Oksen, meg og mitt

0
5

I Ynglige-sagaen fortelles det om Kong Egil. Han var ute på jakt og traff på en grå okse. Denne oksen var tenkt til å ofres eller blotes, men den var blitt så kraftig foret at den var blitt mannevond og hadde rømt til skogs. Det var altså denne oksen Kong Egil traff på. Kong Egil prøvde å drepe den, men ble selv drept ved at oksen kjørte sine horn i hans bryst.

Da jeg oppdaget denne lille fortellingen så jeg med engang paralleller til den greske myten om Minotaurus. Kong Minos får en hvit okse født av havet, altså en offergave av havets gud Poseidon. Men i stedet for å ofre oksen, innlemmer Minos oksen inn i sin egen flokk av kyr. Senere blir kongens dronning besatt av oksen som fører til skapelsen av Minotaurus. Den hvite oksen blir også mannevond og omsider drept av Tesevs, som også dreper Minotaurus.

Joseph Campbell omtaler myten om Minotaurus som et bilde på et samfunn som blomstrer av rikdom og makt, men som bukker under for sin egen grådighet. Monsteret representerer denne grådigheten:
The figure of the tyrant-monster us known to the mythologies, folk traditions, legends, and even nightmares, of the world; and his characteristics are everywhere essentially the same. He is the hoarder of the general benefit. He is the monster avid for the greedy rights of «my and mine». (Campbell, The hero with a thousand faces)
I episoden med Egil refereres det til Tjodolfs dikt hvor oksen nevnes som Tys ætling. Her er Ty forstått som Odin og igjen en parallell til den greske myten, hvor kong Minos mor Europa ble med en okse til Kreta, denne oksen var Zevs.

Det er da meg og mitt som er sentralt, frykten for at egne privilegier, behov og lukseriøse goder skal deles, splittes og frarøves. Det kan synes i den brautende som sniker i køen, den som setter poser på setet for å slippe å sitte ved siden av andre og i konspirasjonsfylte kommentarfelt.
Da er fredag og tid for å ikke se på verden som din egen personlige fiende.