Home Blog Page 2

Åttende desember: Dyre Vaa og trollet

0

Norske sagn, Publisert Kristiania: Cammermeyer, 1902
I Rauland i Øvre Telemark ligger Totakvannet; det er svært dypt og isen legger seg sjelden der før jul. ved dette vann ligger gårde Vaa. Der bodde det i gamle dager en mann ved navn Dyre; han hadde ord for å ikke være redd for noen verdens ting.

En gang sent en julekveld hørte folk på Vaa at det ble huiet fryktelig på den andre siden av vannet. De andre ble forskrekkede, men Dyre derimot gikk rolig ned til vannet for å høre hva som var på ferde. Han tok sin båt og rodde over til stedet hvor lyden kom fra. Til tros for at det var mørkt, merket han at det var et stort bergtroll som huiede; men han kunne ikke se det.

Trollet spurte straks om hvem han var. «Det er Dyre Vaa», svarte han og spurte trollet hvor det kom fra. «fra Åshaug,» lød svaret. «Hvor er du på vei?» fortsatte Dyre. «Til Glomshaug og møyene mine; vil du sette meg over?» spurte trollet. Dyre lovet det, men i det samme trollet satte foten i båten, var den nær ved å synke. «Lett på deg, ditt store troll du er!» skrek Dyre. «Ja, jeg skal lette meg,» svarte Trollet.

Da de rodde over vannet, sa Dyre: «Vis for meg hvor stor du er.» «Nei, det vil jeg ikke,» svarte trollet, «men jeg skal legge et merke i prammen.»
Tidlig juledagsmorgen gikk Dyre ned til vannet for å se etter merket og fant i prammen tommelfingeren av trollets vante. Han tok den hjem og målte den. Liten var den ikke; for den rommet fire velmålte skjepper.

Ønsker du å ta et fortellerkurs, mer info her.
Du kan kjøpe en fortellerbok, info her.
Ønsker du oppdaterte nyheter om muntlig fortellerkunst, kan du melde deg på nyhetsbrev her.

Syvende desember: Juleskreien

0

Kilde: Norske sagn, Publisert Kristiania: Cammermeyer, 1902

I Valdres farer Juleskreien på sorte hester med glødende øyne, ranglende ringbiksler og sadelgrimer og den som møter den, er utsatt for farer. I spissen rir en stor og diger mann ved navn Tron.

Det fortelles at det en julekveld kom vandrende en avtakket soldat til gården Kvame og ba om hus. Mannen svarte: «Gud hjelpe oss, vi har ikke hus selv; for juleskreia kommer hit og vi må flytte ut i fjøset om natten.» Soldaten eller fattigmannen fryktet ikke «Skreien» og fikk lov til å bli der med sin «hvitbjørn».

Soldaten krøp i skjul bak ovnen og ladet sin pistol med en arvet sølvknapp. Om natten kom ferden inn og satte seg til bords. Tron satt i høysetet, men før de begynte å spise, gikk de fram den ene etter den andre av følget og ofret til Tron. Da alle hadde ofret, tok soldaten opp sin pistol, siktet og skjøt Tron i brystet, så han falt i benken og i det samme hisset han hvitbjørnen på følget. «Dette ofrer jeg til Tron!» sa han. «Det ble en stakket jul på Kvame i år!» ropte ferdens folk i munnen på hverandre, idet de skyndte seg og bar Tron ut gjennom døren.

Ønsker du å ta et fortellerkurs, mer info her.

Du kan kjøpe en fortellerbok, info her.

Ønsker du oppdaterte nyheter om muntlig fortellerkunst, kan du melde deg på nyhetsbrev her.

Sjette desember: Trollet i Folveåsen

0

Gammel kultur : eventyr, sagn og historier, Haukenæs, Th.S. , Bergen : I kommission hos C. Floor, 1898

På gården Folven i Opstryn, Nordfjord, bodde det en mann ved navn Ola, som ble kalt for «Jekjem-Ola». Det var en stor og sterk og uforferdet kar, en ren kjempe. Det fortelles det følgende om han:

I Folveåsen oppholdt seg i de dager et stort og stygt troll, som man spesielt hver julaften hadde stor frykt for, ettersom det pleide å komme hjem i gården og inni stuene og forlange å få smake på julekosten.

Det var så stort at når det kom inn og strakte seg opp, kunne det legge armene overkors over tverrbjelken oppe under spjæret og slik ble det stående med vrede miner og ville blikk, inntil man hadde gitt det en god bit kjøtt eller flesk og en skål av juleølet; da gikk det ut og besøkte nabostuene.

En dag en vinter skulle Jekjem-Ola ut i skogen etter ved. Da han kom opp i Folveåsen, lå det et stort, stygt troll tvers over veien. Han kvakk dyktig ved det uhyggelige synet, men fikk snart sitt mot og åndsnærværelse tilbake, grep sin øks og hugg den i trollets kjød like under skatet. Da skrek trollet opp så gruelig fælt at både himmel og jord skalv og ropte med en grov stemme:
«Hugg og dra, hugg og dra.»

Men Ola hadde bedre forstand enn som så, for hadde han tatt øksen tilbake, hadde trollet fått kreftene tilbake og straks drept han.
«La stå det som står.»
ropte Ola som svar og idet samme reiste trollet seg opp og styrtet seg utover fjellsiden og ned i et vann nedenfor og her druknet det.

Da hørte Ola inne i skogen ynkelig gråt, hyling og jamring for pappa, at han straks ble ganske bløt om hjertet; det var trollets barn som gråt over tapet av sin far.
Ola hadde ingen øks og ville derfor gå hjem igjen. Da han var kommet et stykke på vei, vendte han om og gikk tilbake for å finne øksa. Han fant den også, der han hadde hugget til trollet. Den var like hel, men blå der den hadde gått inn i trollets kjøtt.

Ønsker du å ta et fortellerkurs, mer info her.

Du kan kjøpe en fortellerbok, info her.

Ønsker du oppdaterte nyheter om muntlig fortellerkunst, kan du melde deg på nyhetsbrev her.