Home Blog Page 2

Alt henger sammen

0

Det var en høvding som en kveld skulle sove. I det han slumret inn i søvnen, bråvåknet han av en lyd, et kvekk. Det var ikke bare et kvekk, flere rytmiske kvekk steg opp fra myren like ved. Andre ville syntes det var en betryggende lyd, en lyd som tegn på alt var som det skulle, men ikke denne høvdingen. ”Stille”, ropte han, uten at det hjalp, heller tvert om, det var som det skrudde volumet av kvekkingen opp. Høvdingen brølte og skrek, uten at det hjalp. Froskene kvekket seg igjennom hele natten til daggry og høvdingen hadde ikke fått noe søvn. Ved daggry kalte høvdingen på sine krigere og krevde at de skulle samle hele folket framfor han. Dette ble gjort. Da alle mennesker var samlet proklamerte høvdingen at froskene skulle alle straffes for å ha forstyrret hans fred. Alle fikk en stor kjepp og ble beordret om å gå inn i sumpen og slå alle froskene til døde. Om de nektet å utføre ordre ville de selv bli slått.

Med stor motvilje tok de stokkene og trasket inn i sumpen. Alle unntatt en gammel kvinne som nektet å ta en stokk og forble stående framfor høvdingen.
«Hvorfor trosser du meg?» ville høvdingen vite.
«Fordi alt henger sammen,» svarte hun.
«Hva mener du?».
«Du vil finne det ut,» svarte hun.
Høvdingen stirret på den gamle kvinnen, deretter ba han henne forlate ham før han selv slo henne.

Senere den dagen satt folket rundt sine bål, helt motløse av den fryktelige ugjerningen de hadde utført. Den kvelden fylte en uhyggelig stillhet luften. Folket fant det vanskelig å sove, vel vitende om at froskene ikke lenger var deres følgesvenner. Høvdingen sov godt, både den natten og neste.
Den tredje natten bråvåknet han av en lyd, en summing, en irriterende summing. Svermer av mygg angrep landsbyen. Da mygglarver ikke lenger ble spist av froskene hadde alle klekket og fra sumpen strømmet det millioner av mygg. Natten ble fylt med summingen av mygg, kun avbrutt av lyden av folk som klasket seg på huden.
«Nok er nok,» ropte de, og stille samlet de sine eiendeler og flyttet vekk fra sumpen og deres høvding.

Ved daggry neste dag, sto høvdingen, som knapt hadde sovet, opp og så seg omkring. Han var helt alene, med unntak av den gamle kvinnen som hadde nektet å drepe froskene. Hun stirret på høvdingens ansikt og kropp dekket av myggestikk, og ristet på hodet.

«Nå forstår du hva jeg sa om alt henger sammen» sa hun. Så snudde hun seg og gikk bort, og etterlot ham alene og med ingen å herske over, bortsett fra myggen da.

Gift med eget barn

0

Ramanujan, A. K. A Flowering Tree and Other Oral Tales from India. Berkeley London: University of California Press, c1997. http://ark.cdlib.org/ark:/13030/ft067n99wt/

Brahma hadde en eneste datter. Hver dag gikk Brahma og hans kone ut i verden. En dag, da søsteren var blitt eldre, spurte hun faren: «Appa, hva gjør du der ute hver dag?» «Kjære datter, jeg går ut for å skrive i menneskers panner.» «Hva skriver du Appa?» «Barn, du vil ikke forstå. Jeg skriver deres skjebner.» «Hva er min skjebne?» Brahmanen ville nødig fortelle den, men datteren tagg og ba. Om og om igjen spurte hun sin far og tilslutt ga han etter. Han kikket på hennes panne og sa: «Kjære datter, det står skrevet at du skal gifte deg med din egen sønn, en sønn født av deg.» Så gikk han ut. Datteren var forferdet og sint og tenkte: «Finnes det virkelig så stor urett? Om jeg forblir, vil det Appa har sagt skje.» Hun forlot sitt hjem uten å fortelle det til noen. Hun gikk til de syv åser og stengte seg inn i en hule. Der levde hun av frukt og grønnsaker.

En dag var hun tørst. Hun gikk ned åsen for å finne vann. En okse hadde tisset i en liten dam. Brahmas datter kjente ikke til dette. Hun drakk av vannet, syntes det smakte salt og gikk tilbake til hulen. Snart var hun gravid og en tid senere fødte hun en sønn.

Kvinnen ble livende redd, hennes far hadde fått rett. Hun kastet barnet mot en stein. Tok en annen stein og hev den på barnet, deretter pakket hun barnet inn i en sari og hev det nedover åssiden.

En barnløs gjeter var med dyrene sine i dalen. Han fikk øye på barnet. Barnet var skadet, men levde. Gjeteren tok han, stelte barnet. Han og hans kone elsket barnet og oppdro det. Han vokste til og ble en ung og frisk mann.

Etter å ha levd i åsen alene over flere år, ble Brahmas datter lei av å være der. Det var blitt dårlig med frukt og nøtter. Hun gikk ned åsene. Hun var sulten. Hun fikk øye på et hus og gikk dit for mat. Familien der spurte hvem hun var og hvor hun kom fra. Da de fikk vite at hun var alene og hadde ingen, spurte de henne om hun ville være med dem. Hun tenkte at det var bedre å bo sammen med folk enn å reise her og der, så hun takket ja. Paret gledet seg, en gang hadde de funnet en sønn i dalen og her fikk de en datter på døren. Brahmas datter levde godt der som datter, uten å vite at hun levde sammen med sin egen sønn.

Da sønnen ble voksen, tenkte foreldrene på at det var på tide å finne han en kone. De spurte han ut om hans ønsker og han svarte: «Mitt giftermål kan vente, få min søster gift først.» Paret var glad i begge og ønsket gode giftermål for dem begge. De sa: «Det spiller ingen rolle hvem som blir gift først, bare det blir et godt ekteskap.» Dette var de to unge enige i.

Foreldrene gikk til de eldre og astrologer, for å få svar på hvem som ville være en passende brud for sønnen. Men det så ut som det ikke fantes en passende. Astrologene sa: “Det ser ut som det er bestemt at han skal gifte seg med den kvinnen som lever i hans hus!» Hva kunne de gjøre? Da de kom hjem fortalte de dette til sønnen og han ble rasende. «Jeg har kalt henne søster hele livet. Jeg har vokst opp med henne. Hvordan er det mulig for meg å gifte meg med henne?» Han fikk penger og reiste til en annen by for å forhøre seg der. Der gikk han med en eldre mann til byens astrologer. Men han fikk det samme svar som foreldrene og skuffet dro han hjem. «Jeg kommer aldri til å gifte meg,» sa han og satte seg ned.
Faren og moren var bekymret. «VI har bare en sønn. Vi ønsker at han gifter seg før vi dør. Men han vil ikke gifte seg. Hva skal vi gjøre?»

De kalte på de eldre i syv landsbyer som kunne snakke med sønnen. De eldre sa: «Dine forelde fant deg i skogen. Kvinnen kom hit til hytta, dere er ikke søsken. Dere kom ikke fra samme mor. Dere er ikke søsken og astrologene har sett i tegnene at dere bør giftes. Vær lykkelig og gift deg med denne kvinnen!» Den unge mannen bøyde seg for de eldres ønsker.

Kvinnen hadde heller ikke ønske om å gifte seg med denne mannen og det ble brukt tid på å overtale henne og tilslutt ga også hun seg. Bryllupet fant sted og uten deres vitende, ble mor og sønn giftet med hverandre. De levde godt som mann og kone og fikk etterhvert en sønn.

En dag da hun kjemmet sin manns hår for å se etter lus, la hun merke til arrene han hadde. Et fjernt minne kom til henne. Hun spurte han: «Hvor kommer disse arrene fra?» «Jeg vet ikke, de har alltid vært der.» Foreldrene overhørte det som ble sagt og fortalte dem om barnet de hadde funnet i dalen. De hentet stoffstykket barnet hadde ligget i.

Da Brahmas datter så stykket fra sarien, husket hun alt. Hun forsto at hennes mann var hennes egen sønn. Appas ord hadde fått sin oppfyllelse. Hun slo seg fortvilet på brystet og ropte ut: «Jeg er gift med min egen sønn, en sønn født av meg. Hvordan kunne jeg?». Deretter laget hun et rep av sin sari og hang seg selv.

Tilbake til originalen

0

I vårt arbeid med Hervor, har vi gått tilbake til originalkilden og fjernet alle de krussedullene jeg har lagt til med mitt solo arbeid. Det er fortsatt mangler i arbeidet, men det får dekkes over med tid.

Her er noen bilder fra gårsdagens arbeid. Det får dekke til alle den teksten jeg ikke får skrevet på bloggen i dag.