Home Blog Page 2

Sneglens syke kone – trettende fortelling trettende desember

0

Gamle fru snegle var skikkelig syk, alt hun kunne gjøre var å rulle fra side til side i skjellet sitt. Hun ble ikke bedre. Så hun sa til sin mann: ”Kjære mann, hent legen. Og gjør det raskt”. Sneglen svarte: ”Kone, ikke stress meg. Jeg er allerede på vei”. Syv år senere, hørte fru snegle døren gå opp og hun ropte: ”Endelig, endelig er du tilbake med legen. Mann få han hit raskt”. Mannen svarte: ”Kone, jeg har akkurat åpnet døren for å gå. Ikke stress meg!”

To mødre – tolvte fortelling tolvte desember

0

Kilde: The seven Swabians, and other German folktales av Anna E. Altmann

Maria vandret sorgfull over en eng mens hun sørget over tapet av sin sønn Jesus. Der møtte hun en liten markmus. Markmusen spurte Maria: “Hvorfor sørger du?”.
“Skulle jeg ikke sørge? Jeg har mistet min eneste sønn,” svarte Maria.
Da sa markmusen: “Jeg mistet alle mine ni sønner, alle på en gang da en ku tråkket på mitt rede.” Maria smilte til den lille musen. Og folk sier at om ikke Maria hadde smilt, ville hele verden ha vært fortapt.

Daphne – den ellevte fortelling den ellevte desember

0

(Gresk myte)

Dette er den første fortellingen jeg fortalte offentlig. Fortellingen er satt sammen av mange ulike kilder, men er nok sterk preget av mitt møte med forfatteren Ovids metamorfoser.

Forlenge siden, da andre guder hersket, levde det en nymfe som het Daphne. Hun var datter av flodens gud. Hun var som andre nymfer vakker, hun løp rundt i skog og fjell, badet i kilder og bodde i trær. Hennes far, elveguden, elsket henne over alt. Men Daphne var ikke som andre nymfer, for hun skydde menn. Mange var de som kom for å fri til henne og hun aviste dem alle. Hun vemmet seg med tanken på å bli gift. Når de kom flyktet hun dypere inn i den dypeste skog. Der gjemte hun seg og så på frierne som kom på leting etter henne. I den dypeste skog levde hun i ensom fryd.

Faren var bekymret for sin datter. Når hun besøkte han ved floden, hvor han hadde sitt hjem, så han på henne med triste øyne og stadig kom spørsmålene om hun ikke snart ville gi han noen sønner. Ettersom tiden gikk, hadde ikke Daphne noe valg, hun ble eldre og hun måtte tale med sin far. Når hun så sin far fikk hun et rosenrødt skjær i ansiktet. Hun kastet seg i armene hans og lusket han i det veldige skjegget. «Kjære, far, gi meg den gave at jeg skal slippe å giftes med menn». Faren som elsket sin datter over alt, ga etter for datterens bønn. Men han visste at hennes skjønnhet skulle gjøre det vanskelig for han å holde løftet.

En tid senere i den dypeste skog kom det en ung vakker mann. Han var vakker, han hadde utskårne, olympiske krøller. Han var sterk og han var smidig. Men han var stolt og hovmodig. Dette var den unge guden Apollon. Apollon hadde nyss kjempet mot kjempeslangen Python, vunnet over den og drept den. Dette hadde han skrytt av til alle villige og uvillige. For å finne nye tilhørere til sin skrytende beretning, var han nå dratt inn i skogen. Og der inne i den dypeste skogen fikk han se en liten bevinget guttunge. Gutten satt på en stein og lekte med en bue og noen piler.

Apollon gikk bort til gutten og sa: «Hva gjør du med våpen for menn, du lettferdige unge. Den buen burde jo bæres av meg, som har styrke i armer og ben. Jeg treffer nøyaktig mine mål, både fiender og villdyr. Jeg har akkurat kjempet mot Python slangen, og jeg vant. Jeg drepte den med en eneste pil. Du får holde deg til den kjærlighetsild som du vekker hos mange.» Guttungen var ikke hvilken som helst gutt, det var Eros, og Eros så sint opp på han og ga han svar: «Pass deg du, for mine piler kan treffe deg selv.» Så slo han ut med vingene og fløy opp på en høy topp. Der satt han og så ned i den dype skogen. Han så den altfor hovmodige Apollon, som gikk rundt og spente sine muskler. Plutselig fikk han også se en ung vakker kvinne springe omkring med flagrende lokker. Eros fikk en ide. Eros har to typer piler. Den ene pilen har en spiss av gull, den som blir truffet av den pilen, vil bli forelsket i den som viser seg. Pilen som setter et hjerte i brann er skarp, gyllen og sylspiss. Den andre pilen får en til alltid å flykte fra kjærligheten. denne pilen er laget av bly, bly sprer frykt og kulde.

Eros tok den gylne pilen opp fra koggeret, la den på buen, spente buen og skjøt så pilen boret seg inn i Apollos hjerte, som straks kom i brann. Så tok Eros den andre pilen siktet mot Daphne og skjøt pilen så den iset seg fast i brystet på Daphne. Eros hadde fått sin hevn.

Der i skogen fikk Apollon øye på Daphne, komme løpende gjennom skogen. Han så hennes skjønnhet. Jo mer han så henne, jo større ble begjæret. Han ville vinne den fagre. Daphne så Apollon stå foran seg der på stien. Hun stoppet opp og vek med sitt blikk. Apollon så Daphne, han så hvordan håret hang nedover, han så de buede leppene, de nakne armende, som var nakne helt opp til skulderen. Men vakrere var den kropp som var skjult for hans øyne. «Hva om jeg kjemmet ditt hår», sa den unge guden, og løftet på sin hånd for å berøre henne. Da bråsnudde Daphne og tok flukten, hun flyktet raskere enn de raskeste vinder. Hun løp innover i den dypeste skogen. «Hei vent, ser du ikke hvem jeg er», ropte Apollon etter henne, «Zevs det er min far. Vent, jeg vil deg ikke noe vondt.» Men Apollon ropte forgjeves, hun var hurtig i sin flukt.

Selv mens hun løp var hun vakker. For hun løp mot vinden, og vinden kastet seg mot hennes kropp, så håret fløt ut. Flukt forskjønner den skjønne. Men den unge guden var lei av å spille bort sin tid. Han satte etter henne i full hast, og han var straks nær henne. Han lo og lekte med håret hennes. Der løp de, drevet av håp og frykt. Unge Apollon var raskest, for han var drevet av begjær, han fløy på kjærlighetens vinger. Hennes redde krefter tok snart slutt.

Hun løp mot floden, hvor hennes far har sitt hjem. Da hun nådde kanten, skrek hun ut med sine siste krefter: «Hjelp meg far. Hold det løftet du engang ga meg. Slett ut denne skjønnhet som har lokket så mange.» Straks hun hadde sagt det, og fordi en far ikke kan bryte sitt løfte, ble Daphne forvandlet. Armer og føtter ble stive, bark la seg rundt hennes lender og liv som mistet sin mykhet. Hennes armer strakte seg ut til grener. Hennes hår ble forvandlet til løvet på en trekrone. Daphne ble forvandlet til et tre, men den beholdt hennes skjønnhet. Selv i denne form hun nå hadde fått, var hun elsket av Apollon. Med hånden på barken kjente han hennes ennå bankende hjerte, han omfavnet grenene slik han før ville omfavne Daphne. Daphne var blitt til et laurbærtre og den unge guden måtte nøye seg med en kvist, som han brøt av, bandt en krans med og som han la på sitt hode. «Å du laurbærtre, dine grener tar jeg til pryd for min lyre, mitt hår og mitt kogger med piler. så lenge mitt hode er ungt og har utskårne lokker, skal ditt løv for evig beholde sin grønne skjønnhet.» Slik talte guden og slik ble det.