Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Helst bort fra det meningsløse

I går orket jeg ikke å se mer nyheter, ikke høre en politiker uttale seg om hvorfor nettopp denne skal gjøre verden litt bedre. Det renner inn infrastrukturer av dårlige nyheter, løftet fram av algoritmer. Det som er godt, vakkert og skakt og sjarmerende får ikke plass og stues bort ved foten av regnbuen, dit ingen finner fram.

Vi gjør private og spede forsøk på å fortelle at livet er godt det, vi tar fotoer av blomster, smilende barn, vakre ansikter med påsatte øyenvipper, vi smiler inn i selfien og prøver å formidle at gleden er sentrum av bildet og så legger vi på et passende filter for å understreke meningen med livet.

En slik kveld var det i går. Jeg så etter en god krim, fant ingen. NRK sender valg, kalt valgfri. Politiske budskap skal bli spennende underholdning. Jeg vil underholdes, men ikke av virkeligheten. Gi meg fiksjonen, en ramme som forteller at dette er egentlig ikke.

Jeg går i ditt sted

Kong Pelias hadde en datter hvis skjønnhet det gikk gjetord om. Frierne kom stadig, men kongen hadde en betingelse. Hans datter Alcestis kunne ikke gifte seg med andre enn den mann som kom i en vogn trukket av en løve og et villsvin.

I et lite kongerike levde det en konge ved navn Admetus. Riket og hans hjem var lite, men han var konge og han hersket med ydmykhet ovenfor sitt folk. En dag fikk kongen besøk, det var en tigger og dette overrasket kongen, fordi i hans kongerike var det ingen som sultet. Kongen ba tiggeren om å komme inn, få i seg mat, få vasket seg og en seng å sove i. Dagen etter ba tiggeren om få bli værende, han kunne arbeide i gjengjeld. Kongen gjorde han da til gjeter for kongens dyr. Hver dag dro gjeteren ut med dyrene, og dyrene så ut til å trives i gjeterens selskap. De melket mer, de var blanke i skinn og hadde nok ull. De dyrene som ble slaktet, smakte usedvanlig himmelsk.

En morgen gikk kongen for å se hvordan det sto til med gjeteren. Overrasket var han da han fikk se en ung vakker mann sitte å spille på en lyre. ”Hvor er gjeteren?”, ville kongen vite. ”Jeg er gjeteren, jeg er Apollo. Som en straff fra Zevs ble jeg ført til deg og nå skal jeg gi deg noe i gjengjeld for din gjestfrihet. Du skal vinne Alcestis.” Apollo brakte fram en gyllen vogn, en vogn trukket av en løve og et villsvin. På den måten fikk Admetus kongsdatteren Alcestis. Og alt var til det beste. Alcestis, da hun så han komme, visste hun at han ville hun elske, han kunne hun ikke leve uten. Det var slik det var spådd.

Bryllup ble holdt og det ble festet og feiret. Men i all rus og glede, glemte de å ofre til Artemis. Da Admetus og Alcestis trakk seg tilbake, gikk de til det tiltenkte kammers. Admetus hev seg i sengen av glede, lite visste han om den faren som ventet han der. Der var Artemis’ straff, han hev seg i døden. Sengen var dekket med slanger som snart sprøytet sin gift i han, så var de borte. Gråtende grep Alcestis sin manns hånd, ropte hans navn og ville ikke ta farvel, nå som hun endelig var blitt hans kone. Hun satt slik til hun merket skyggen. Hun snudde seg og der sto Thanatos, døden. Hun hev seg mot han og prøvde å presse han, få han til å rygge ut døren. Han var urokkelig, da sa hun: ”Ta meg i stedet. Det spiller jo ingen rolle. La meg gå i min manns sted. Jeg kan ikke leve uten han.” For Thanatos spiller det ingen rolle, han tok henne i armen og førte henne vekk. I det samme våknet Admetus som av en søvn, i tide til å se hvordan hans kone forsvant ut døren.

Det sies at hun sannsynligvis kom tilbake. Det kan være Herakles hentet henne eller så var det Persefone, gudinne av underverdenen som beundret henne og bestemte at hun skulle få reise tilbake.

Men hva vet jeg?

Betydningen av fortellinger muntlig fortalt

Muntlig fortellerkunst er noe transparent, det er et nærvær og til tross for sin abstrakthet er det likevel konkret. Det er konkret fordi vi iboende i oss har en umiddelbar fornemmelse av hva en fortelling er. Det er en naturlig kommunikasjonsform vi lærer oss tidlig som barn. Som barn blir vi fortalt fortellinger for at vi skal forstå den verden vi befinner oss i, vi blir spurt om fortellinger fordi våre foresatte ønsker å delta i vår virkelighet og vi forteller selv for å lære oss strategier til å håndtere de hendelser og erfaringer vi gjør.

Muntlig fortellerkunst er noe mer enn våre hverdagslige beretninger. Med muntlig fortellerkunst arbeider vi med verk og verkshøyde. Verket er en ide, et konsept som vi ønsker å virkeliggjøre gjennom å fortelle en bestemt fortelling på et sted til et publikum. Verkshøyden er vår kunstneriske kompetanse, kunnskap, våre estetiske valg som vi iverksetter i det vi arbeider med og fullfører verket i en «her og nå situasjon».

Hvorfor fortelle i dag?

For det første har den utøvende selv et behov for å skape et kunstnerisk uttrykk gjennom denne formen. Men formen krever nærvær av en annen part, lytteren. Det må være en grunn som skal svare samtidens behov. Hva har våre medmennesker behov for i dag og til dette finnes det mange svar. I skrivende stund kan det være å få mennesker til å forstå kulturell kompleksitet. Eller det kan være enkelte begreper vi ønsker å fordype oss i. Sentralt for meg de siste årene har vært å få en forståelse av hva ondskap og død kan være, og gjennom norrøn diktning og norske folkeeventyr har jeg prøvd å artikulere en forståelse ved hjelp av estetikk. Begrunnelser for å fortelle historier kan ligge på både det mellommenneskelige, det didaktiske og samfunnsmessige plan. Våren 2016 gjennomførte masterstudenten Synne sitt masterprosjekt. Hun hadde intervjuet sin bestemor for å finne fram familiens ukjente taterbakgrunn. Basert på dette laget hun en fortellerforestilling. Lærere som var tilstede ved forestillingen understreket viktigheten av at en slik fortelling blir fortalt. Taternes historie finnes for eksempel ikke i skolebøker i grunnskolen og gjennom sin fortelling bidrar hun til økt kunnskap om ukjente deler av norsk historie. Men kanskje det som betyr aller mest er den muntlige fortellerkunstens evne til å se lytteren og hjelpe andre med å finne sin stemme i samtiden.

Muntlig fortellerkunst ligger nær dialogen, gjennom å lytte er mottakeren medskapende og gjør fortellingens hendelser om til sine egne erfaringer. Samtidig skaper lytteren assosiasjoner til eget liv, og kan utdype disse.

I det du studerer eller driver med muntlig fortellerkunst bør du gi sansene dine erfaringer. Bak et brød, gå en tur og plukk opp noen steiner, balanser på en kant (uten at det er for høyt selvfølgelig), sett deg på en krakk på en gravlund og se på de som går forbi. Om du arbeider med en bestemt fortelling, levendegjøre det sanselige i fortellingen. Om du ikke kan direkte erfare det som skjer i fortellingen, kan du erstatte det med andre erfaringer.

Den nødvendige fantasien

Fortellerkunst er i gang og i en lang tradisjonell fortellerkunst tro begynner vi med fantasifortellinger. Om vi kan forestille oss et liv uten fantasi, bruker vi faktisk fantasien. Fantasi er en finurlig sak. Fantasi er en prosess hvor du skaper indre bilder for å fylle igjen hull; det er en prosess som koordinerer tanke og handling (“Minding the Gap”: Imagination, Creativity and Human Cognition Etienne Pelaprat & Michael Cole).

Uten fantasien lever vi i en uoversiktelig verden: «imagination is the process of resolving and connecting the fragmented, poorly coordinated experience of the world so as to bring about a stable image of the world.” (Etienne Pelaprat & Michael Cole). Fantasien er dermed nødvendig for å skape et forhold til vår omgitte verden. Fantasien er en konstituering med kulturelle og biologiske referanser, den er både individuell og tilhører også det kulturelle fellesskapet.

Enlarge

564liten
fra klasserommet.

Å arbeide med fantasi og fantasifortellinger er på bakgrunn av dette, nødvendige handlinger, både for fortellerkunsten men også for det å være menneske. Det er også mer fortellertekniske grunner til at vi arbeider med fantasien. For det første trener den fortelleren til å høre sin egen skapende stemme. Å tørre å si noe i en forsamling, å stå der naken, er en treningssak. I arbeid med fantasifortellinger improviserer vi ofte og det viser til et samspill som alltid er tilstede med lytteren. Så når du formidler, er man faktisk to stemmer i formidlingen, den konkrete stemmen som fyller rommet, men også den ofte mer lydløse stemmen til lytteren. Om man er nervøs skal man altså tenke på at formidleren ikke er alene med ansvaret for at formidlingen skal virke.

Fantasifortellinger hjelper også med å holde det spontane vedlike. En fortelling skal formidles ulikt til ulike lyttere fordi lytteren nettopp er ulik, fortelleren må være fleksibel for dette og trene på å takle det spontane som oppstår i en formidlingssituasjon.

Det tredje gode med å arbeide med fantasifortellinger er å se hvilke elementer en fortelling består av. Når skaper fortellinger ”på nytt” og formidler disse i en øvelsessituasjon får vi trening i å oppdage fortellingens mangler og gjennom dette se hva som må bøtes på.

Vi arbeider med fantasifortellinger over to dager, samt at vi ut gjennom studiet stadig tar dette emnet opp i for eksempel oppvarminger til andre emner.