torsdag, november 14, 2019
Home Blog Page 2

Ut i skolen med folkeeventyr

0

Denne høsten underviser jeg de fine studentene på DTK (drama og teater) 1 som skal ut i skolen for å fortelle. De arbeider med folkeeventyret om Lurvehette, som jeg selv arbeider med for tiden.

Du kan for øvrig høre en gammel Podkast om fortellingen her.

Studentene skal fortelle på gruppe, det vil si at de arbeider med formen hvor de har litt teaterkor og litt band mime (som ikke jeg lærer dem, men som noen av dem allerede kan) og er rene fortellere. Da folkeeventyr allerede er forutsigbart, må de arbeide med formen på formidlingen, slik at denne ikke blir like forutsigbar.

Så hvorfor Lurvehette? Flere spør meg om moralen i dette folkeeventyret. Jeg har ikke så stor tro på moral, jeg mener at fortelleren ikke skal utdype en moral, for lytteren skal selv trekke ut sin lærdom av fortellingen. Det kan være at noen blander moral, med hensikten. Så hvorfor skal man fortelle en folkeeventyr som Lurvehette. Selv mener jeg at folkeeventyr er analogt med mye i vår samtid. Det er en protagonist som er atypisk – hun er kongsdatter, men ikke vakker. Hun er heller «ikke sitte pent og være stille jente», ved behov kunne man diagnostisert henne som et ADHD barn. Hun er en person som redder verden der den blir målbundet og maktesløs. Hun er med andre ord en god representant for håpet.



Slutten på folkeeventyr, kan være tvilsom, for der blir hun vakker og det ender med et bryllup. Bryllupet er gjerne en representant for harmonien i den ubalanserte verden et folkeeventyr representerer. Selv har jeg gjort om denne slutten. Min Lurvehette blir ikke nødvendigvis gift, det er åpent så lytteren selv kan avgjøre dette aspektet. Hun blir heller ikke prinsesse med krone og slør, isteden har jeg gitt henne en hjelm og et sverd. Dette mener jeg styrker den skjulte forbindelsen til norrøn mytologi, for Lurvehette er en slags feministisk folkeliggjøring av Tor med hammeren. Der Tor har hammer, har hun sleiv, der Tor blir trukket av bukker, rir hun på en og Tor sloss mot troll, det gjør også Lurvehette.

Om en og en halv uke skal studentene ut og fortelle og det er alltid en glede å se hvordan de løser oppgaven og forløser fortellingen. Jeg skal undervise dem tre ganger til og så skal eller bør de være i havn.

Fortellerboken – deg selv og andre fortalt

0

Dette er boken om å fortelle historier muntlig. I alle samfunn og kulturer har det alltid blitt fortalt fortellinger. Fortellingen er en formel til å forstå og kommunisere det som skjer i hverdagen, i samfunnet og i livet. Boken tar for seg fasene man går igjennom fra valg av fortelling til formidling og forestilling. Forfatteren formidler hvordan et kulturelt og personlig minne blir en verdifull ressurs for andre. Boken inneholder faglig bakgrunn for den muntlige fortellerkunsten, tradisjonelle fortellinger og øvelser og opplegg for hvordan man kan arbeide med muntlige fortellinger.

Boken er beregnet på studenter i muntlig fortelling og fortellerkunst ved høgskoler og universiteter. Den er også egnet for studenter i drama, teater og bibliotekutdannelse, samt andre som arbeider med formidling for barn og voksne.

Leseutdrag
Det er mange der ute som trenger å høre fortellinger, for vi lever i en verden som ikke trenger murer, men broer. En fortelling er en bro! Den fører deg fra det som har skjedd til det øyeblikket hvor det fortelles; det er en bro fra øre til munn, fra menneske til menneske og fra én kultur til en annen.

Denne boken er drevet frem av nysgjerrighet og kunnskapstørst etter å finne ut hva muntlig fortellerkunst er og kan være, og er basert på møter med medfortellere, de studentene jeg har fulgt og egne erfaringer. Arbeidet til studenter og fortellerkollegaer, samt aktuelle fallgruver og overvinnelser, oppfatter jeg som sentrale emner innenfor muntlig fortellerkunst. Arbeidet deres har bidratt til å gi meg et språk, stille gode spørsmål og finne svar på hva muntlig fortellerkunst er, og hvem som er fortellere i dagens samfunn.

Du kan kjøpe boken på følgende måter:

Enten komme til kontoret mitt og kjøpe den der.

Du kan bestille den på Ark her.
Du kan bestille den her.
Ønsker du en elektronisk bok, kan du bestille den her.

Gygra

0

Til våren skal jeg fortelle om gygra, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg har skrevet om henne før her på bloggen, men det er verdt å gjenta det.

Gyger er et fascinerende ord. La meg ta en omvei, jeg begynner å føle som Hyrrokkin, jeg begynner å føle meg skrukkete. Det knirker i beina når jeg reiser meg og er det glatt ute, setter jeg på en gangsperre i hoftene i frykt for å falle. Jeg går stivbeint og med subbende museskritt. En vinter var jeg så skrekkslagen over å kanskje skulle falle at jeg framprovoserte et «iallfall» jeg skulle falle. Jeg satte meg på knærne og krabbet meg oppover. En ung mann kom løpende for å hjelpe meg, han trodde jeg hadde falt; det hadde jeg ikke, betrygget jeg han med, jeg krabbet halvveis for å ikke falle. Men stort sett kan jeg ikke tro at jeg blir eldre, bortsett fra når så barn spør. Da svarer jeg gjerne, på deres aller viktigste spørsmål om hvor gammel jeg er. «106», svarer jeg. Jeg svarer jo for å få høre: «Så gammel er du ikke!». Det sier de ikke lenger. De tror at jeg faktisk er så gammel. Som sagt, stort sett kan jeg ikke tro at jeg blir eldre….. bortsett fra når jeg treffer folk jeg ikke har truffet på mange år, da kan vi nå to fremmede, se på hverandre med et blikk som sier: «jeg kan ikke tro at det er deg, for jeg kan jo ikke tro at jeg ikke har sett deg på så mange år, for det må jo være mange år, så grå og rynkete som du har blitt.» Da ser jeg i speilet av den andres øyne, at jeg har blitt eldre. Rundt hver dags omdreiningspunkt, tenker jeg at jeg skal komme alderdommen i forkjøpet. Her om dagen kjøpte jeg boks med krem i håp om at den skal bistå meg ut av gygrarollen.


Dette er en kjempekvinne, en jotne. Hyrrokkin som nevnes i fortellingen om Balders død er en gygre. I folkeeventyrene er dette et begrep som ofte brukes om det kvinnelige trollet. Om trollet er ille, er hun ti ganger verre og er trollet en hjelper er hun den absolutt mest hjelpsomme. På et vis kan man si at hun er det norske svaret på den russiske «Baba Yaga», hun kan hjelpe de som er gode, men være grusom mot de onde.

Noen kjennetegn som ofte går igjen når det gjelder gygre i folkeeventyrene, er at hun har et meget lang nese som hun ofte roter i aska med, hun liker å bli kalt bestemor. Blir hun kalt dette, har hun en tendens til å love et bestemorstykke igjen. Hun sier gjerne ting som «Jeg har levd i 7 vedfall», det vil si at hun er så gammel at hun har opplevd skogen bli hugget til ved og gro opp 7 ganger.

Hun er representant for en evig alderdom med all den visdom og dumskap den fører med seg. Hun har for øvrig ofte en lei kløe på ryggen, forteller et folkeeventyr.

Den mytiske gygra ligner trollkjerringa, men der framstår hun som en som innehar mer urkraft. I mytene kan hun også framstå som ung og vakker, slik som Gerd som guden Frøy forelsker seg dypt i. Gygra er blant annet mor til ulvene og så har du som sagt Hyrrokkin, den som er skrukkete av ild. Etter Balders død skal han brennes på sin båt, men ingen makter å skyve ut båten. Derfor kaller de på Hyrrokkin. Hun kommer ridende på en ulv som fire berserker må holde og som tømmer bruker hun huggormer. Det som er spennende er at disse gygrene på et vis representerer alderdom eller kanskje en grunnleggende visdom, samtidig har de vitalitet og kraft.