Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Prinsen som var en gris #677

Fortellingen er fra samlingen Straparola – Andre natt første fortelling

En konge var gift med en meget vakker og klok dronning. Hennes skjønnhet overgikk andres og kongen hersket slik at det aldri falt en klage mot han. Tiltros for dette manglet de barn, noe de begge sørget over.

En dag da dronningen vandret i hagen kom det en tretthet over henne. Hun satte seg ned, lente seg mot et tre og sovnet. Mens hun satt slik kom det tre feer, de så dronningen og beundret hennes skjønnhet. De bestemte seg for å beskytte henne og gi henne velsignelser. Den ene feen sa: Ingenting skal skade henne og neste gang hun ligger med sin mann skal hun bli med barn og føde en sønn som ikke skal ha sine likemann.

Den andre feen sa: Ingen skal noensinne ha makt til å krenke henne og hennes sønn skal være begavet med alle dyder.

Den tredje feen sa: Hun skal være den klokeste av mennesker og hennes sønn skal fødes som en gris, en gris av både utseende og skikk og oppførsel. Slik skal det være til han finner en kvinne som virkelig kan elske han.

Da de tre feene hadde fløyet sin vei, våknet dronningen og gikk inn i kongsgården. Og det gikk ikke lenge før hun oppdaget at hun var med barn. Ganske riktig, da tiden var inne fødte hun en gris. Det var et sjokk for hoffet og kongen kunne ikke forstå hvordan de to kunne få en slik sønn. Han ønsket å spare dronningen for den skam de nå hadde fått, han ville kaste deres avkom i havet. Men så ble han grepet av medlidenhet og sorg. Han bestemte at sønnen skulle fostres opp som et rasjonelt vesen og ikke et brutalt dyr.

Sønnen ble ammet med den største forsiktighet og ofte brakt til moren hvor han la sin lille snute og små poter i morens fang. Hun ble fylt med kjærlighet og kjærtegnet han ved å stryke hans strie bust med hånden. Hun omfavnet og kysset han som om han var en menneskelig sønn. Da ville han logre og løpe i sirkel for å vise glede over sin mors hengivenhet.

Da grisungen ble eldre tok han til å snakke som et menneske. Han vandret rundt i byen og snakket med alle. Men om han så en gjørmepytt, hylte han og rullet seg rundt i gjørma og dro hjem dekket av leire. Han løp rett hjem til sine foreldre og gned seg mot deres klær og skitnet dem til, og fordi han var deres sønn sa de aldri han imot.

En dag han kom hjem dekket med gjørme og skitt som vanlig, og la seg ned på morens dekorert kappe. Så sa han i en gryntende
tone: Mor, jeg ønsker å gifte meg, Da dronningen hørte dette,
svarte hun: Ikke snakk så tåpelig. Hvilken kvinne vil noensinne ville ta
deg til mann, og tror du at noen edel ridder eller konge vil gi sin datter til en som deg?

Men han insisterte på sin gryntende måte om at han måtte ha en kone av et eller annet slag. Dronningen, som ikke visste hvordan håndterte en slik sak, spurte kongen om hva de skulle gjøre i sin nød: Vår sønn ønsker å gifte seg, men hvor skal vi finne noen som vil ta ham som mann?

Hver dag kom grisen til sin mor med samme kravet: Jeg må ha en kone, og jeg vil aldri la deg være i fred før du skaffer meg en jomfru.

I nærheten bodde det en fattig enke som hadde tre døtre, hver og en av dem var vakre. Dronningen kalte på den stakkars kvinnen og spurte om ikke en av hennes døtre ville gifte seg med griseprinsen. Hun skulle bli rikelig belønnet for det.

Den fattige konen hadde tatt med seg sin eldste datter. Hun rødmet av skam og ønsket ikke å gifte seg med grisen. Men moren tryglet henne lenge, så lenge at hun ga seg.

Da grisen kom hjem dekket av skitt som vanlig, sa hans mor til ham: Min sønn, har vi funnet en kone slik du ønsket.

Hans brud ble presentert for han, hun var vakkert kledd som en brud og grisen så hvor vakker hun var. Han hoppet på henne og forsøkte med sine grynt og logrende hale å kjærtegne henne. Hun dyttet han til side. Etter vielsen gikk de til sengs. I sitt stille sinn tenkte bruden at hun ville drepe han. Grisen skitnet til den overdådige sengen. Han la seg på ektefellens side. Men han ble vekket av sin kone som satt der med kniven og han angrep henne med sine skarpe klover og drepte henne. Neste morgen kom dronningen,
og til hennes store sorg fant hun ut at grisen hadde drept sin nye kone.

Ikke mange dager var gått før grisen igjen begynte å
bønnfalle dronningen å finne han en kone. Dronningen prøvde å si imot men til ingen nytte. På ny kalte hun på fattigkona. De fikk overtalt den nesteldste datteren, men det gikk likeens med henne som med eldstedatteren.

Etter kort tid begynte griseprinsen igjen å mase om en kone. Dronningen kalte på ny til seg den fattige konen som brakte med seg sin tredje datter ved navn Meldina. Dronningen henvendte seg til henne: Meldina, barnet mitt, det ville være oss en glede om du tok vår sønn til mann. Vi skal betale deg rikelig for dette og du vil arve riket etter oss. Meldina smilte og takket beskjedent og sa at ingenting ville glede henne mer. Da dronningen hørte dette kunne hun knapt holde tårene tilbake, for hun kjente til hvilken skjebne Meldina kanskje ville møte.

Bryllupet sto og griseprinsen var om mulig enda mer skitten enn før. Men det skremte ikke Meldina. Isteden gjorde hun selv sengen klar til sin mann og fryktet ikke å ligge ved siden av han. Griseprinsen la sin snute på hennes hals og kjærlig strøk hun han.

Dagen etter da dronningen kom for å rydde opp ble hun overrasket da hun fikk se den unge kona i levende live, dekket av gjørme men i live. Ingenting kunne gjøre dronningen lykkeligere. Endelig hadde hennes sønn funnet en kone.

En kveld da de lå ved siden av hverandre, spurte han henne om hun kunne holde en hemmelighet. Det lovet hun. Han ristet da av seg griseskinnet. Han var en vakker mann. Gris om dagen og mann om natten og etter en stund fødte hun et barn. Dronningen og kongen fikk ingen detaljer rundt dette, men gledet seg grenseløst over det vakre barnet.

Og for å avslutte fortellingen er det å si at en kveld kom dronningen over griseskinnet og kastet det på ilden. Så levde de alle godt etter dette.

Å gå på graven for å lære

Som forteller må jeg bruke de tilgjengelige ressursene jeg allerede har. En av dem er at jeg daglig går på graven. Det er to hovedgrunner til at jeg får der, der ligger Daniel og så får jeg gått tur med hunden samtidig. Denne gravlunden fungerer også som en park. Her ligger mennesker i skråningen, her går man med hun, her lærer man å sykle, det er en snarvei til jobb, det er et sted for å trimme og selvfølgelig er man der for å se til graven til sin kjære.

Høydepunktet i fortellingen om Hervor er ved en gravhaug. Denne scenen består av en rekke lange kvad som er en samtale mellom Hervor og den avdøde faren. Gravlunden er ypperlig sted for det, ikke som kvad i dialogform, men som en indre monolog. Dermed blir gravlunden også et sted for å øve. Jeg kan for eksempel gå fort og snakke høyt med seg selv, enkelte tider er det litt plagsomt, fordi mange vandrer gjennom gravlunden på samme tid og jeg vil jo nødig at de skal iakta meg som prater med meg selv.
Det første verset i kvadet er som følgene:

«Vaagn du, Angantyr!
Vækker dig Hervar,
Eneste datter
Af dig og Tofa;
Giv mig af høien
Hvassen Glavind,
Som til Svafrlam
Smedet de Dværge.»

Hervor ber sin avdøde far om å våkne og gi henne sverdet som ligger i haugen med han. Jeg syns «Hvassen glavind» er et vakkert ord for sverd. Dette sverdet er smidd av dverger til kongen Svafrlam.

Videre forteller Hervor at hun har hevnet deres død. Angantyr våkner, men han nekter å gi henne sverdet, fordi det hviler en forbannelse over sverdet og han vil vel nødig at hans eneste gjenlevende slekt skal rammes av denne forbannelsen.

Denne scenen fremstår, som sagt, høydepunktet i fortellingen om Hervor, hun krysser en grense ingen skal krysse, de dødes domene. En gravlund er det et forunderlig sted å være i såmåte, der er det mange gråsoner og krysninger mellom minner og nærvær, fortid og nåtid. Et fint sted å være.

Død uten tilgivelse

Et sagn fra Ål i Buskerud, samlet inn av Lars B. Sehl

Presten Nils Floor [død 1765] hadde en særegen begavelse til å se og vite det som alminnelige folk ikke så eller kunne forstå. Han hadde den 6te sans, ble det sagt. Han var ikke gift og bodde i andre etasje i prestegården hvor det var vinduer som vente mot kirken og kirkegården.

Det sies at han ofte så de dødes ånder sveve omkring på kirkegården hvor deres kropper var begravet. De døde gikk inn i kirken og holdt gudstjeneste, og da lyste det gjennom vinduene i kirken. Dette skjedde ved midnattstid mellom Lørdag og Søndag og høytidshelgene, og da hørtes det vidunderlig vakker sang. Når disse gudstjenester var over kom de ut og forsvant, og lyset ble borte i vinduene.

Presten Nils Floor så ofte de døde stige opp av sin grav med likklærne på seg, men de tok av seg disse og likesom skiftet på seg alminnelige klær og gikk avsted.
De kunne være borte i flere timer men kom tilbake, skiftet klær og tok på seg igjen sine likklær og sank ned i sin grav.
Dette var de som ikke fikk fred og ro i sin grav fordi de hadde gjort urett imot folk og ikke var tilgitt, Dette kunne være grove ugjerninger. De vandret omkring til de stedene der misgjerningen var utøvd og antagelig forsøkte å forsone seg med dem som de har gjort urett mot, eller kanskje det var pålagt dem som en straff for deres misgjerninger i livet.

I den tiden Nils Floor var kapellan – prest i Ål, tjente det en gutt hos sognepresten som het Thor. Han var opptatt av å lære og snakket ofte med kapellanen om kvelden.
En kveld han kom inn til Nils Floor satt han og så gjennom vinduet bort på kirkegården. Thor spurte om presten så noe der borte? Ja, svarte han, har du lyst til at se det så ta av deg dine sko og stig opp på mine føtter så får du se det.

Gutten gjorde dette og de begge så en mann som nylig var død og begravet der, stige opp av sin grav med likklærne på seg, tok de av seg og skiftet på seg alminnelige klær og gikk av sted som et levende menneske.

Da sa presten til gutten, nå går vi bort og tar med oss hans likklær så han må komme hit for å hente dem.

De gikk og tok med seg likklærne inn på rommet og låste døren, og det gikk to timer før han kom tilbake til kirkegården og straks kom han og banket på døren til presten som svarte: Du som kan gå gjennom lukkede graver kan vel gå gjennom lukkede dører, og straks kom han gjennom døren og sto på gulvet som han var i levende live. Presten spurte hvorfor han ikke fikk fred og ro i sin grav. Han svarte, fordi han hadde gjort urett mot folk og ikke godt gjort dette. Presten Nils Floor tilsa ham på deres og Guds vegne forlatelse for han synder og lyste fred over han gravferd. Da tok den døde mann sine likklær, gikk til kirkegården, skiftet drakt og sank ned i sin grav. Siden den gang var det ingen som så denne mann.