Norrøn diktning og minne

0
200

Det er utgitt et verk som heter: Handbook of Pre-Modern Nordic Memory Studies Interdisciplinary Approaches, Ed. by Glauser, Jürg / Hermann, Pernille / Mitchell, Stephen A.

Dette er et stort verk som jeg har fått lese deler av. Verket er som en antologi, med ulike disipliner skrevet av ulike forfattere. De delene jeg har valgt ut tar for seg minne i tilknytning til norrøn dikting. I den muntlige fortellerkunsten, slik jeg praktiserer den, så lærer man seg ikke en fortelling gjennom å pugge en tekst. Det er helt essensielt for at minnet skal aktiviseres både hos lytteren og fortelleren. Stephen A. Mitchell skriver om noe tilsvarende i kapitelet om «Orality and Oral theory». Det er basert på Lord og Parrys undersøkelser blant «skaldene» i tidligere Jugoslavia. I kapitelet hevdes det at å lære seg de lange episke verkene med alle sine formularer er som å lære seg et morsmål. Morsmålet blir ikke pugget på, men læres gjennom bruk, slik var det også for skaldene. De lærte gjennom å lytte og prøve ut under veiledning av mestere.

Det romlige er sentralt for å huske, som Pernille Herman understreker i kapitelet «Mnemonic methods». Steder og arkitektoniske rom spiller en vesentlig rolle i norrøn diktning. Se bare på hvordan verden deles inn i skapelsesmyten og hvordan elementer og beboere får sine bestemte plasser. I åpningen finnes det bare et tomt «sted». I islandske ættesagaer, har også den sosiale rangordningen sine faste steder som kan sees gjennom hvordan folk plasseres i en hall. Dette hjelper fortelleren å holde orden på karakterene.

I et annet kapitel kalt «Mythology» skriver Hermann minne er en tematisk bekymring i den norrøne mytologien, og i et bredere perspektiv har mytene selv vært med på forme det kulturelle minnet. I den norrøne mytologien har du for eksempel karakteren Mimir (eller bare hodet av den) – som betyr «den som husker». Og så har du ravnen Munin – som er en personifisering av Odins eget minne. Munin opererer sammen med Hugin – tanke, noe som antyder at disse to er avhengig av hverandre. Den kan også synes å være et lignende forhold mellom Mimir og Kvasir – han som representerer visdom. Dette igjen representerer en slags kognitiv modell for å organisere og forstå erfaringer som skjer med mennesker.

Odin ofrer sitt ene øye til Mimir, noe som indikerer at han også må gjøre seg avhengig av sin indre visualisering, å se med det indre øyet er å huske. Odin søker visdom og må derfor bekjempe sin egen glemsel, dette gjør at han er avhengig av både indre og ytre syn, eller sin evne til å sanse og forestille seg noe.
Slik er det også for fortelleren, fortelleren bruker visualisering for å forestille seg og levendegjøre og formidle fortellingen og bruker blikket til å ha kontakt med lytterne.

Comments

comments