Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Ha en riktig god 17. mai

For andre gang på hvor mange jeg vet ikke år, skal jeg ikke karre meg ned til Karl Johan og stå der for å speide etter et barn jeg mor til. For en glede. Nå bor jeg heldigvis i gang avstand fra Karl Johan, så om jeg skulle få en nostalgisk lengsel, kan jeg spasere bort og kikke litt på slottet som er parademarsjens fokus. Sist gang var da Daniel døde.

Jeg har alltid tvunget guttene til å gå i tog, det er jo fortsatt en skoledag (om det ikke er i helgene) og jeg syntes at lærerne skulle få slippe å vandre der alene. I år kan jeg ikke tvinge Isak, for det er vel ikke et tog han kan gå i utover litt sånn oppsamling på slutten av barnetoget.
I fjor slapp han også å gå, da skulle han synge i barnekoret på NRK. Han syntes ikke det var noe mer stas, så han gjemte seg bak de som sto foran, uten å tenke på at håret han sto i alle kanter og umulig å skjule i mengden av mennesker.

Men i år skal alt gjøres langsomt, vi spiser når det passer oss, vifter litt med flagget, skifter til en kjole eller ikke og hvisker et hurra. Og ellers drive med ingenting.
Det kan være at jeg stikker bort på den gamle barneskolen, der lages verdens beste mat som du kan ta med hjem. Det er også litt sånn man tenker på med gru, ansvar for 17. mai feiring som man må igjennom som foreldre. Der skal det samles penger til skoletur. Tanken er viktig og god, men fantastisk slitsom mens det står på. Min siste runde her var mens Atsjoo var valp, han kunne ikke være alene hjemme, så jeg måtte lage et system mellom Isak og meg slik at han ble ivaretatt. Valpen måtte bæres sovende hjem på slutten av dagen.

I år skal jeg bare glo! Likevel er det viktig dag og husk på å ivareta den!

Veien videre

Det er varmt, for varmt om du spør meg og Atsjoo!

I går var en heftig møte dag som ga meg mye å tenke på. Først var jeg i to rollemodell møter. Dette er i forbindelse med mentorkurset på OsloMet og min søknad om opprykk til dosent. Her fikk jeg noen uvurderlige råd av to flotte modeller jeg hadde spurt.

Grete Jamissen er selv dosent og sterkt i forsvar for dette løpet. Det er jo en fare for at den kan forsvinne og med den en alternativ karrierevei som ikke kan dekkes av andre mulige alternativer. Jeg har vært så heldig å få arbeide med Grete og sett det flotte arbeidet hun gjør. Et tips (av mange) jeg bet meg merke i, er å legge ved refleksjonsnotater for å forklare de stedene som er vanskelig å dokumentere. Videre at jeg burde følge forskriften slavisk i min søknadsskriving.

Den andre rollemodellen er jo “den eneste eneren” innenfor vårt felt, nemlig professor Rikke Gürgens Gjærum, et overskudd av klartenkte råd. Både Grete og Rikke har selv sittet i kommisjoner og vurdert søknader så begge var konkrete i sine råd. Et råd fra Rikke var at søknaden ikke skulle overstige 15 – 20 sider, her kan jeg få et problem, men jeg tror det er viktig å være konsis og komprimert. Søknaden til førstelektoren overdrev jeg nemlig betydelig! Det var også viktig at jeg kunne perspektivere det “nye” jeg hadde bidratt med inn i mitt fagfelt.

Deretter dro jeg i et serieroman møte. Her fikk jeg noen råd på hvordan jeg kunne arbeide videre og det ble satt et mål for mitt videre bidrag. Jeg fikk også et bilde av hvem min framtidige leser ville bli, samt at jeg fikk forklart en dynamikk i utgivelsen av en serieroman. Her er det bare å legge seg i videre arbeidsele, om jeg kan si det på den måten.

Deretter var det generalforsamling. Den utelater jeg å skrive noe om! Det var som en generalforsamling skal være når man bor i leilighet.

Hva er det med nærværet

For tiden leser jeg Production of presence av litteraturprofessoren Hans Ulrich Gumbrecht. I boken tar Gumbrecht et epistemologisk oppgjør med hermeneutikken, det er iallfall det boken innleder med. Det er den dominerende tolkningsbaserte kunnskapen og jakten på meningen/betydningen han ønsker å revurdere og utfordre. Gumbrect operer med ordet “presence” i betydningen av å ha et romlig forhold til verden og dets gjenstander. Han skriver at betydningen av en gjenstand kommer av en umiddelbar ide om hvordan denne gjenstanden er i forhold til oss, gjenstanden påvirker vår kropp og våre sanser og dermed kunnskapen om den.

Gumbrect mener at humaniora og kunstfag har beveget seg bort fra dette nærværet og at teknologiseringen i vår tid kan føre til en oppvåkning av nærværet. Han lurer på om det er tvungen nødvendighet å tilnærme seg fag innenfor humaniora og kunst på en ny måte. “I am convinced that it is our preeminent task today to confront students with intellectual complexity, which means that deictic gestures – that is, pointing to occasional condensations of such complexity – are what we should really focus on.” (95)
Senere skriver han. “Good academic teaching should be deictic, rather that interpretative and solution – oriented.”

Han argumenterer for en kunnskap som svinger mellom nærværet og det meningsbaserte. Fortolkningen som meningsbærende kan ikke stå alene, men det kan ligge en kunnskap i spennet mellom “presence effects” og “meaning effects.” (S. 2) Gumbrect hever at poesien er et eksempel på denne svingningen eller spennet. Poesien utfordrer allerede eksisterende meningstrukturer.

Kroppen er naturlig nok sentral i begrepet om nærværet. Kroppen blir sett på som en del av et kosmologisk hele, mens hjernen eller intellektet er sentral i den verden hvor fortolkingen er sentral (80) Ting, det materielle, gjenstander tilhører kroppens forhold til omverden og har da en iboende mening og ikke fortolket mening. Kroppens forhold til omverden er preget av det romlige og ikke temporalitet som i den fortolkende kunnskapen.

Gumbrect ser mot det han kaller for estetisk erfaring, det vil si intense øyeblikk som ikke kan finnes i fortolkningen, øyeblikk som krever nærvær. Han kaller det også levd erfaring. (100). Dette isolerte øyeblikket er en dobbel isolasjon, fordi det heller ikke er en del av hverdagslivet. (101): “Aestetic experience draws its fascination from ofring moments of intensity that cannot be part of specific everyday words.” (104)
Ja, det får vel være nok teori for i dag.