Home Blog Page 2

Variasjon

0

I går begynte fortellerfestivalen for alvor hvor det var tre fortellerforestillinger og to visninger av unge skuespillere. De tre forestillingene viste kinesisk fortellertradisjon og viste også til den rike variasjonen det finnes i kinesisk tradisjon. Hver tradisjon er knyttet til bestemte fortellinger og har spesifikke former. Dette er veldig spennende og noe du ikke finner i Norge. Hos oss er det tradisjonelle bildet en forteller som sitter ved en peis og forteller for barn, i teoretiske utlegninger er det svært lite om form.

I Kina derimot, er form og innhold tett bundet sammen. Det tre forestillingene ble framført i idylliske Ke Garden, en park med vakre hus og et vann som renner igjennom parken. Først ut var Shandong Kuaishu med Wang Chang’ an. Dette var en veldig fysisk og rytmisk stil, en episk fortelling hvor det er en buddhistisk helt som går igjen. Fortelleren har et lite instrument som holdes i høyre hånd. Det ble tid tider fortalt imponerende og ekstremt fort på rytme og rim.

Deretter var det Yangzhou Pinghua med Tan Min. Denne gangen en kvinnelig sterk forteller. Stilen fortelles ved et bord og tre faste gjenstander brukes. Blant annet en vifte. Gjenstandene kunne representere flere ting. Fortelleren kunne reise seg opp fra bordet og fortelle stående i små snutter. Det var tydelig veldig humoristisk materiale, da lytterne lo stadig vekk.

Sist ut var Pingtan som jeg skrev om fra tehuset i går, hvor det blir fortalt av to fortellere. Stilen har musikalsk innslag. Denne forestillingen var ikke like god som jeg erfarte fra tehuset. Men det kan skyldes av fortellerne var meget unge.

Deretter dro vi til kompaniets (de arrangerer fortellerfestivalen) og så de unges utprøvende forsøk. Michelle har lagt opp til en form inspirert av Shakespeares kompani i England, hvor man forteller dramaer. Ideen er veldig god, men de må nok utforske det litt mer. Her ble blant annet Peer Gynt fortalt ved hjelp av papirbretting, hvilket er en veldig god ide som jeg håper de fortsetter å arbeide med.

Sist kan jeg fortelle at en 95 år gammel mann, la an en stor flørt med meg mens jeg satt og ventet på forestillingene. Han var veldig stolt av sin alder og viste meg ivrig bilder fra sin ungdom som hadde med seg i lommeboka.

Ja, ja!

Tehus

0

I går skulle åpningsseremonien til festivalen ha vært, dessverre stoppet av «myndighetene». Det høres litt brutalt ut, det var en skoleklasse som skulle ha stått for åpningen, men ledelsen ved skolen satte av ukjent grunn foten ned. Jeg følte med Michelle, den fantastiske kvinnen som driver hele kalaset, og hennes likevel blide og optimistiske energi og ikke minst evne til å snu seg rundt å skape noe annet isteden.

Det kunne ha skjedd i Norge også. En gang jeg og andre fortellere kom til en skole i Oslo for å ha forestilling, ble det stoppet. Det var en elev og hans far som hadde angrepet en lærer, så skolen var i opprør. De burde selvfølgelig da ha hatt muntlig fortellerkunst, men jeg forstår skolen som da ikke hadde kapasitet til å verken si ifra på forhånd eller forholde seg til oss. Nå tenker du kanskje at elever kan være voldelige i våre dager, da kan jeg fortelle at da jeg gikk på grunnskolen, var det også en medelev som angrep vår klassestyrer. Vel, nok om det.

Isteden for åpningsseremoni, ble jeg tatt med til en veldig kinesisk fortellertradisjon. Nemlig «tehus muntlig fortellerkunst». I et spesialbygget hus, får man te, setter seg ned og hører en totimers lang forestilling. Fantastisk!

Jeg fikk overvære Pingtan tradisjonen, her framført av en mann og en kvinne. Denne tradisjonen kan framføres av en eller to fortellere. Forestillingen består av sang, ren fortelling og dialoger. Som du ser av bildene, representerer mannen og kvinnen to forskjellige tidsperioder gjennom klesdrakt. Kvinner fikk først delta i dette som utøver på 1930 – 40 tallet og dette er markert gjennom et kostyme. Publikum besto hovedsakelig av eldre kinesere, men det var også barn tilstede.

Jeg forsto ikke hva som ble fortalt og Thomas som var med meg, kunne heller ikke oversette, fordi det blir brukt en meget bestemt dialekt. Men jeg kjedet meg overhodet ikke. Stemmebruken, de bestemte gestene, tydelig karakterer var nok til at jeg fikk mye å ta innover meg.

Før jeg dro, hadde jeg bestemt meg for å kutte ut brød og poteter for en periode. Det får jeg virkelig testet ut nå. Jeg har ikke sett en brødskive, selv ikke til frokost. Maten er så rik og variert at jeg går konstant med et lite mageknip.

I dag har jeg min første opptreden.

Framme i Suzhou

0

Da har jeg våknet etter min første natt i byen Suzhou. Jeg befinner meg noen timer foran det jeg normalt ville ha vært om jeg var i Norge, det vil si at klokken er 0541, mens den hjemme ville ha vært 23.41 (dagen før). Jeg er i et annet døgn, jeg er både eldre og yngre på samme tid.

Og jeg er utestengt fra det jeg normalt nå ville ha gjort om det var morgen i Norge og jeg satt ved dataen, sosiale medier og norske nyheter. Om jeg brukte datanettverket på mobilen, ville jeg hatt tilgang, men det koster en formue så jeg lar være. Der er ytringsfriheten en dyr affære. Men bloggen min har jeg tilgang til, så den får bli min kontakt med det som jeg nå kun kan forestille meg.

Utover denne manglende kontakten, er det veldig fint å være her. Tiltros for at reisen ned hit var et lite helvete. En ting er flyturen, det er nytteløst å prøve å sove på et fly, plassen er trang, reisen er lang. Men inngangen inn i Kina gikk mye raskere enn sist gang jeg var her i 2011, det var to ganger avlevering av fingeravtrykk og et lite notat, rask kikk i passet og så befant jeg meg i republikken. Og der sto det en sjåfør med navnet mitt på en plakat, han skulle hente meg og kjøre meg til byen Suzhou. Her må jeg forresten nevne at jeg måtte gå gjennom en «kroppstemperaturkontroll», det er det første gang jeg har opplevd.

Det ble en hasardiøs kjøretur hvor kvalmen lå og vaket i halsgropa hele tiden, sjåføren kunne ikke engelsk, bortsett fra ordet «solly (sorry)» som ble flittig brukt under turen, mens jeg satt og niholdt meg i setet foran meg. Sjåføren var en ung mann (så iallfall slik ut) som ivrig fulgte med i sosiale medier på mobilen, mens han stadig måtte skifte filer for alltid ligge foran andre biler. Hva er greia med det? Hvorfor behovet for å skifte filer i en firefelts vei, hvor du fint kan ligge over 100 kilometer i timen, om du ligger i den samme filen? Jeg er i utgangspunktet litt redd for å sitte i biler, denne følelsen ble kraftig forsterket i løpet av denne kjøreturen som varte i godt over 2 timer. Selvfølgelig ble det toppet av at sjåføren stadig hadde kraftige hostekuler; og så la han bilen over i fila nærmest veikanten, rullet ned vinduet og spyttet ut en kraftig klyse.

Jeg fikk en liten pause, da han ble stanset rett etter en bompengestasjon (de var det forresten mange av langs den veien vi kjørte) for kontroll. Men denne kontrollen var veldig effektiv, så pausen ble kort og pulsen min fikk liten hvile. Like etter hadde sjåføren behov for å ta en rask pause, jeg tenkte at han kanskje måtte tisse eller lignende. Men da han satte seg i bilen igjen, medbragte han en sterk røyklukt, noe som forklarer hostingen og som la ytterligere press på min kvalmende følelse.

Jeg ble fraktet helskinnet og nerveslitt fram og der sto Michelle og Thomas, ved et fint hotell. Vi spiste og jeg gikk og la meg. På kvelden ble jeg tatt med ut av «forfatteren» Jimmi og en ung kvinne hvis navn jeg ikke kan huske dessverre. Jeg ble tatt med til en fantastisk restaurant med lokal sjømat. Maten er en eneste stor samtale, alt blir delt og fortalt om. Jimmi forsvant etterhvert og det ble en handletur på meg sammen med den unge kvinnen i små butikker i en vakker gågate. Men før det, ved bordet, sang den vakre kvinnen en vidunderlig liten kinesisk opera for meg alene, om en kvinnes jakt på sin store kjærlighet. Her handler moten om Korea, så jeg fikk meg både en gul genser og rosa kjole derfra.

Jeg trives godt her, har sovet som en stein. I dag åpner festivalen.