Home Blog Page 2

Fortellingens valuta

0

La meg begynne dette innlegget med en fortelling:

Ridderen og kvinnen (Fiske, 1872)
Det var en ridder som red gjennom en skog. Der i skogen fant han en vakker kvinne helt naken og bundet til et tre. Ryggen hennes var dekket av dype sår som det rant blod fra. Hun hadde blitt pisket av noen banditter. Selvfølgelig tok han henne hjem og pleiet henne. Og etter en stund giftet han seg med henne. De levde godt sammen. Rykte om hennes skjønnhet var så stor at konger og riddere arrangerte turneringer i hennes navn.

Den gudfryktige ridderen dro hver søndag i kirken. Men han var forferdet over at hans kone aldri ville bli lenge. Hun forlot messen før den var halvveis ferdig. Mannens bønn og trusler var ikke til nytte og hun kom ikke en gang med en forklaring på hvorfor hun gjorde dette.
Tilslutt bestemte mannen seg for å bruke makt. Så en søndag holdt han kona tilbake med makt, han holdt henne fast og kommanderte henne til å bli. Hele henne endret seg, hennes øyne skinte og lyste. Messen stanset et øyeblikk og alle snudde seg mot ridderen og hans lady. «I Guds navn, fortell meg hva du er?» skrek ridderen. Straks var det som om kvinnens kropp smeltet bort og med skrekkens skrik, sto det en ond ånd i form av et monster som strakte seg helt opp i taket. Taket gikk i stykker og monsteret forsvant ut og var borte.

For noen handler denne fortellingen om mara, for andre om kvinnekamp og for andre …

En vil fortelles avhengig av fortellerens bakgrunn, tolkning, kontekst og lytternes tolkning av fortellingen. Dette er elementer som er knyttet til narrativ sannhet (Gabriel & Connell, 2010) som kanskje er fortellingens sterkeste valuta.

Det strømmes av informasjon gjennom ulike medier og fortellingen prøver å overleve gjennom å skape mening og dele kunnskap. Samspill er en egenskap knyttet til den muntlige fortellingen, en fortelling blir skapt gjennom et fellesskap, slik som den tradisjonelle fortellingen, hvor fortelleren mottar en fortelling og legger sin egen identitet inn i formidlingen av fortellingen og på den måten får en fortelling mange varianter og tolkninger. I tillegg er det mange fortellinger som rett og slett oppstår i samtaler, der mennesker møtes. Der flyter fortellingen rundt som små fragmenterte narrativer.

Den narrative sannheten er en sannhet som handler om å skape mening knyttet til de som forteller og de som lytter, det er ikke en bokstavelig sannhet. Troverdigheten er knyttet til plott, karakterer og hvorvidt fortellingen er analog men lytternes erfaringer. Den narrative sannheten er ikke absolutt eller eviggyldig, men ligger i dens evne til å åpenbare og opplyse og skape emosjoner (Gabriel & Connell, 2010).

Fortellingen formidlet over er ikke en bokstavelig sannhet, men det kan være at den bygger på reelle erfaringer slik som mishandling av kvinner som fortellingen åpner med. Fortellingen formidler heller ikke en bokstavelig virkelig, selv om du kanskje kan finne elementer av dette i den. Tolket i dag kan det være at fortellingen over handler om et bestemt syn på kvinner. En narrativ sannhet gir mange muligheter for bruk av fortelling.

Kilder
Fiske, J. (1872). Myths and myth-makers old tales and superstitions interpreted by comparative mythology.
Gabriel, Y., & Connell, N. (. (2010). Co-creating stories: Collaborative experiments in storytelling. Management Learning, pp. 507-523.

Besatt av sau

0

Jeg har vokst opp med sauer. I barndommen tilbrakte jeg mer tid i fjøset enn med andre mer tobeinte skapninger. Til tider kjente jeg og forsto alle sauene (mente jeg selv), mens de stirret tilbake på meg med et strå som stakk ut av munnen. Når sauene skulle ut på beite, måtte jeg være med. For jeg visste hvilket lam som tilhørte hvilken sau, og de skulle lastes opp på tilhengeren til traktoren, og da var det viktig at riktig sau og lam kom sammen så det ikke ble «sauebråk». Først i flokken med sauer, det vil si en traktor fylt med sauer og deretter en rekke mennesker som skulle lempe sauene opp i båter, men tilbake til først i flokken. Først i flokken gikk en vær. På hver side av væren gikk to mannfolk og holdt fast i den. Den var for stor og tung og løftes opp på tilhengeren. Jeg husker den hadde så store baller at det så ut som om de slepte ned i bakken.

Vel framme på brygga, ble sauene løftet over i båt og så kjørt ut til øya Akerøya. Der gikk de gjennom sommeren og utpå høsten dro vi ut for å samle sauene.

Så var det den som alltid måtte være tilbake, den som ikke hadde noen mor, selve kopplammet, foret opp med flaske og menneskelig omtanke. Det var alltid et kopplam.

Jeg har en forkjærlighet for sauer, burde vel egentlig lage et fortellerprogram om sauer. Det er noe med flokken som står og stirrer på deg, en og annen sau tramper med frambeinet for å advare deg.

Utenfor hjemmet og fjøset var jeg et stille barn, dette har jeg fortsatt med meg. Jeg syns, tiltros for at jeg er forteller, at det er vanskelig å si noe intuitivt i offentlige sammenhenger. Jeg har aldri sett på det som et problem, det å være et offentlig stille barn. I dag er det nok mer presserende for barn å være høylytte. De skal trenge igjennom et kaos av inntrykk og lyder de er omgitt av. Det er ikke en flokk med sauer. Kanskje det skulle være en menneskerett å stirre inn i en flokk med sauer.

Vårt moderne samfunn er fylt med muligheter, vi har en frihet til å prøve ut, forme og reprodusere vår identitet. Likevel er det mange som føler at de er omgitt av et kaotisk liv (Broström, 2007). Hvordan trenge igjennom denne høylytte kaotiske verden? En fortelling sorterer og skaper noe helhetlig. Men fortellinger møtes gjennom mange medier, det er ikke mangler på historieoverlevering i den moderne teknologien. Det er en daglig strøm av informasjon som kan omskape barn til passive konsumenter istedenfor produsenter av egen kultur (Broström, 2007).

Narrativ tilnærming er en metodisk tilnærming brukt i mange sammenhenger der det er behov for å balansere ut urett og marginalitet. Det handler om å få eierett til eget liv gjennom bruk av fortelling, ofte hvor man skal fortelle om egen erfaring og eget liv (Stock, Mares, & Robinson, 2012). Fokuset er hvordan bestemte hendelser påvirker eget liv, og gjennom fortellingen åpnes det opp for alternative løsninger. Samtidig mener jeg at det er vesentlig hvordan man møter fortellingen og hvordan denne møtes.

Den egentlige grunnen til at jeg innledet med sau, er den fantastiske romanen: Sauejakten av Haruki Murakami. Dette er en absurd og spennende historie om en navnløs mann som blir tvunget til å finne en bestemt supersau. Sauen er slik at den besetter mennesker og «forer dem med nasjonalistiske tanker». Det er en fantastisk sammenblanding av realisme, absurdisme og overtro. Akkurat slik jeg liker det. Her er et lite utdrag:

Jeg lukket opp, og der – to meter unna – stod Sauemannen. Og viste påfallende liten interesse for både den åpne døren og meg som hadde åpnet den. Stirret granskende på postkassen som om den var et merkverdig, eksotisk eksemplar. Sauemannen var ikke stort høyere enn postkassen. Toppen 1,40. Dessuten lutrygget og hjulbeint.

Anbefales!

Bibliografi
Broström, S. (2007). Children tell stories. European Early Childhood Education Research Journal, ss. 85-97.
Stock, C., Mares, S., & Robinson, G. (2012). Telling and Re-telling Stories: The Use of Narrative and Drawing in a Group Intervention with Parents and Children in a Remote Aboriginal Community. THE AUSTRALIAN AND NEW ZEALAND JOURNAL OF FAMILY THERAPY, ss. 157-170.

Nordisk fortellerseminar juli 2019

0

Fredag reiste jeg hjem fra Nordisk fortellerseminar i Finland. Det var som nevnt i et tidligere innlegg mitt andre opphold i dette arrangementet.

Bildene er tatt fra en av fortellerkveldene, samt en liten ekskursjon vi hadde i løpet av uken.

Det var fint å være der, flotte mennesker. Det var som forrige gang, en veldig sammensveiset gjeng som har dyrket fram sin egen diskurs, det er godt for de som er der. Deltakerne, som kjenner hverandre godt, er imøtekommende, likevel har de sine koder og prioriteringer som gjør at man likevel ikke er helt hjemme. Det bør sannsynligvis være sånn, for at de som hvert år kommer til dette arrangementet skal føle en trygg tilhørighet. Den muntlige fortellingen har oppstått i tette fellesskap, så dette gir grobunn for nye fortellinger som de enkelte tar med seg videre.


Jeg hadde kurs og arbeidet med en veldig god gjeng av dansker, svensker og finlands-svensker. De var hardtarbeidende og ivrige og generøse ovenfor hverandre.

På kveldene var det fortellerkvelder. Det foregikk på den måten at de la sitt navn i en hatt og så trakk man rekkefølgen. Det er kanskje her man merker ulikheter med andre fortellersammenkomster. Fokuset var det personlige, eventuelt ispedd det skrøne-aktige. Det var kun et par eksempler med tradisjonelle fortellinger.

Personlige fortellinger er en del av det som kalles for livsfortellinger eller autobiografiske fortellinger/minner. Det er en slags hierarkisk ordning når det kommer til det autobiografiske minnet (Thomsen, 2009). Øverst har du livsfortellinger, så livsperioder (for eksempel ekteskap) eller kapitler, deretter episodiske minner som inneholder spesifikke minner (som den gangen da jeg …). Det jeg kaller for personlige fortellinger.

For å gjøre det litt mer komplisert – et minne kan inneholde mye opplevelse og informasjon som spesifikke minner eller hendelser, kategorisk minne (noe som gjøres som rutine – hver dag når jeg …), fakta (jeg er født på Hvaler), konklusjoner om egen personlighet (roller man har, utseende), livslæring (moral, konklusjoner), evalueringer (det var en god tid), refleksjoner (grunngir egne valg) og Meta kommunikasjon (kommentarer som jeg husker ikke nøyaktig) (Thomsen, 2009). Det er dermed mye materiale i en personlig fortelling.


Jeg bodde et lite stykke unna kursdeltakerne, i et innleid hus uten internett, rett ved skogen og tynne gardiner. Det var preget av stillhet.

Ordet stille blir beskrevet som taus eller som noe med fravær av uro og bråk. Hva er stillheten? Som forteller mener jeg at stillheten er en viktig narrativ del av en fortellerforestilling, det er ikke bare en pause eller en tom overgang mellom ord/scener/bevegelser.

Stillheten er ikke død.
Stillheten er selve rammen til fortellingen. Et øyeblikk for fødsel og forgjengelighet, rommet for refleksjon, monumental meditasjon. Stillheten er ikke ingenting, den er fylt av være seg forventning eller forvirring. Stillheten er alltid søkende etter det neste.

For meg er stillheten en langsom bevegelse uten lyd eller det lille øyeblikket du åpner øynene etter søvn.

Stillheten kan være fryktelig. Jeg husker som småbarnsmor da jeg gikk for å se mitt sovende barn og det fantes ikke lyd som strømmet ut av barnet; og det veldige frykten som kommer over en før man griper det lille sovende vesenet.
Stillheten er altså fylt med mening.


Her kommer et livsperiode minne jeg har. Jeg har dessverre ikke vært på Hvaler ennå i sommer. Men hadde jeg vært på Hvaler, hadde jeg sikkert tatt den årlige båtturen.
En tur retur Skjærhallen – Strømstad – Sverige, en båttur du absolutt ikke trenger, som du angrer på hver gang du står i kø for å komme ombord og som du skjemmes over når du først sitter fast i båten. Turen må gjøres sammen med et tålmodig selskap – helst et selskap som ikke er for høylytt, for ritualene ombord er skamløse. Når du først kommer fram til Strømstad forstår du at egentlig ikke hadde trengt å gjøre denne båtturen. Du går ned til piren, kjøper deg en pølse i potetmos og venter på å bli angrepet av måker. Du bruker forresten lenger tid å stå i den køen enn det tar deg å spise pølsa før du blir en måkes sikre mål.

Men tilbake til selve båtturen som varer omtrent femti minutter. Du foretrekker å sitte ute på dekk, om været holder, for inne er røyklufta tung. Nei, det er ingen som røyker inne. Men de som sitter inne på strategiske plasser er så innrøykte at røykskyen fortsatt stiger fra dem. Det er også derfor de reiser med båten, billig røyk er målet. Den tidligste båten som går hver dag kalles forøvrig for kols ferga. De røykende reisende sitter i båten, noen ved samme bord, som grå dotter. Flere av dem er heldige og har med seg «ikke – røykende» følgesvenner som de som kan låne billetten av eller bruke kvoten til, begge veier. Den som har en venn kan utløse fire kartonger med røyk eller førti pakker som varer til neste reise. De som er så uheldige at de ikke har denne vennen, har ikke gitt opp. De vandrer fra den ene til den andre med kaffekoppen i den ene hånden og tigger om deres billett som de kan bruke til å kjøpe seg en ekstra kvote. De har jo betalt for en tur retur som de vil ha mest mulig igjen for.

Når båten er framme i Strømstad, er røykerne først i køen for å komme seg ut av båten. Så løper de over plassen for å komme først i neste kø for retur båten. De få skrittene de spanderer i Sverige er kun til for å snu og reise hjem til Norge og en ny runde med kartonger. Vi andre er der vanligvis i to timer i Sverige. Der skal vi vandre opp og ned de tre gatene som er å vandre og se om vi kommer over et svensk røverkjøp som en enormt stor hvit ost eller en tur på polet. Deretter stiller vi oss i kø på piren for pølsa og potetmosen. Den hiver vi i oss, som nevnt tidligere, setter den gjerne i halsen og skriker om kapp med de glupske måkene. Så stiller vi oss i kø for båten hjemover. Vi passer på å ikke komme i køen til Fredrikstad båten, for den er tross alt mye verre. Der er de som reiser til Sverige for å drikke.

Vi ser Hvaler båten legge til og venter på at folk skal gå i land, vi ser røykerne tungpustede komme løpende, den store kraftanstrengelsen de utfører den måneden og de stiller seg i køen framfor oss. Vi snøfter over snikingen, men de er jo så grå og tynne at de nesten er usynlige og vi tilgir dem. Vi kommer ombord og gleder oss over at vi snart er hjemme, for dette var bare et mas. Mannskapet er verdens hyggeligste og på fornavn med de reisende, da de som røyker.

Endelig er man hjemme, og oppdager at man har klart å dra med seg tre handleposer og en trillevogn fylt med et eller annet.

Kilde
Thomsen, D. K. (2009). There is more to life stories than memories. Memory, 445-457.