Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Fortelling og lytting

I “an analysis of five interviews with storylisteners to determine how they perceive the listening experience” av Brian Storm, får man en innsikt i hva som skjer når man lytter til en fortelling. Sturm sammenligner det med hypnose og kaller det for “story listening trance”, i den situasjonen sitter lytterne rolig med lav puls og vidåpne øyne. Det er også derfor, mener Sturm, at det å fortelle egner seg innenfor for eksempel psykoterapi.

I denne artikkelen tar Sturm utgangspunkt i “eksperter” for å finne et vokabular for å beskrive hva som skjer når man lytter. Eksperter i den forstand at de har deltatt ofte ved fortellerhendelser og noen av dem opptrer selv som fortellere. På den måten får han informanter som mer detaljert kan beskrive det som skjer.

I funnene noterer han for det første at det å lytte er en “passiv” handling i den forstand at lytteren ikke aktivt går inn for å leve seg inn i fortellingen, men blir “dratt inn”. Om man ikke blir dratt inn, da først blir lytteren aktiv gjennom å prøve å konsentrere seg mer om lyttingen. Det samme skjer om man faller ut av fortellingen.
Når man først er inne i fortellingen, oppleves dette som et sted, man befinner seg på et bestemt sted, gjerne et lukket sted som om man sitter i en boks. Det at lytterne beskriver lyttingen som “å bli dratt inn” eller “være med på en reise” antyder at det er en terskel må krysses og at grensen mellom å lytte og ikke lytte er ikke sterk. Det skal ikke mye til før man faller ut.

Når det gjelder selve fortellingen, må denne være logisk og konklusjonen på fortellingen skal ikke være helt åpenbar. Fortellingen må gjerne inneholde overraskelser og uforventede elementer. Det er ønskelig at fortellingen er sanselig rik slik at lytteren får en følelse av å ha vært der. Gjenkjennbarhet er også viktig, at lytteren kan identifisere seg med enten setting eller karakter i fortellingen.

Konteksten, rommet man befinner seg i, er viktig for lyttingen. Det må være komfortabelt å lytte, og i følge Sturm, foretrekker informantene kveldene som tid på døgnet. Videre er det viktig at lytteren føler seg som en del av et fellesskap.
Dette gir noen ideer som skal til for å skape en god fortellersituasjon.

Tørke og parkert

Da har det vært en durabelig skrivetørke både her på bloggen og andre steder. Vel, nesten. Det jeg har fått skrevet ferdig er en artikkel som jeg har slitt med lenge nå og som jeg leverte nok et utkast til på fredag. Utover det, skrivetørke. I Danmark pådro jeg meg en forkjølelse som blomstret fullt ut da jeg kom hjem. Min energi gikk til å planlegge og gjennomføre undervisning for en klasse med internasjonale studenter som jeg begynte med på mandag kl. 0830 og ettermiddagene og kveldene har jeg ligget utslått og og sett på den ene serien etter den andre. Det gode med det er at jeg har opparbeidet en lyst etter å fortsette på serieromanen.

I går hadde jeg et uformelt møte med «henne» som jeg har nevnt en gang tidligere, som også skriver en serieroman og vi fikk utvekslet noen erfaringer om både prosess og møte med forlag. Hun har også gjort det vågale å gå ned i stilling for å få mer tid til å skrive. Jeg misunner henne det. Jeg har gått noe ned i stilling, men kan ikke gå mer ned før jeg er ferdig med dosentsøknad, så jeg må holde ut dette studieåret.

Det vil si at serieromaner er for øyeblikket litt i dvale. Sist nevnte jeg at jeg hadde skiftet hovedperson og arbeidet vil for øyeblikket handle om å gå igjennom det jeg har skrevet og se hvordan dette blir når jeg har skiftet ut protagonisten. Ved å benke meg foran serier på HBO, NRK og Netflix, har jeg også fått noen ideer fra her og der knyttet til miljøbeskrivelser og ikke minst moren og hvordan jeg kan forsterke hennes brutalitet. Denne uken vil kun arbeide i det små, da jeg har en stor jobb i Roma søndag og mandag som jeg må forberede. Denne uken er også dagene fylt med undervisning og annet, så tid til å skrive på dagtid får jeg ikke.

Hovedperson

Jeg har skrevet litt hver dag på serieromanen mens jeg har vært i Danmark, ikke mye, men litt. Jeg må innrømme at jeg mistet litt futten etter forrige tilbakemelding, følte at jeg hadde skrevet meg ferdig. For at jeg skulle få ny giv, gjorde jeg et anstrengende grep. Jeg har byttet ut hovedperson. Nå skriver jeg meg langsomt igjennom manuset for å se hva den nye hovedpersonen kan bidra med, blir det flere dramatiske øyeblikk med den nye?

Forrige hovedperson var eldstedatter på gården, men som sagt, etter forrige tilbakemelding gikk jeg tom. Jeg hadde ikke noe nytt å komme på. Så husket jeg at ved de to møtene jeg har hatt med redaktørene, ble alltid trellen nevnt, hovedpersonens fortrolige. Kanskje jeg har bedre grep på den underdanige kvinnen? Kan være at det er lettere for meg å kjenne meg igjen i henne? Så nå er hun hovedperson og med henne har det fulgt nye hendelser som jeg bare skriver meg igjennom nå.

Jeg skriver uten tanke på estetikk og virkemidler, jeg ønsker primært å få hendelser som sammen kan skape en spenning, leter etter episoder som fører meg et sted, skriver litt uten mål og mening. Det er litt befriende, så får jeg se om det dukker opp noen gullkorn.

Uansett, det viktige er at jeg skriver litt hver dag, så jeg i det minste får en følelse av progresjon.