Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Volsetåtten

Bloggingen har kommet sent i gang i dag. I går hadde vi besøk som førte til at uken er sen i sin oppstart. Dagen i dag føles som mandag, men det er jo faktisk tirsdag og ikke så lenge til helg igjen. Uff! Så nå sitter jeg på kontoret og prøver å få oversikt over det jeg faktisk burde ha gjort og dermed går tiden.

Mot premieren på fortellerforestillingen i fortellerfestivalen vil jeg konsentrere bloggingen relatert til det materialet. Derfor blir det erotiske i dag knyttet til det norrøne. Tått betyr en liten saga og Volse betyr fallos. Her er det altså snakk om en av forfedrene til dildoen, om man drar den litt langt ut.

Min kilde til denne fortellingen er blant annet: «ARKIV FÖ R NORDISK FILOLOGI, UTGIVET MED UNDERSTÖD AV AXEL KOCKS FOND FÖR NORDISK FILOLOGI SAMT STATSBIDRAG FRÅN DANMARK FINLAND NORGE OCH SVERIGE» Opprinnelig er fortellingen å finne i Flatøyboka.

På et bortgjemt nes lå det en øde gård. Der bodde det en mann og kone, deres sønn og datter og en trell og en trellkvinne. Datteren var en dyktig og klok ung kvinne. Sønnen var en tøysekopp og fult av skøyestreker. Mannen, bonden, var en stille kar, men kona sto for det meste på gården. De hadde en trell og en trellkvinne på gården. Bonden hadde også en jakthund ved navn Lere.
Ut på høsten døde arbeidshesten. Den var fet og kunne brukes til mat, så trellen slaktet og flådde hesten. Men da trellen skar av lemmet, kom sønnen løpende. Han grep den og sprang inn i huset hvor moren, datteren og trellkvinnen satt. Han svingte den rundt og sa: «Den svære dingsen her skulle du vel ha likt å ha mellom lårene dine, trellkvinne?» Trellkvinnen lo, men datteren fnøs og ba broren om å kvitte seg med den avskyelige dingsen.

Kona hun reiste seg opp, snek seg bort til gutten og snappet den ut av hendene hans. «Den skal nok komme til nytte», sa hun. Hun fikk den tørket og deretter pakket hun den inn i et linklede med løk og andre urter så den ikke skulle råtne og så la hun den ned i en kiste.

Fra da av var dette den nye helligdommen i huset. Hver kveld tok hun den fram og sa en regle til den. Hun vente hele sin tro mot den. Og etterhvert måtte hele familien delta. Hun bar den inn og alle måtte holde den i sine hender og si en regle til den.

Så gikk tiden og en kveld kom det en båt til stedet. Tre menn iført grå kapper gikk i land og kom til gården. De kalte seg alle for Grim. De og gikk inn og satte seg. Datteren på gården kom bærende med et tent lys og hilste på mennene. Hun studerte mennene, spesielt den ene. Hun så på han og sa: «Jeg ser gull, gulltråd på kappen, jeg vet nok hvem du er.» Og den ene mannen svarte: «Så ikke si mer, du som er så klok.» Inn kom bonden og satte seg i høysetet. Sønnen satte seg ved siden av sin far og datteren ved siden av sin bror. Det ble dekket til med mat og trellene satt seg litt lenger ned.
Kona kom med sin kjære Volse i armene. Hun gikk opp til mannen og la den i skjødet på sin mann og sa: «Gi styrke Volse, bonde be til Volse!» Bonden tok i Volse og sa: «Ta i mot min ofring Volse» og så ga han den til sønnen. Sønnen grep om Volse, svingte den i været og mot sin søster og sa: «La Volse ligge hos bruden, hun skal gjøre den våt i natt.» Deretter ga han den til sin søster. Hun tok forsiktig i den og sa: «Jeg følger skikken i dette huset, selv om jeg nødig vil» og slik fortsatte det med både trell og trellkvinne. Vel, trellkvinnen tok den meget ømt i mot, klappet den og trykket den mot sitt bryst og hun hvisket: «Om vi bare kunne dele leie i natt. Da skulle jeg ha drevet han i meg.» Så sendte hun Volse til gjestene som sa at maken hadde de ikke sett, et nakent lem som ble sendt rundt. Og da tredjemann fikk det, hev han lemmet på gulvet og hunden Lere snappet det til seg og sprang ut. Kona ble fortvilet og tok det hardt og ville vite hvem gjestene var. Gjestene hev av seg sine grå kapper og der sto kongen, kong Olav. Han fikk omvendt dem alle, selv om kona tok det meget hardt.

,

Mannen som bare likte mat som var svidd

Folkeeventyr fra Makedonia

Det var en mann og en kone som hadde klart seg bra her i verden til tross for at ingen av dem kunne sies å være direkte kloke. Konen laget maten, men maten ble alltid svidd fordi hun glemte å ha i vann. Først likte ikke mannen maten, men etterhvert så vendte han seg til det og ville ikke ha annen mat enn hennes. Spiste han hos venner ble han aldri fornøyd.

Så døde hans kone og han ville kun gifte seg igjen dersom han fant noen som kunne lage like fortreffelig mat som henne. Snart visste hele landsbyen at hans avdøde kone hadde vært en fortreffelig kokke og at mannen bare ville gifte seg igjen dersom hans nye kone kunne lage like god mat.

Dette hørte til slutt en enke som var enestående til å lage mat og hun sendte et bud til mannen om at hun ville gifte seg med ham. Og siden det gikk rykter om at hun laget de aller beste retter, bestemte han seg for å gifte seg med henne.

Ikke før hadde hun laget mat til ham den første dagen begynte han å klage. Det var slett ikke sant at hun var en god kokk for det smakte ikke like godt som han var vant til.

Slik gikk det videre uke etter uke, måned etter måned og aldri var mannen fornøyd. En dag, hvem vet hvordan det gikk til, glemte konen å fylle på vann og maten ble brent. Først ville hun kaste den, men siden det var midt på dagen allerede og mannen akkurat kom hjem slik at hun ikke rakk og lage noe nytt, serverte hun ham det hun hadde. Da likte mannen maten og lovpriste kokkekunsten hennes. Og fra den dagen av lot hun alltid maten bli svidd før hun serverte den.

(Kilde: Mazedonische Volksmaerchen)