onsdag, desember 11, 2019
Home Blog Page 4

Den tredje desember: Julekveita

0

Kilde: Sagn og eventyr fra Nordland, Nicolaisen, Kristiania, 1887

Det var et bergtroll som bodde i et berg på en øy. Ikke langt unna hadde et annet troll sin fine bolig i et annet fjell. Mellom dem lå det en stor fjord, men om det var langt mellom dem for oss, var det ikke lange avstanden for disse to karene.

Så var det en julaften at bergtrollet manglet kveite på sitt bord. Kveite skal være en fast rett hver julaften. Om den er fersk, saltet eller tørket spiller ingen rolle, bare den kan skaffes. Om en fiskerbonde selv ikke er forsynt med dette, henvender han seg til alle sine naboer og bekjente og hjelper ikke det, drar han ut på sjøen og fisker til sjøen står opp under han, for kveite må han ha.

Slik var det også med bergtrollet. Han ropte til sin nabo, det andre trollet og ba han sende ham en kveite til julaften. «Så ta i mot», sa det andre trollet. Han tok en svær kveite og kastet, med det var langt å kaste og han siktet dårlig, så kveita ramlet ned på julebordet og knuste alt som var der, og juleølet rant ut. Bergtrollet ble irritert, han holdt på å fly i flint og grep steiner som han kastet over fjorden mot det andre trollet. Dette trollet var ikke uvillig til å gjengjelde hilsningen, han tok selv runde steiner som han hev mot bergtrollets fjell. Det skapte en revne i fjellet. Trollet som var redd for at hans hjem skulle falle sammen, la armen rundt fjellet for å holde det sammen. Der står han den dag i dag.

Ønsker du å ta et fortellerkurs, mer info her.

Du kan kjøpe en fortellerbok, info her.

Ønsker du oppdaterte nyheter om muntlig fortellerkunst, kan du melde deg på nyhetsbrev her.

Andre desember: Nisse

0

Nisser hører med til vinteren, sjarmerende og skøyeraktige, men man omgås dem også med fare for eget liv. Jeg tenker ikke på den store versjonen med gaver, men den lille nissen, som senere har blitt kalt rødnisse og blånisse i den mer moderne populærkulturen. I den norske folkloren er det enda mer variert, avhengig av hvor man søker i landet etter fortellinger om nissen og ikke alle steder ble han kalt for nisse heller.

Kristoffer Snesbølmoa ble ofte plaget av nissen og hans fantestykker. Endag var han i skogen for hente en vedbør. Veden som bar han i en bæremeis løftet han opp på ryggen og gikk hjemover. Men han var ikke gått mange skritt før han hørte små skritt bak seg. Kristoffer snudde seg og så på den lille karen som sto der og gliste i skjegget. Kristoffer jaget han vekk, men ikke før han hadde snudd seg så var nissen der igjen. Kristoffer gikk hjemover, og nissen fulgte. Nissen dro det ene vedstykket etter det andre ut av bæremeisen. Hver gang et stykke ved datt i bakken, lo nissen høyt. Da Kristoffer omsider kom hjem var bæremeisen nesten tom for ved.

En annen gang da Kristoffer var ute i skogen og felte ned en stor gran som de skulle ha som juletre. Kristoffer skulle dra treet igjennom snøen og hjem. Men da han skulle dra treet så var det så tungt at han knapt kunne røre det. Kristoffer snudde seg og der så han jammen nissen sitte skrevs over toppenden av treet og holde igjen med de små føttene sine. Kristoffer slapp treet for å ta nissen. Men nissen sprang fort unna som en nordavind. Ikke før Kristoffer hadde tatt i treet, før nissen satt der igjen, og slik fortsatte det hele veien hjem. Slike episoder kunne gjøre Kristoffer oppgitt og sint, men samtidig visste han at det var en del av livet der han levde. Og ikke sjelden når han satt inne om kveldene hendte det at han og familien lo godt av det hele.
En dag da Kristoffer og hans familie var i kirken rundt juletider, gikk dørene brått opp i kirken. Inn kom tre nisser løpende opp gulvet og opp til der Kristoffer og hans kone satt. De hvisket til dem og fortalte at det var fremmede som var på gården og rotet i sakene deres. Så smatt nissene ut igjen. Kristoffer skyndte seg hjem og tok tyvene på fersken.

En tidlig morgen da Kristoffer gikk ut for å stelle med dyrene, fikk han øye på en nissegubbe som sto lent opp imot veggen og gråt. Nissen fortalte Kristoffer at hver gang kyrne hans tisset, rant det våte ned på deres bord. ”Uff,” sa Kristoffer, ”Jeg får flytte fjøset da.” ”Nei det trenger du ikke gjøre,” sa nissen, ”for vi har flyttet.” Og det var det siste Kristoffer så til nissen.

første desember: De dødes gudstjeneste

0

Da er desember her og som tradisjon her på bloggen, blir det en fortelling hver dag fram til jul. Noen av fortellingene handler om jul, andre ikke, noen jeg lagt ut tidligere, andre er nye. Dagens fortelling finnes det flere varianter av i Norge. Det er en liten «skrekk fortelling» og med den ønsker jeg deg en god advent!

Gudstenesta til dei døde
Innsamlingssted: Salten, Nordland
Ukjent informant
Samler: Ragnvald Mo

Dei døde hadde si samling i kyrkja før rette tenesta tok til. I vissa heldt dei den skikken kvar juledagsmorgon.

Det var i den gamle tid, alt med kyrkja var standande på Saltnes. Då var det ei kjerring frå Vik som var på veg åt kyrkja grytidleg ein juledagsmorgon. Dentid ho var på Halsmoen, vart ho vis det var tendt lys i kyrkja. Ho kom no tanke om ho var seint ute, så ho skunda på for å koma til tide.

Ja, ho kom åt kyrkja og gjekk inn, og som ho for innetter golvet, såg ho det sat fullt i alle stolar. Ho fann seg fram til den stolen folk frå Vik hadde, og sette seg der i breidd med ei onnor.

Det fyrste ho kom i stolen, vart ho sitjande urlite og sjå seg rundt, mot dei andre som var samla inne. Somme av dei fekk ho kjenning på, andre ikkje. Men alle ho visste å dra kjensel på, var folk som var døde. Så vende kjerringa seg mot henne ho var sitjande i lag med. Ho hadde no sett seg slik dei såg einannan i ausyna. Det var ei grannkjerring, såg ho; men ho var død ei tid føreåt.

Før kjerringa fekk tankane for seg, tok den døde til å tala åt henne. «Eitt vel e be de; du må sjynn de or kjerko, helles gå da de inkj vel.» Kjerringa kom seg or stolen og la av utetter kyrkjegolvet.

Men i det same tok dei til å skri fram or stolane og søkte etter kjerringa. Og då ho skulle ut døra, hadde dei tak om yter- klean hennar. Det var ei kappe ho hadde over seg, ei av desse som er fri for ermar. Og no var kjerringa snar å løysa opp spennet som heldt kappa. På det viset berga ho seg.

Ønsker du å ta et fortellerkurs, mer info her.

Du kan kjøpe en fortellerbok, info her.

Ønsker du oppdaterte nyheter om muntlig fortellerkunst, kan du melde deg på nyhetsbrev her.