and saw the woman messing in the bag she had brought with her. But at that moment her veil slipped aside and he saw that she had a beard like a grown man. ”This is not good”, Jonassen thought, and threw quietly the whip into the snow. Shortly after he asked the woman to be so very nice to get off the sled and look for the whip, which he knew he had lost, for he dared not to walk away from his horse, he said.
Yes, she started looking. Jonassen called to the horse and away it went so fast as the horse could run. The woman cried and cried and ran after after the sled so the skirts flew around her legs. But no matter how good she was, to run, she could not cope with the horse and she had to give up. In the bag Jonassen found a long knife and a gun and they are still owned by his family.

Bearded women is a phenomenon that was often associated with so-called»freakshows». According to the legends there lived a woman named Wilgefortis in Portugal. She was a woman of a noble condition and promised to a king. To prevent the marriage, she asked for that her appearance had to be done so despicable that marriage plans were canceled. She was heard and had a beard. Her furious father crucified her. She was a saint with a special protection for women seeking liberation from marriage with violent men.

According to Bengt Af KlintBerg in his book «Råttan of pizza», this is a urban legend located throughout Europe. He says that the legend created a hysteria in Leeds in 1977. There was a strike so that the electric power was shut down, which in turn led to the buses refusing to run without street lights when the traffic was in chaos. People were depending on to hitchhike with each other and thus was the legend ”speeding the emotions.” The legend was linked to a mass murderer who ravaged there during the same period. The story is found in print way back to the beginning of 1800.

What usually happens in the urban legend, is that there is a woman who meets the «man dressed as a woman» and that story in that regard symbolizes the sexual threat that may occur when women are traveling alone. Not all legends are dealing with the beard, but it can be large hairy hands or trousers sticking out from under the skirt. There are also examples of men who are dressed as nurses. The tip of the story is that there are always left a weapon as a witness of a criminal act that was about to happen.

You can find variations of the story here and here.

48 innlegg på 48 timer: nummer trettisyv – Mysteriet #238

For nesten ett år siden reiste Mathilde og jeg til Wales for å delta på fortellerfestivalen Beyond The Border. Det er litt styr å komme seg fra Norge til Wales. Vel, man kan kjøpe rådyre flybilletter til Cardiff, men det kunne ikke vi. Så løsningen var å fly til Gatwick i England og kjøre tog fra Gatwick til Bridgend som er nærmeste togstasjon til festivalen. Tog billetter må bestilles på forhånd, hvilket jeg gjorde. Vi fikk da en togrute fra Gatwick til Reading, bytte av tog som gikk til Cardiff og nytt tog fra Cardiff til Bridgend. Fra Reading får man setereservasjon, dette hadde vi. Dette høres noe omstendelig ut, men er viktig informasjon for at du skal få grep på det mysteriet som kommer.

På Gatwick hadde vi avtalt å møte Ragnhild, en fortellerkollega som kom reisende fra Berlin. Planen var at vi skulle ta tog sammen, sitte og sladre og skravle på toget, altså en riktig kosetid. Nå viste det seg at Ragnhild hadde fått et annet tog til Wales, hun skulle reise fra Gatwick til Reading og ta direkte tog fra Reading til Bridgend, hun slapp altså det ekstra togbyttet som vi hadde. Dog hadde vi samme tog fram til Reading, så en times reise fikk vi sammen. På Gatwick traff vi tilfeldig Kouame og Raymond, de skulle til samme festival, men skulle reise til London og ta tog derfra. Dette syntes vi alle hørtes unektelig tungvint ut, men dette var en avtale de hadde og som de måtte følge.

Ragnhild, Mathilde og jeg satte oss på toget og var i godt humør av den ungdommelige følelsen som kom over oss der vi satt som backpackers på et tog. Den varte ikke lenge. Snart stoppet toget, fordi det visste seg at et tog foran oss hadde fått problemer. Vi måtte forlate toget på en nærliggende stasjon og vente på at toglinjen var klar for ny trafikk. Med tung bagasje og noe mismot ventet vi og det begynte å gå opp for oss at vi ikke kom til å rekke toget som vi skulle ta fra Reading. Ragnhilds tog skulle gå senere og vi krysset fingrene for at kanskje vi kunne komme oss på dette. Omsider kom vi oss på et nytt stappfullt tog, stående i korridor i en times tid, og kosepraten var ikke aktuell.

Framme i Reading, hev vi oss av i toget, vårt eget tog rakk vi ikke, men kanskje vi kunne være med toget som Ragnhild skulle ta, tiltross for at vi ikke hadde en reservasjon på dette toget. Dette var et tog som vi aldri hadde ment å ta, kanskje var det fullt, men for oss var det viktige at vi kom fram, om dette ville bety at vi måtte stå. Nå er det å si at Mathilde hadde med seg en svært uheldig koffert, produsert en gang på 1970 tallet, før kofferter fikk hjul. Så den byttingen hit og dit var i praksis en tortur i bæring. På stasjonen fikk vi snakket med en betjent som ga oss klarsignal på at dette var helt i orden. Og nede på plattformen fortalte en annen betjent at vi om vi satset på noen kupeer langt bak, ville vi få plass.

Så som det upraktiske følget vi var hev vi oss inn i en tilfeldig vogn bak i toget. Vel inne i vognen, fikk vi øye på Kouame og Raymond og ikke minst Jan, en god venninne. Humøret steg betraktelig, for et hell at de var på dette toget (til tross for at de hadde reist til London) vi satte oss ned. Jeg satt meg ned ved siden av Jan og skravla var i gang. Jeg satt på det ytterste setet, en midtgang og i firersettene ved siden av oss satt to unge britiske jenter. Ragnhild og Mathilde satt seg på en annen rad, rett ved oss fire.

Etter en kort stund, og lettet over at nå måtte vi vel sitte trygt, lente Kouame framover, han satt ovenfor meg, pekte på setet ved siden av meg (på den andre siden av midtgangen) og sa: Hei, navnet ditt står på setet. Jeg lente meg over og tok setereserveringen som sto på settet og der sto det tydelig ”Dahlsveen”. Hvordan er det mulig? Det var ikke et tog vi skulle ta, en vogn i tilfeldig hev oss inn i og der står altså navnet mitt? Det vil si mitt etternavn, men det er jo ikke mange i Norge som har det navnet og enda færre som er på vei til Wales, ville jeg tro. Vi hadde en setereservasjon, men heller ikke denne stemte med det som sto her. Konduktøren kunne ikke forklare det. Er de så effektive på tog at de ville forutse at jeg kom til å ende på dette toget? Reservasjonen gjaldt fra Paddington, dvs London, hvilket heller aldri var min intensjon å reise fra. Tilfeldigheter ser ut til å klaffe når jeg er ute og reiser, men mysteriet ble aldri oppklart.