Home Blog Page 2

Gutten og mesteren

0

Dette er en fortelling nedtegnet av Ivar Aasen. Motivet er velkjent og ofte brukt i mer moderne eventyrfortelling også.

Det var mange sagn før om hvordan folk kunne skape seg om i alle skikkelser, både til dyr og fugler og tre og alt som er. I disse tider er alt dette glemt og det er kanskje ikke noe vits å huske lenger, fordi det er jo alt løgn uansett.

Det var engang noen foreldre som hadde en eneste sønn. De hadde det smått og ønsket at sønnen skulle få det bedre. Derfor bestemte de seg for at han skulle lære seg et yrke. Først prøvde de hos en skredder. Men det varte ikke lenge før gutten kom hjem og hadde ingenting lært. Deretter prøvde de hos en skomaker, men det gikk på samme måte.
Da faren gikk ut med sønnen for tredje gang, møtte de en fremmedkar som lurte på hvor de skulle. Faren fortalte at han søkte lære for gutten og fremmedkaren sa at han kunne ta han i ett år, så kunne de møtes om ett år. Dette gikk faren med på og gutten ble med fremmedkaren. Men da faren kom hjem og kona lurte på hvordan det var gått, da kom han på at han hadde glemt hva fremmedkaren het og hvor han holdt til.

Da ett år var gått møttes de som avtalt, faren og fremmedkaren. Men sønnen var ikke med. Faren ville vite hvordan det gikk, og fremmedkaren sa: Han har tungt for å lære så det går langsom fremover. Gutten måtte nok bli ett år til. Men hva er navnet ditt, ville faren vite. Den fremmede kunne fortelle at han het Mons Rødskjegg. De avtalte så at de skulle møtes om ett år.

Men om faren kom for sent eller for tidlig, er ikke godt å si. Uansett faren bestemte seg for å finne sønnen. Hvor enn han gikk så var det ingen som kjente til Mons Rødskjegg. Omsider kom han til en gård hvor det bodde en gammel kjerring. Da faren spurte etter Mons Rødskjegg, sa kona at det var best han holdt seg unna. Det er ikke godt å si, sa kjerringa. Kjerringa spyttet og sa: Han kan være den onde selv, men noen ganger er han som en god hjelper. Men om du så gjerne vil finne han, gå til fergekjerringa som har stått der i hundre år. Det gjorde mannen.

Faren kom seg ned til fergekjerringa og lurte på om hun kunne ro han over og fortelle han hvor han kunne finne Mons Rødskjegg. Det lovet kjerringa om han kunne gjøre henne den tjeneste å spørre fra henne om hvor lenge hun skulle stå her og ro. Da de rodde over fortalte fergekjerringa at sønnen var falk om dagen og hane om natten med et rødt kors på brystet, skjærer man i korset faller fuglehammen av sønnen.

Vel over gikk mannen videre og kom til et trolljuv. Der var det en hønsehus og da kvelden falt på gikk mannen inn i hønsehuset. Der så han hannen sitte. Han tok en kniv og skar et snitt i korset og i det samme falt hammen av og dere kan tenkte dere at gjensynsgleden var stor. Faren spurte om sønnen kjente til fergekjerringa. Det gjorde han, sønnen sa at fikk hun spise kristenmann var hun fri. Så rømte de ned til fergen og kjerringa rodde de over, men de voktet seg vel for å si noe før hun hadde satt dem over og det var kommet et stykke unna. Rasende var kjerringa da hun fikk høre det, men nå var det for sent. Så dro faren og sønnen hjem.
Vel hjemme var det like fattig som før. En kunst hadde da gutten lært av mesteren og det var å skape seg om til alle skikkelser. Så en morgen sa gutten til faren: Nå skaper jeg meg om til en galte og du tar meg til markedet for å selge meg. Du skal ikke selge meg for mindre enn 200 daler og så må du inderlig huske på å ta båndet som er omkring halsen på galten.

Som sagt så gjort. Faren tok med seg den staselige galten til markedet. Folk strømmet til og bø, men da de hørte hva faren forlangte for den, trakk de seg unna. Da det led ut på, kom det en som studerte grisen og som var villig til å betale. De ble enige, men da faren tok båndet av protesterte kjøperen: Båndet følger vel galten? Nei, det er grisen du har kjøpt sa faren og gikk hjem med båndet i hånda.

Da kvelden kom, kom gutten tuslende hjem. De levde godt på pengene, men en dag tok det slutt. Da sa gutten til sin far at nå skulle han skape seg om til en okse, som han skulle selge på samme måte som grisen. Han måtte da endelig huske på klaven. Det gikk med oksen som med grisen. Folk strømmet til for å kjøpslå om den store og fete oksen. Men ingen kunne kjøpe den for den prisen faren forlangte. Omsider kom det en kjøper som studerte oksen og ville ha den. Da faren tok klaven av protesterte kjøperen, men faren tok klaven og gikk hjem.

Og da kvelden falt på kom gutten etter hvert tuslende. Så levde de godt på disse pengene også til de tok slutt.
Tredje gangen skulle faren gå til byen med en hest gutten hadde skapt seg om til og selge han for samme prisen og så skulle han ikke glemme å ta bislet hjem med seg. Det gikk på samme måte tredje gang som de forrige. Men denne gangen, før faren rakk å ta av bislet hadde kjøperen kastet seg opp på hestens rygg, satte beina i siden på den, grep bislet og galopperte derfra. Kjøperen var Mons Rødskjegg som hadde jaktet på gutten siden han rømte. Nå var gutten fanget igjen og Mons Rødskjegg pisket løs på hesten så den svettet og slet og galopperte til de kom til et vertshus.

Der bandt han hesten utenfor og satte et fat med glør framfor den. Da den hadde stått der en stund, kom det en tjenestejente som hadde vært i elven etter vann. Hun syntes synd på hesten som sto der bundet og som led. Hun satte fra seg bøtta og tok bislet av den. I det samme skapte hesten seg om til en fisk i bøtta hennes. Hun gikk til elven og tømte fisken i elva. Men Mons Rødskjegg kom akkurat ut i tide til å se dette. Han skapte seg om til en gjedde og tok til å jakte på fisken i elven.
Gutten skapte seg om til en due og fløy av gårde. Mesteren skapte seg om til en hauk og fløy etter dua og ville drepe den.

Nå var det en kongsgård tett med. Der sto det oppe et av salvinduene og kongsdatteren sto ved vinduet og så ut i gården. Der fløy dua inn og satte seg i vinduskarmen og så skapte den seg om til en gullring. Da kongsdatteren så dette tok hun ringen og satte den på fingeren sin og hun gikk med ringen i lang tid.

Så kom mesteren til kongsgården og ga seg ut for å være spillemann og spilte så fint og fagert at de var rent forgapte når de fikk høre han. Nå ville kongsdatteren ha han til å spille for seg, men han sa han ikke ville det med mindre han fikk gullringen som hun hadde på seg, og så måtte hun love han ringen før hun fikk han til å spille.
Da snakket ringen til henne og ba om at hun skulle slippe han ned på gulvet før hun ga han bort. Og det gjorde hun. Med det samme hun skulle gi spillemannen ringen så laget hun det slik at den datt ned på gulvet og da skapte ringen seg om til en bønne.

Da ble spillemannen sint og skapte seg om til en mus og ville spise opp bønna. Men så gikk det galt allikevel for musa, for da skapte bønna seg om til en katt og bet så i hjel musa før hun fikk tid til å skape seg om igjen. Og slutten ble at gutten sto over sin mester. Eller kanskje ikke. Det kan være at kongsdatteren forelsket seg i han og at det ble et bryllup etter hvert. Men det er det opp til dere å finne ut av.

Avslutningen i Skottland

0

I går kom jeg hjem, med et forsinket Norwegian fly, som vanlig. Jeg skal ikke utbasunere min frustrasjon over Norwegian, slik jeg pleier, utover å si som over, det var forsinket som vanlig.

«Snakket hun om brystmelk?», det var Venkes første reaksjon når vår sesjon på konferansen var over på torsdag. Vår presentasjon gikk fint, vi har det i kroppen nå, så rytmen og timingen var på plass. Vi var selvfølgelig nervøse på forhånd, slik det skal være. Vi har en runde igjen, som du kan lese om her https://kristiania.no/event/arak/, før vi pakker paper performancen bort i en artikkel og begynner på noe helt annet.

Det var tre innlegg i vår sesjon, og etter oss kom det to amerikanere, hvor den ene snakket om morsmelk. Begge snakket veldig fort så noen falt nok av, slik som Venke. Det ene innlegget handlet som sagt om morsmelk, om hvordan foredragsholderen brukte sin egen morsmelk inn i kunst.

Deretter forlot Venke og jeg konferansen, vi hadde fått nok av halv dårlige innlegg og moderatorer som ikke kom i tid. Jeg tok med Venke til «The storytelling center» hvor jeg møtte Annalisa og planla mitt besøk i Skottland i oktober. Jeg fikk også med meg en barneforestilling som var dedikert til Duncan Williamson, den store fortelleren og læremesteren til mange europeiske fortellere som døde i 2007. På kvelden dro jeg tilbake og traff Donald, festivalsjefen og fikk med meg fortellerkafeen som hadde Valetinsdagen eller kjærlighet som tema. Den dagen hørte jeg, forunderlig nok, samme fortelling to ganger, fortalt av to forskjellige fortellere. Det er en vakker fortelling, som jeg skal skrive ned og legge ut her på bloggen.

Jeg hadde også en blunder den dagen. Jeg kjøpte meg en kjole. Da jeg kom til hotellet, prøvde jeg den ivrig og jeg bestemte meg for å ha den på meg resten av dagen. Jeg glemte selvfølgelig å fjerne disse lappene som henger på et nytt plagg. Det oppdaget jeg først når jeg skulle legge meg den dagen.

Så var Edinburgh oppholdet over for min del. Men jeg reiser tilbake i oktober til fortellerfestivalen som nevnt over.

Da dyrene skulle hilse på kongen

0

Ola Hola skal ha hørt denne fortellingen av sin bestefar som levde fra 1801 − 1880. Fortellingen ble skrevet ned i 1932.

I en tid samlet alle dyrene seg for de skulle inn og hilsen på kongen. Da de hadde samlet seg i kongsgården, holdt de råd om hvem som skulle gå inn først, for de fikk ikke gå inn mer enn en ad gangen. Reven foreslo at bjørnen skulle gjøre det, for han var jo den mest fornemste av dem alle, så han var jo selvskreven. «Løven vil heller ikke ha det annerledes.», sa han. De andre forsto at reven hadde så inderlig rett og selv bjørnen var enig i dette. En gammel bukk som var tilstede, sa ikke et ord. Han flirte, men det så ikke de andre for han hadde et så urimelig stort skjegg.

Så tuslet bjørnen avgårde. For hvert skritt han tok, sto støvskyen rundt han. Vel inne i hallen hos løven, hilste han ikke ærbødig slik man skulle gjøre mot kongen. Istedet ble han stående og glo seg rundt omkring, og snuste og snøftet. «Uff, for et grisehus,» sa bjørnen, «Her var det stygt. Og stygg unge har du og!» Løven ble krutteitrende sint og fløy på bjørnen med det samme og rev han opp I maska så en nesten ikke kunne kjenne han igjen. Bjørnen var glad da han maktet å komme seg ut. Sårene leget med tiden, men nærsynt har han vært siden og han er det den dag i dag.

Da de andre dyrene så hvor grøtelig bjørnen var da han kom ut, turde ingen å gå inn etter. De ba reven gå. Reven unnskyldte seg og sa han var så plaget av gikt. «Dere mp gå en av dere», sa han. «Det er jo en skam om vi ikke går inn, nå da han vet at vi alle er her.», sa han. Men ingen turde. «Kan du ikke prøve allikevel», ba de reven. «Du har jo alltid vært så klok!» Reven så seg rundt med halvåpne øyne og slo langsomt med rumpa. «Dere vet, gode venner, at det er allment at man sparer de som lider, for morgendagens skyld, men siden dere insisterer, så får jeg gå.» Bukken snudde seg og dro på fliret, men de andre la ikke merke til det. Så luntet reven avsted og de andre var særdeles lettet. Reven gikk forsiktig inn til løven, hilste, bukket og skrapet, og bukket enda mange ganger. «Ånei, å nei, hvor hvitt og rent det er her, hvor inderlig godt det lukter her”, sa han, lukket øynene og smasket og smisket. «Ånei, å nei, se så fine barn»; sa han og lo og slo med halen. Løven sprang etter et stort kjøttlår og ga det til reven. Da reven kom ut, var han høytidelig og alvorlig å se til. «Dette var det største vågespill noen av oss har vært i», sa han. «Men nå har jeg hilst fra dere, og berget æren og velferden til dere alle. Så nå trenger ingen andre å gå inn.» Sauen og en rekke andre takket reven og lot takksigelser falle ned på reven. Reven sto der og tiet en kort stund mens han så seg omkring. «Hadde dette enda vært I mine ungdomsdager, da jeg jaktet vilt, ville det ikke vært noe problem for meg å bære hjem denne maten til sulten kone og sultne unger så de fikk seg spise.», sa reven, mens han lukket øynene og slo med halen. De andre dyrene syntes synd på reven og sa at det var det minste de kunne gjøre for alt det han hadde gjort for dem, de skulle bære hjem hans mat. Bjørnen, som var sterkest til å bære kjøtt, var så skadet i øynene at han så ikke veien skikkelig og hadde mer enn nok med seg selv. Sauen ville gjerne prøve å bære det store kjøttbeinet, men børen var altfor tung for han. Hverken haren eller ekornet maktet å løfte eller røre beinet. Da ba de bukken om å prøve. Han la hodet på skakke og så opp: ”Det er vel ikke fritt for at gikta kjennes hos meg også”, sa han, «Og så snart jeg kommer bort til kyr og fe og de kjenner lukten av kjøtt blir de helt gale. Nei, da er ulven den rette karen til å bære», sa han. Alle syntes dette var klokt sagt og undret seg over hvorfor de ikke hadde kommet på dette før. Reven var helt enig og sa at ulven var nok den beste til å bære det. Ulven hadde ikke noe imot dette, han tok kjøttbeinet og la i vei, og katten fulgte han. De andre dyrene fulgte så med reven.

Ulven som bar på den tunge børa gikk sine egne veier og tok den tiden han syntes det passet han. Da de andre kom hjem til reven, hadde ennå ikke ulven kommet. Etter en god stund fikk de se han I skogskanten, og like etter han tuslet katten. Da ulven kom fram, la han beinet framfor reven. Reven sto der med lang nese, kjøttbeinet var bein igjen, ikke en eneste slintre var igjen. Bukken la hodet på skakke og så til værs og sa til seg selv: ”Enhver er sin egen herre.”

Da det var slik at bare bjørnen og reven hadde vært inne hos løven, gikk løven ut for å se, han hadde ventet flere. Han så seg omkring og fikk øye på ørnen, kongen over alle fugler, som satt I toppen av et høyt tre. «Har du sett undersåttene mine?», spurte løven. «Ja, de har jeg sett», svarte ørnen. «Hva syns du om dem?» ville løven vite. «Jeg likte dem alle godt», sa ørnen, «bortsett fra den karen med rød pels og hvit dusk på halen. Den er en luring som man skal holde et øye med.» Løven forsto hva han mente og gikk inn. Ørnen lettet og fløy sin vei, høyt til værs og seilte i store sirkler, høyere og høyere til han så hele landet.