Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Sannhet og minne

Jeg holder fortsatt med “How to make believe – the fictional truths of representational arts” redigert av J. Alexander Bareis og Lene Nordrum. I kapittelet “Narration, Representation, Memoir, Truth and Lies”, tar forfatteren Sarah E. Worth utgangspunkt i spørsmål om sannhet knyttet til memoarer. Memoarer som en litterær genre burde ikke behandles som en sann hendelse; når et minne brukes inn i en fortelling burde ikke kritikken baseres på den representative funksjonen et minne har.

Worth bruker blant annet historikeren Hayden White som referanse. Han mener at hendelser blir forskjøvet og endret når en de settes inn i en ramme av en fortelling. Hendelsene blir plassert i en imaginær konstruksjon som er forskjellig fra som det egentlig skjedde. Men forfatteren er ikke enig i at det ikke finnes en sannhet bortenfor det som er rene fakta. En fortelling kan oppleves som autentisk eller sjekkes ut i forhold til sin troverdighet. Den som forteller for eksempel en historisk begivenhet vil alltid ha et begrenset perspektiv, så memoarer er verken representative eller fiksjonelle.

Memoarer er en en litterær sjanger. Den har ikke strenge litterære karakteristikker, men konvensjoner som gjør den gjenkjennbar. Den formidles og oppleves som en faktisk redegjørelse fra forfatterens liv. Den dekker en liten del av forfatterens liv, mens det autobiografiske dekker det hele.

Sannheten blir ofte oppfattet som det som faktisk skjedde, og gjerne dokumentert gjennom andre kilder. Men den det skjedde med, dennes innsikt og tanker er gjerne utelatt. Perspektiver kan ikke dokumenteres. Og det er her memoarer har sin styrke.

Memoarer kan også være de små fortellingene vi forteller om oss selv og som påvirker konstruksjonen av vår identitet. Det finnes eksempler på hvordan framdiktede memoarer, altså fortellinger som ikke bygger på reelle hendelser, men fiktive, kan bli en del av ens identitet. Man har skapt fortellingen så troverdig og fortalt den så mange ganger at man selv tror det faktisk skjedde.

Man har det som kalles for semantiske minner, dette er minner som verifereres som skolen man gikk på, fødselsdato og lignende. Episodiske minner er kjeder av hendelser satt sammen, det er disse som er fylt av innsikt og følelser og perspektiver og som er de interessante som grunnlag for fortellinger.

,

Forestillingsevnen

For øyeblikket leser jeg boken “How to make believe – the fictional truths of representational arts” redigert av J. Alexander Bareis og Lene Nordrum. Et av de grepene, blant forfattere, som ofte går igjen er “Show, don’t tell”. Kanskje litt paradoksalt for en forteller å fokusere på det, men det gjelder også muntlig fortellerkunst. Det har med diegesis og mimesis å gjøre, vil jeg tro. Uansett i boken, som er en antologi, tar en av artiklene utgangspunkt i nettopp dette(Distance in fiction av Tobias Klaus og Tilmann Köppe). Det handler om hvordan man presenterer hendelsene i en fortelling. Mens “telling” oppsummerer gjerne det som skjer, som f.eks., om jeg tar utgangspunkt i fortellingen om Hervor, så vil “Hervor, noe sint, diskuterte med faren og grep sverdet ut av farens hånd” nærme seg mer “telling”. (Kanskje et dårlig eksempel, men det var det jeg kom på i farta.). “Showing vil være å gå i detaljer og få lytteren til å forestille seg det som skjer. Jeg vil beskrive landskapet der de er, legge inn replikker, beskrive karakterene: Hervor vil rynke øyenbrynene, stirre hardt på faren og si: “Gi meg sverdet og det nå!”

Forfatterne refererer til Genette i beskrivelse av de to måtene å fortelle på – kort distanse (showing) og lang distanse (telling). For, som forfatterne skriver, det finnes en haug av beskrivelser som prøver å forklare hva som egentlig utgjør disse to måtene å fortelle på. Den korte distansen skaper en følelse av mimesis.

De to måtene handler om to ting, hvordan man som forteller legger til rette fortellingen, men også om hvordan fortellingen blir mottatt. Den korte distansen har til hensikt at mottakeren skal forestille seg det som skjer eller late som om de tror på det som skjer.

I muntlig fortellerkunst er det også viktig med telling, ellers drukner lytteren i detaljer og fortellingen blir for langtrukken.

Stadier av en fortelling

Jeg har flere ganger nevnt Ricoeur i det siste her på bloggen. Hans teori knyttet til mimesis er så komplisert at her må man ty til andre som har sett nærmere på dette. Blant annet Anna-Lena stern & Elin Angelo med artikkelen «Ricoeurs teori om fortellingens trefoldigemimesis og narrativ tiln3/4rming til musikkpedagogisk forskningspraksis.» De har også benyttet andre for å forstå Ricoeur. Det de kaller for trefoldig mimesis kommer fra trebindsverket kalt “Time and narrative”.

De skriver: Mimesis 1 omfatter det levde livet, hverdagshendelser, våre erfaringer, altså fortellinger når de leves, og før de er (gjen)fortalt.
Mimesis 2 omfatter skapelsen av verket (fortellingen), en skapende og formende aktivitet. Konfigureringen (emplotment) er innholdet i mimesis 2: oppbygging av
fortellingen, den skapende handlingen (poiesis) gjennom utvalget av sekvenser, som uttrykker poenget eller temaet som fortellingen handler om for leseren eller tilhøreren.
Mimesis 3 omfatter resepsjonen (nyfigurering) av verket. Denne nyfigureringen betyr at verket tolkes påny, eller fullføres av leseren gjennom tolkning (47).

Dette kan for eksempel sammenlignes med en prosess i arbeid med en tradisjonell fortelling. Først så leser du igjennom fortellingen, du erfarer den (kan være både mimesis 1 og mimesis 3), så arbeider du med fortellingen (mimesis 2), så framfører du den og lytteren gjør fortellingen til sin (mimesis 1 og mimesis 3).

Videre skriver de: “En hovedtese i Ricoeurs narrative teori er at den narrative kompetansen gjør den kosmiske (vitenskapelige) tiden til menneskelig tid, og han ser både historieskriving og diktning som konsekvens av menneskets behov for orientere seg i sin tidslige eksistens. Det fortelle har en formidlende funksjon, som knytter historie og litteratur til hverandre.” (49) I lys av dette får både det faktiske og det fiskjonelle konsekvenser for mennesket, begge deler påvirker mennesket.

I en fortelling operer det flere tider, det som blir fortalt har skjedd i fortiden, men fortelles om i nåtid som peker på mimesis 3, det tolkes for framtiden. På et annet vis kan jeg si at minne, det skapende og performative og tolkningen er alle viktige deler i den muntlige fortellerkunsten.