Home Blog Page 4

Søndagens skrøne – utfordring nummer 8

0

Språkrådets ordbok beskriver ordet skrøne på følgende måte:
skrøne m1, f1 oppdiktet historie fortelle skrøner
slå en skrøne i innbille en annen noe
II skrøne v2 (og norrønt skrum’skravl, skryt’; beslektet med skråle) dikte, lyve

Det er slik at man som forteller alltid er på jakt etter en fortelling, men de kommer ikke alltid like lett.
Hver søndag legger jeg ut et bilde og du kan bruke den som du ønsker, om det får deg til å tenke på en bestemt fortelling eller du skaper noe helt nytt.

Her er det noen hjelpe spørsmål for å komme i gang:
– Hvilken fortelling minner bildet deg om?
– Hva minner bildet deg om?
– Hva ser du på bildet?
– Hva ser du ikke på bildet?
– Har du vært i en tilsvarende situasjon?

Du kan lage en kort fortelling basert på følgende struktur (inspirert av haiku dikt)
A. Beskriv en situasjon (en impuls du får)
B. Deretter skaper du en kort hendelsesrekkefølge – hva skjer?
C. Ideelt skal slutten være ”punctus contra punctum” – (et musikalsk begrep). Med det menes det i denne sammenhengen at slutten skal følge handlingen, men samtidig bringer den inn noe nytt. Den er annerledes, den kaster et nytt lys på fortellingen, den overrasker.
Om du ønsker, kan du skrive ned fortellingen eller ideen eller minnet som en kommentar under dette innlegget (på bloggen), eller du kan bruke det som egen inspirasjon.

På kontoret

0

Disse dagene sitter jeg på kontoret. Hvorfor ikke? Været er ikke til å være sommerlig i og jeg liker å arbeide. Det som er fint med å arbeide om sommeren, er at du kan arbeide i et tempo som passer deg.

Det er svært få her, naturlig nok. Men jeg hører kaffemaskinen gå, så helt alene er jeg ikke. Det vaskes her og noen kontorer får nytt datautstyr.
Så hva arbeider jeg med? Jeg skal ha et ukes kurs i sommer som jeg planlegger. Jeg liker å bruke god tid på å forberede undervisning, så jeg tar en time ad gangen. Jeg vet ikke hva slags deltakere jeg får, men jeg regner med at de har noe erfaring. Kurset skal foregå i Finland.

Men hovedgeskjeften er å omsider gjøre ferdig fortellerboken jeg har holdt på med i en evighet. Noe av grunnen til denne evigheten er at manuset ble liggende hos universitetsforlaget i over et år. Dette forlaget ga ut min forrige fagbok og derfor henvendte jeg meg der. Men etter purring og lignende kom de fram til at de ikke kunne gi den ut. Det er ikke mange bøker igjen av den gamle fortellerboken, så om du ønsker den før den forsvinner, kan du kjøpe den her.

Og der fikk jeg inn litt reklame.

Uansett, ny bok er på gang. Den har nå vært igjennom en redaktørs kyndige hånd, hun har strøket og flyttet på og kommentert og det er dette jeg nå går igjennom. Og mens jeg sitter her og styrer foran dataen kommer en kollega innom og generøst gir meg en jordbærkurv. For en hyggelig gave å få når jeg sitter midt i stikkordsbehandlingen og prøver å forstå det. Arbeid og glede blander seg og blir en søt opplevelse.

Mer om boken når den endelig er ferdig og ved godt hold i mine hender.

Skoltesamene kunne før i tiden skape seg om til dyr

0

Da jeg var i Wales, hadde jeg samtaler med fortelleren Daniel Morden. Han er i ferd med å utvikle en ny fortellerforestillingen kalt «The beast in me» og var på jakt etter fortellinger. Jeg kom på fortellingen nedenfor som jeg lovet å oversette til han.

Kilde: Brita Pollan, Samiske beretninger
I Notozero levde det før i tiden en gammel mann. Han hadde en sønn som var gift, og sønnen var en god reinjeger. Hver høst mens sønnen var på reinfjellet, forsvant kallen, og han kom ikke tilbake før det ble vår. Hvor han hadde vært om vinteren, visste ingen.

En høst var sønnen igjen på reinjakt. Sønnekona tenkte at når den gamle nå igjen skulle gå sin vei, skulle hun gå etter for å se hvor han gikk.
Så gikk gamlingen en dag på vei til marka, og sønnekona fulgte hemmelig etter. Da så hun at gamlingen gikk noen ganger rundet et bøyd tre, og så ble han til en bjørn og gikk videre. Sønnekona gikk også rundt det samme bøyde treet. Så ble også hun til en bjørn. Hun ga seg til å følge i sporene til gamlingen og nådde ham igjen.
Gamlingen sa: – Nå brakte du nok ulykke over oss begge, siden du også kom. Når nå mannen din kommer fra jakta og ikke finner deg hjemme, går han naturligvis ut for å lete etter deg. Så finner han sporene våre og tror at her har det gått to bjørner. Han følger etter sporet og skyter oss begge. Men jeg skal prøve å berge deg hvis du bare vil gjøre som jeg sier, sa gamlingen.

Så instruerte gamlingen henne: – Du skal gå nøyaktig i mine sport, for at sønnen min skal tro at her har det gått bare en bjørn.
De gikk da etter hverandre i de samme fotsporene. Så krøp de inn i en berghule. Gamlingen sa til sønnekona: – Du skal gå lenger inn enn meg. Når mannen din kommer, tror han at det er bare en bjørn i hiet. Idet gamlebjørnen kommer ut, blir han skutt. Så flår sønnen min skinnet av bjørnen og brer det ut på jorda like foran åpningen til hiet. Hvis du vil bli menneske igjen, skal du prøve å hoppe over skinnet. Dersom du kan klare det, blir du menneske igjen.

Det gikk slik som gamlingen hadde sagt. Sønnen kom til åpningen av hiet. Gamlingen gikk ut, og så ble han skutt. Da flådde sønnen skinnet av bjørnen og bredte det ut på jorda like foran berghulen. Sønnekona listet seg så stille som hun kunne til åpningen av hiet. Hun hoppet over bjørneskinnet som lå utbredt på marka utenfor hulen. Hun klarte å hoppe over. Bare det ene fotbladet kom ikke utenfor skinnet. Derfor fortsatte den foten å være bjørnelabb.
Mannen sa kort – Hvis jeg hadde visst at du og var i hiet, lå du som flådd skinn du også nå.
Den som nettopp har skutt en bjørn, han er nemlig ute av seg selv, og da er han ikke blid mot noen.
Isak Persen Saba, 1918, Neiden