Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Ondskap på gatehjørnet og i fiksjonen

Her en dag gikk jeg hjem fra en middag med noen kollegaer. Jeg hadde drukket litt alkohol; med det mener jeg at hybris var en anelse tilstede. I bakken ved der jeg bor løp det en løs hund, og straks våknet min irritasjon. Det er båndtvang og i området hvor jeg bor båndtvang hele året. Dette er tydelig skiltet. Den løse hunden løp etter fuglene som desperat prøvde å beskytte sine unger. Hunden, en liten fuglehund, var lykkelig. Det var ikke fuglene. Oppe på toppen av bakken sto hundeeieren, eller hundepasseren. En ung kvinne. For ordens skyld, jeg har hund selv, så jeg er ikke imot hunder. Jeg sa ifra. Det kan være at min tone er skarp og kanskje enda skarpere i og med at hybris var virksom. For bak meg hører jeg en manns stemme skrike og brøle: ”Du jævla hore, forbannede feite gris.” Jeg snur meg og ser rett på en mann med blå T-skjorte, olabukser og bustete hår. Han ser shabby ut. Han fortsetter å rope: ”Fy faen så stygg du er. Det er JEG som eier dette stedet! Jævla hore. Du er det styggeste jeg har sett!” Jeg går mot han og spør hva han heter i og med at han påstår at han eier dette stedet. Forøvrig står han rett ved bånd tvang skiltet. ”Ellingsen, din hore!”, svarer han. Jeg går fortsatt mot han, tar opp mobilen og begynner å ta bilder av han. Da snur han og går og jeg følger etter, men hans verbale angrep mot meg fortsetter mens han kontinuerlig viser meg fingeren. Han angrep meg verbalt fordi jeg snakket til hundeeieren. Han går videre og jeg snur meg og går, noe skjelven hjem.

Mannen på 50+ er selvfølgelig åpenbart syk (?), men hatet var det ikke til å ta feil av. Mannen framsto jo som et eget kommentarfelt i sosiale medier. Bortsett fra at du der kan skjule deg bak et filter av dill og dall. Jeg kan ikke erindre at man kunne så full av hat mot andre tidligere, selvfølgelig var man nok det. Men et utalt hat på åpen gate uten noen som helst verdighet. Ble jeg trumpet? Har terskelen hva man kan finne på å si til andre forsvunnet? Har ordforrådet endret seg? Er språket blitt for lite nyansert? Hans ordforråd var det, isteden for gris kunne han ha sagt purke, fet kunne ha vært erstattet med tjukkas, stygg kunne ha blitt fæl. Ikke at det hadde bedret det, men det har gått en inflasjon i å kalle kvinner man ikke liker for horer. I SoME, når det går som hetest, ser jeg sjelden at man kaller menn for horebukker. Det er den ene siden av saken, denne fremmede mannen så på meg som selve ondskapen og jeg følte nok det samme tilbake. For meg ligger også ondskap i det språket vi utøver verbalt eller skriftlig, hensikten er å ramme på verst mulig måte.

Volund
I flere år arbeidet jeg med utgangspunkt i ondskap for å se om de tradisjonelle fortellingene kunne gi meg noe svar på det anså for å være onde utfall mot andre mennesker. Nærmest kom jeg med forestillingen 50% Ondskap. Dette baserte seg på fortellingen om Volund smed.
Det er to primære kilder til fortellingen om Volund, den ene befinner seg i eldre Edda under navnet: Volund eller Valunds kvadet og er nedtegnet 1200 – 1300 tallet med ukjente diktere bak. Den andre kilden er Didriksagaen, hvor fortellingen om Velent befinner seg, også nedskrevet ca. 1200 tallet. Begge kildene er altså fra høymiddelalderen, likevel er det rester av vikingalderen i fortellingene, spesielt synlig i kilden eldre Edda. Perioden 750 – 1050 er kalt viking tid, en tid knyttet sammen med den utvikling av det avanserte vikingskipet som skjer ca. 600 – 700 tallet. For denne fortellingens del er det også interessant at fra 500 tallet skjer det en sterk økning i produksjon av jern. Vikingtiden er også kalt den yngre jerntid. Interessant fordi Volund er smed og smir våpen av jern.  Fortellingene er skriftliggjort i en periode hvor Norge og Island har vært igjennom sin første kristningsperiode og dette kan være skyld i at kvinnens rolle i fortellingen er mindre synlig. I diktet fra Edda finner vi riktignok valkyrien, mens i Didriksagaen er kvinnen nærmest kun et verktøy. I den hedenske perioden kunne kvinnene ha en aktiv status i form av at de f.eks. var kultledere og det var ingen forestillinger om noe urent rundt kvinnekroppen.

De to kildene skiller seg fra hverandre, den ene har en narrativ form og den andre en poetisk, men også innholdsmessig ved at Edda versjonen har f.eks. et langt mindre tidsspenn enn fortellingen fra Didriksagaen som også tar for seg Volunds barndom. Og i den sistnevnte finner du som nevnt ikke valkyrien som Volund elsker så høyt at han lager 700 gullringer i påvente av hennes tilbakekomst.

Kort fortalt handler den fortellingen jeg arbeidet fram om Volund som vokser opp til en vakker alv. Han blir smed gjennom å gå i lære hos noen dverger som dreper hans far. Volund rømmer og møter en valkyrje som han tar fuglehammen til. Etterhvert finner valkyrien sin fugleham og reiser og Volund smir da ringer. Så blir Volund tatt til fange av en konge og plassert på en øy med beskjed om å smi for kongen. Før dette har kongen forkrøplet Volund slik at han ikke lenger kan gå og dermed rømme. På øya dreper Volund kongens to små gutter og voldtar hans datter. Det ender med at Volund rømmer øya med noen vinger han har fått laget seg.

”Inne i smia sto smeden Volund og de to nysgjerrige kongssønnene. Han åpnet kisten og de to små guttene falt ned på knær. Med sine lubne hender grep de tak i kanten av kisten og ivrig stakk de fram hodene for å se ned i kisten. Volund hadde et valg, han kunne fortalt om sin barndom, hvilke leker han lekte, historier han hørte eller han kunne….
Av de to hodeskallene laget han forgylte drikkebegre, av tenner laget han smykker til å bære rundt håndleddene, av øyne laget han smykker til å bære rundt halsen. Dette ble sendt som gaver til kongen og hans dronning.”

Dette er et lite utdrag av fortellerforestillingen jeg framførte første gang fortellerfestivalen på «Beyond the border» i Wales 2014 sammen med musikeren Mathilde Groos Viddal. Tolket i dag framstår fortellingen om Volund som en brutal opplevelse hvor det fortelles om ære, hevn og selv uskyldige barn blir myrdet når alt brått snur om.

Motivene i diktet om Volund gjør at det skiller seg fra andre dikt i den poetiske Edda. Diktet er delt i to, hvor du første del får en kjærlighetsfortelling mellom Volund og en valkyrje som ankommer fortellingen i form av en svane, i andre del er Volund protagonist og fange hos en konge. På den ene siden har diktet paralleller med heltediktning, men svanemotivet i første del av diktet har referanser til «märchen» (Burson, 1983). I arbeid med forestillingen var det blant annet naturlig å studere eventyr med tilsvarende motiver. I det norske folkeeventyret ”Paradis-stigen” (Kvideland, 1972) finner man også svanemotivet, hvor den unge helten stjeler en svaneham for å få seg en kone, et tilsvarende motiv som finnes i Volundkvadet. I prosafortellingen om Volund er protagonisten en læregutt hos dvergene i fjellene, her brukte jeg da eventyrtypen ”Trollmannens læregutt” som du finner flere varianter av i Europa, hvor en ung mann er læregutt hos en (ofte) ond trollmann.

Samtid
For meg var valg av dette materialet av vår samtid, gjennom fortellingen kan jeg reflektere over hva som forårsaker handlinger til skade for andre. Professor Ármann Jakobsson (Jakobsson, 2006) drøfter karakteren Volund med utgangspunkt i at Volund er en av de få navngitte alvene vi finner innenfor norrøn diktning. Alvene var delt i to kategorier: de lyse og de mørke. De lyse alvene bodde i Alvheim og svartalvene bodde under jorda med dvergene. Alver ble regnet for å være sky vesener som lignet mennesker og som kunne ha samleie med mennesker. Det finnes ingen myter om hvordan alver ble skapt slik som med dverger og andre vesener innenfor norrøn mytologi. I følge Snorre Sturlason var de gode alvene ekstremt vakre. Utfra en sparsommelig informasjon i diktet er det å anta at Volund er vakker som lysalver (Jakobsson, 2006), dette er av betydning da han tiltrekker og forfører både kongens sønner som han dreper og kongens datter som han senere voldtar. Gjennom utseendet og sine handlinger representerer Volund både lysalvene og svartalvene. Han er vakker som en lysalv, mens hans handlinger skal vise seg å ligne en svartalvs. Denne dualiteten fører til at Volund billeddgjør det ukontrollerbare mennesker bærer med seg, på den ende siden er han vennlig og kontrollert for så å legemliggjøre en grusom galskap (Jakobsson, 2006).

I de to primære kildene som var grunnlaget for forestillingen kommer det frem at Volund blir mishandlet så han forkrøples og satt i fangenskap/isolasjon på en øy. I fortellerforestillingen fremheves det at Volund blir behandlet som en fremmed som skiller seg ut fra de andre, hans utseende som en som er annerledes blir understreket og i forestillingen kan fremmedgjøringen og så isoleringen av Volund tolkes som en grunn til at han forvandles til et monster.

Fortellingen om Volund sett i dag, ender ikke godt. Volund flykter etter å ha gjennomført sin hevn gjennom drapet på kongens sønner og voldtekt av kongens datter. Det fortelles ikke om hva som skjer videre. Dette oppleves helt naturlig da den tar opp temaer det er vanskelig å finne entydige svar på. Det er altså en tvetydighet tilstede. Kan Volunds handlinger rettferdiggjøres? Skal man det? Og hva med mannen over jeg tolker som syk? Er det rett av meg? Er ondskap en sykdom? Og ikke minst, hva kan jeg bidra med for å forhindre at mennesker kan utøve det jeg tolker som hat og ondskap på denne måten?

,

Eventyrtrekk i litteraturen

Som du kanskje har merket, skriver jeg nå hver tredje dag på bloggen. Slik vil det fortsette, ihvertfall fram til august.

Da har jeg kommet meg igjennom The Cat’s craddle av Kurt Vonnegut. Jeg kjente til Vonnegut fra tidligere, uten å ha faktisk lest noe av han, pinlig å innrømme. Kjennskapen til Vonnegut skyldes tilknytningen til fortellerkunst og det han sier i følgende video.

Men tilbake til romanen. Det er en absurd og underholdende fortelling fortalt i jeg – form. Kort fortalt handler det om en forfatter som ønsker å skrive om hva Felix Hoenikker (fiktiv karakter) gjorde den dagen atombomben ble sluppet, Felix Hoenikker er en forsker som i romanen har vunnet en nobelpris for å ha vært med på å lage atombomben. Romanen blir beskrevet som en satire over politikk og religion, og det opplever du til fulle. Forfatterens, hovedkarakteren, undersøkelser fører han til staten og øya San Lorenzo. Her praktiseres religionen Bokonon. Dette er en forbudt religion som alle praktiserer. Men grunnleggeren av religionen, som et ledd i å styrke religionen, har overtalt presidenten til å forby praktisering av religionen. Og for å oppretteholde denne illusjonen, henretter de et menneske innimellom. Uansett, da protagonisten ankommer øya, er presidenten i ferd med å dø. Og i mangel av noe bedre, blir forfatteren spurt om han ikke kan overta presidentjobben:

He clapped his hands. He was delighted. ’That’s right! What would you say to a hundred thousand dollars a year? ‘Good God’, I cried. ‘What would I have to do for that?’ ’Practically nothing. And you’d drink out of gold goblets every night and eat off of gold plated and have a palace all your own.’ ‘What’s the job?’ ‘President of Republic of San Lorenzo.’

Når jeg leser romaner blir jeg alltid små henrykt over å finne plot eller motiver fra de tradisjonelle fortellingene. Spesielt om det er litteratur som ligger litt unna sjangeren. Det er sikkert grenser for mange plotmotiver det finnes, så det er vel naturlig at noe gjenbrukes innenfor nye kontekster. Men her et slikt motiv. Det å komme til et fremmed sted og da få rollen som herskeren på dette nye stedet, er et motiv fra mange folkeeventyr. I forrige innlegg om bøker her, kan du lese en fortelling med det samme motivet.

Tilbake til romanen. Det skal foregå en seremoni fordi en ny ambassadør skal innsettes. Etter den innsettelsen er det planlagt å annonsere den nye presidentinnsettelsen. Ja, forfatteren sier ja takk til presidentjobben da det følger med en vakker hustru i stillingen. Seremonien foregås ved at ambassadøren kaster en plastkrans på havet. Deretter ser de noen fly som de antar å være en del av seremonien. Det er de ikke, flyene bomber øya sønder og sammen før forfatteren rekker å bli president. Ikke bare det, på øya befinner det seg et uhyrlig farlig stoff kalt ”ice-nine” som ble laget av forskeren. Det er også blant annet derfor forfatteren dro til øya. En dråpe ice nine på dine lepper fører til at du dør som en frossen statue. Termosen eksploderer naturlig nok i bombingen og legger hele verden under is. Forfatteren og et par til overlever, men ingen med mulighet til å reprodusere menneskeheten. Det er en rekke absurde karakterer som dukker opp i romanen og ut og inn av hovedplottet, men det kan du selv finne ut av. Den anbefales.

Enlarge

bok
Et sted for å lese bok. Slik var det ihvertfall forrige helg.

Jeg kan dessverre ikke si det samme ” om den andre boken jeg har lest ”Tales from smokehouse” av Herbert T. Schwarz. Boken omhandler erotiske tradisjonelle fortellinger, men de er såpass mye fiklet med at de har mistet min interesse som forteller. Rammen er ”Decameronen” typisk, gamle menn har samlet seg på et hellig sted og begynner å fortelle. Jeg sitter igjen med en litt skeptisk smak etter å ha lest boken. En av grunnene er følgende fortelling:

Det skjedde for lenge siden da bestefar Big Horn var syk. Han hadde forferdelige magesmerter. Den gamle mannen var sterk og hadde alltid hatt en god helse, han var ikke bekymret og han visste hva han skulle gjøre. Han ga seg selv medisin urter og ventet på at smertene skulle forsvinne. Men det skjedde ingenting utover at han rapte og prompet. Smertene i magen og mot ryggen ble sterkere. Bestefar Big Horn var syk og følte seg elendig, han vridde og vred på seg gjennom hele natten.

Neste morgen hadde det ikke bedret seg og han kalte på sin kone og ba henne kalle på legen i byen. Bestemor dro til den hvite legen. Hun beskrev bestefar Big Horns symptomer og insisterte på at legen skulle hjelpe hennes mann. Legen hørte på henne og sa at for at legen skulle kunne hjelpe bestefar, trengte han et glass med urin fra bestefar. Bestemor forlot legen og dro tilbake til reservatet. Hun fortalte Big Horn om legens ønske.

Morgen etter tisset Big Horn ned i et glass og ba sitt yngste barnebarn om å levere det i byen. Gutten tok glasset og begynte å gå mot byen. På veien fikk han øye på en gruppe med gutter som lekte og hadde det morsomt. Gutten glemte snart sitt viktige ærend. Han satte glasset ned på bakken og ble med på leken. Mot slutten av dagen, falt en av dem, slo til glasset som tippet over og all urinen rant ut. Gutten visste ikke helt hva han skulle gjøre. Men så fikk han øye på en ku i enga. I det samme løftet dyret på sin hale og begynte å tisse. Gutten plukket opp glasset og snart var det fylt med kuas tiss. Så løp han til byen og overleverte det til legen.

Big Horn hadde enda en elendig natt. Smertene var uutholdelige, men han tenkte: ”I morgen får jeg endelig medisin.” Om morgenen kom legen for å undersøke Big Horn. Big Horn var omgitt av venner og familie, og alle lo og spøkte for å lette litt på stemningen. Den hvite legen studerte Big Horn, sjekket hans tunge, holdt han i håndleddet og klemte rundt på hans mage. Så sa han til den syke mannen: ”Big Horn, jeg har noen dårlige nyheter. Denne saken er helt uvanlig fordi du er egentlig ikke syk, men du er ikke helt frisk eller. Saken er at du er gravid. Det er med sorg at jeg forteller at du er i ferd med å føde en kalv.” Det ble en skremmende stillhet i rommet. Ikke et ord ble sagt før legen hadde forlatt rommet. Med en gang han hadde gått, skrek Big Horn ut et angstfylt skrik som ristet i veggene. ”Oh, for en elendig og usikker skjebne som kommer meg i møte! Tenk at dette skulle skje meg, i min alder! Dette må være en straff for noe dumt jeg har gjort. Og hvordan skal jeg komme meg igjennom dette? Jeg er jo ikke forberedt på å være gravid. Jeg har jo ikke utstyr til å føde en kalv. For en elendighet. Jeg som ville tilbringe mine dager i fred, i mitt sparsommelige hjem. Og jeg som ble så respektert av mine naboer. Hva kommer til å skje med meg. Det er bare problemer nå. Verden vil bli et vanskelig sted å leve i. Nei, jeg må forlate dere alle!”

Hans kone, familie og venner protesterte, men til ingen nytte. Big Horn pustet tung, han gryntet og var skamfull. Big Horn forlot sitt hjem. Motløs vandret han i mange timer til han kom til en stor skog. Da stoppet han brått opp. Han fikk se en død kropp henge fra et tre, kroppen svingte langsomt fram og tilbake i lyset som strømmet inn. Rundt nakken hadde han en løkke som hang fra en gren. Dette skremte selvfølgelig Big Horn, men han beveget seg nærmere. Mannen var død, hans øyne bulet ut og ansiktet var hovent. Da fikk Big Horn se den døde mannens støvler; det var de vakreste støvler han noensinne hadde sett. Big Horn bestemte seg for å ta dem. Han prøvde å trekke dem av, men kunne ikke. Beina var også hovne. Big Horn fant fram kniven og skar mannens bein av og la støvlene med mannens bein i, ned i sekken.

Big Horn fortsatte å gå til han nådde en gård. Der banket han på og bonden og hans kone ønsket han velkommen. De serverte han mat og Big Horn kjente hvordan smerten kom tilbake og han skjønte også at tiden nærmet seg. Bonden så at noe plaget Big Horn og serverte han whiskey, og dette sa ikke Big Horn nei. Han drakk så mye at han ble full og brått kjente han at nå skjedde det noe. Han sprang ut for han ville ikke skjemmes foran de andre. Der ute fes han kraftig og det var ikke bare det som kom ut. Big Horn var full og gikk inn på låven og hev seg ned på en høyball.

Tidlig neste morgen våknet han av noe vått i ansiktet. Han åpnet øynene og så inn i øynene til en liten kalv som slikket han. Big Horn var målløs, smertene i magen var borte. Sjokkert spratt han opp og løp derfra og lot sekken stå igjen.

Senere den dagen kom bonden. Han så kalven som slikket støvlene i sekken, ja støvlene som fortsatt hadde den dødes føtter i seg. Gode Gud, kalven hadde spist indianeren. Bonden gikk og hentet sin rifle.

Da Big Horn kom hjem, fortalte han kona at han hadde født et monster av en kalv som prøvde å spise han. Han sa også at han ikke lenger ville ligge med sin kone. Han ønsket ikke å bli gravid igjen.

Så hvorfor er jeg skeptisk til denne fortellingen? Den er nesten identisk med det norske folkeeventyret om trollet som ble gravid. Nå kan man jo si at dette er en variant av det eventyret. Men det norske folkeeventyret har en helt spesiell sammensetning av motiver som jeg ikke har funnet i andre folkeeventyr, bortsett fra denne. Vel, jeg skal ikke spekulere videre i det.

Jeg har også lest ”fagbok”. Filosofen Martin Buber med boken ”Jeg og du” har hatt betydning for filosofi og pedagogikk. Bokens grunnide er at mennesket blir til i møte med verden gjennom to radikale forskjellige holdninger, et nærvær og en erfaring, et Du og et Det. Det er i nærværet man framstår som en person, et individ. Dette nærværet innebærer en opplevelsesdimensjon med undring og ærefrykt. Det verden er også nødvendig, erfaringene er nødvendige. Erfaring er det når mennesket «befarer tingenes overflate og erfarer dem. Det tilegner seg fra dem en viten om deres beskaffenhet, en erfaring.» Jeg anser boken å være sentral for fortellere da den tar for seg et møte og hvordan man kan betrakte dette møtet.

De tre neste bøkene jeg nå har begynt på er:

Romanen: Portrett av en dame av Henry James
Fortellinger: Sagn fra Sogn
Fagbok: Norsk sogukunst av Richard Berge

Været er dårlig, men godt lesevær! God helg.

Fortelleren som forteller i kirken – intertekstualitet

Da har jeg transkribert det fjerde dybdeintervjuet i min FOU som tar for seg norsk eventyrstil. Du kan lese de andre her.

Denne våren har jeg observert og intervjuet fem fortellere som forteller norske folkeeventyr, materialet skal danne grunnlag for en artikkel som ser på muntlig fortellerkunst som kunstform i vår samtid. Den fjerde fortellersituasjonen foregikk i en kirke på kveldstid med et voksent publikum. Fortelleren fortalte det norske folkeeventyret ”De syv folene”. Fortelleren fortalte alt skåret presist og nøyaktig. Ordene sto i fokus. En sjelden gang kommenterte fortelleren fortellingen som «Dette vet jeg ikke sikkert, men jeg tror han ikke sov for han så for seg ting oppe i hodet.» Det var også noen ironiske kommentarer mot slutten: «Satt der med kaffe og den dama, hva vet jeg!» Det ga inntrykk av at fortelleren lot fortellingen skje som om det var utenfor fortellerens kontroll. Fortelleren brukte svært lite mimiske gester, kun da gutten, protagonisten hang i hestens hale og da sverdet ble brukt. Det var primært små rytmiske gester med hodet og hendene, inne imellom noen deiktiske gester. Det var en stor markert bevegelse, da gutten fortalte at de fikk brød og vin, her formet fortelleren et kors med sin kropp. Pausene var gode og lange. En karakter sto tydelig fram, trollkjerringa med et stirrende blikk og en enkelt bevegelse.

Det interessante (blant annet) å trekke fram fra fortellersituasjonen og intervjuet var intertekstualitet. I og med at fortellersituasjonen foregikk i et kirkerom, er det nesten ikke til å unngå å se nærmere på det begrepet. Kirkerommet er tydelig bygget over en grunnfortelling, samt at det eksisterer en rekke personlige fortellinger knyttet til kirkerom som både, bokstavelig talt, rommer begynnelse og slutt og alt imellom. Selv om fortelleren selv ikke brukte begrepet intertekstualitet var det tydelig det det var snakk om, når vi samtalte om det å fortelle denne fortellingen med tydelige kristne undertoner inn i et kirkerom:

”Det er klart det der med å vise Kristus på slutten, den har en ganske rå effekt. Og den lurte jeg på om jeg skulle la være å bruke i dag. Så lenge det er i et kirkerom og jeg på en måte sier: Her er det. Så gjør jeg den. Men når vi har gjort den i Skolesekken så har jeg ikke brukt den. Fordi jeg syns den er så veldig… altså der går du inn i meget stort grep da. Men jeg liker den i kirkerommet fordi den antyder noe som der kan bli en smule dristig eller noe morsomt da. Så man trekker noe inn fra kirkerommet og inn i eventyret. Den er selvfølgelig planlagt. Og den fikk jeg fra Kirsti Birkeland faktisk. Hun sa at det syns hun var kult å gjøre det akkurat der. Altså for en del mennesker, særlig litt snille troende mennesker fungerer det veldig sterkt da. Og vi får ideen om Kristus som en overgangsfigur. Hvilket jeg tror er ganske tett på.”

Begrepet intertekstualitet ble introdusert på slutten av 1960 tallet av Julia Kristeva
og baserte seg på hennes kunnskap om Bakthin (Forsyth). Bakthin mente at litteratur fungerer i dialog med tidligere utgitte så vel som kommende verker. Videre mente Bakthin at dette prinsippet ikke bare gjaldt i litteraturen, men at alle ytringer er gjenstand for denne gjensidige påvirkningen. Det er å forstå en ytring som en reaksjon på noe som allerede har vært sagt og som kan forventes å bli sagt. Han mente altså at enhver ytring er farget av tidligere og fremtidige ytringer. Grunnkonseptet innenfor intertekstualitet er at ingen tekst er original, men bærer med seg referanser til andre tekster. Prototypen på en intertekstuell tekst er T.S. Eliots dikt «The Waste land» hvor så å si hver linje er et sitat fra andre verk (Forsyht). Intertekstualitet kan være parodiering, plagiering, sitering, hyllester og lignende. (Forsyth 3). Teksten blir sett på som et område fylt med hendelser. Intertekstualitet ligger ikke bare i tekstskaperens intensjoner med teksten, men også i hva slags mening leseren trekker ut av teksten. I følge Kristeva er en enhver tekst en absorbering og transformasjon av en annen tekst (Gemzøe 12). Roland Barthes argumenterte for at intertekstualiten kun skjer i leserakten. (Fosyth 5).

Intertekstualitet er sentralt for fortellere, bevisst eller ubevisst, flere arbeider for eksempel med flere varianter av samme fortelling. Denne fortelleren bruker bevisst grunnfortelling og tradisjonell fortelling i et samspill:

”der bruker jeg jo Bibelske termer for å si at disse historiene berører hverandre. Det gjør jeg med den historien i det rommet ikke sant. Det er jo for å si at disse fortellingene handler om hverandre hele tiden og bestandig. I alle fall når man kommer i et kirkerom med kirkegjengere. Der er det ihvertfall viktig å si… å alminneliggjøre Kristus som en Askeladd figur.”

Det kan tolkes slik at folkeeventyret bringer den store grunnfortellingen (kristendommen) mer ned på et ”folkelig” plan. Dette er et grep som er kjent fra middelalderens ”Exempla” fortellinger hvor prestene brukte tradisjonelle og andre fortellinger for å illustrere læresetninger eller formidle et budskap. Det er antatt at motiver fra Exempla igjen ble tatt opp i den muntlige tradisjonen. Sett fra det perspektivet er denne fortellersituasjonen i seg selv en intertekstuell hendelse.