Nordisk fortellerseminar

0
352

Når dette innlegget publiseres, befinner jeg meg på nordisk fortellerseminar, for andre gang i livet. Denne gangen som kursholder i Finland. Forrige gang, som kjennes som en evighet siden, var jeg deltaker. Bildene i dette innlegget er hentet fra den gangen.

Nordisk fortellerseminar har eksistert nesten like lenge som Fortellerkunst studiet ved OsloMet, altså godt over 20 år. At det fortsatt er ildsjeler som holder dette i gang er jo beundringsverdig. Her møtes det folk fra hele Norden. Det blir arrangert i uke 30 hvert år, en uke av forskjellige arrangementer og fortellersituasjoner. Arrangementet går på rundgang blant de Nordiske landene, og ledes av frivillige, nasjonale ildsjeler.

Så dette er altså min andre runde og det er, som skrevet, lenge siden første gang hvor jeg var der som deltaker. Den gangen ble det arrangert på Ringerike folkehøyskole. Det virker som en tendens at dette evenementet blir arrangert litt i periferien av «ting», men kanskje det er det som skal til for at det gir en følelse av rekreasjon.

Første gang jeg var tilstede, opplevde jeg det som veldig «sektaktig». Jeg var nokså fersk i faget og følte at jeg kom til en gjeng som kjente hverandre godt og som dyrket en spesiell form for fortelling, helst uten «kropp møter rom». Jeg var mildt sagt veldig utenfor, det var i det minste følelsen av å være der. Siden har jeg ikke oppsøkt det, før jeg nå ble invitert som kursholder.


Det er absolutt noe verdifullt ved et slikt arrangement. Det å reise bort for bare å arbeide med en fortelling, isolere seg fra sin vante hverdag, tror jeg er nødvendig.
Mitt tema på seminaret, er «norrøn mytologi i dag». Et tema jeg brenner for og jeg håper å kunne arbeide både teknisk og overførbart.

I artikkelen «Storytelling, story-retelling, storyknowing: towards a participatory practice of storytelling» av Matthew Reason og Catherine Heinemeyer skrives det om ulike former for gjenfortelling (Reason & Heinemeyer, 2016). Utgangspunktet for artikkelen er at de har prøvd ut et konsept/kurs for ulike målgrupper med utgangspunkt i bestemt valgte tradisjonelle fortellinger som kan adressere noe tematisk i dag. De ser på hvordan de kan bruke muntlig fortellerkunst som «community practice (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 559)» hvor interaksjon med lytterne er det vesentlige. Metoden gikk blant annet ut på at hvert kurs ble åpnet og avsluttet med en fortelling, og imellom dette ble det arbeidet med åpningsfortellingen med ulike former for gjenfortelling for å myndiggjøre lytterne, la de få sette ord på det som opptar dem. Forfatterne hevder at i den muntlige fortellingen ligger det implisitt en deltakelse på et sosialt nivå og en demokratisk måte, at det er deltakelse tilstede i den muntlige fortellingen, uten at man må mane til det (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 61). I muntlig fortellerkunst kan lytteren selv bli forteller og fortelleren fokuserer på dette når de forteller: «the greatest gift of the storyteller to the listener is to help them become a storyteller in their own right. (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 563)»


I lytting er det fri flyt av assosiasjoner, men i gjenfortellingen kreves den investering i erfaringen gjort under lyttingen. Artikkelen foreslår og har erfaring med tre former for gjenfortelling. Den første blir kalt for «creative copying (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 564)» Her gjenfortelles fortellingen slik lytteren har hørt den både når det gjelder innhold og stil. Grunnen til at forfatterne kaller det kreativ kopiering, er fordi gjenfortellerens arbeid skal anerkjennes, gjenfortelleren har sin egen tolkning og oppfattelse av det som har ble fortalt.


Den andre måten å gjenfortelle på kaller forfatterne for «fantastical (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 566)» Her kan gjenfortelleren utforske grensene for fortellingen de har hørt. Det kan være stilen det blir fortalt i eller at det blir innført nye elementer i selve fortellingen (som nye karakterer).

Den tredje måten er kalt «transposition (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 567)» begrepet har de hentet fra Winnicott i tilknytning til lek. Fortellingen blir brukt som bro til samtidserfaringer. De har delt denne delen i tre emner: metaphysical (utforske filosofiske begreper), political (ser forbindelser mellom fortellingen og områder man er bekymret for) og psychological/autobiographical (ønsker å uttrykke egne erfaringer) (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 568). Forfatterne prøver selv å unngå den siste, fordi det fort kan bli terapeutisk.


Dette er elementer jeg ønsker å se nærmere på i løpet av kurset jeg skal holde, spesielt det siste, hvor fortellingen blir et arnested for estetiske handlinger og etiske refleksjoner.

Jeg avslutter dette innlegget med en norrøn myte. Det er ikke den myten jeg tar med meg til Finland, men deltakerne har valgfrihet og trenger ikke bruke de mytene jeg tar med.

Oterbota
Denne myten eller fortellingen er igangsetteren til eposet om Sigurd Fåvnesbane, fortellingen om han som dreper dragen/lindormen/ormen Fåvne.

En mektig mann ved navn Reidmar var rik og hadde tre sønner. Den ene sønnen het Fåvne, den andre Oter og den tredje Regin. Regin var minst av brødrene og var dyktig til å smi av jern, gull og sølv. Han laget nyttige ting av det han smidde. Oter, den andre sønnen, var om dagen i oterskikkelse og holdt til i elver. Han fanget fisk som ga til sin far. Han kom sent hjem om kvelden og åt med lukkede øyne og i ensomhet for han likte ikke å se at maten minket. Fåvne, den tredje var den største og den ondeste og ville ha alt for seg selv.

Oter dro stadig til Andvarefossen for å fange fisk. Han bar opp fisk i munnen og la en om gangen på land. I den fossen holdt Andvare til, det var en dverg i gjeddeskikkelse som fikk seg mat der, da det var mye fisk i fossen.

Odin, Loke og Høne, kom en dag til denne fossen. Oter hadde fanget en laks og han åt denne med lukkede øyne på bakken. Loke tok en stein og kastet den på oteren og drepte den. Æsene syntes de var heldige med fangsten. De flådde skinnet av oteren. Den kvelden kom de til Reidmar og viste han fangsten. Reidmar og hans to sønner forsto hva som hadde skjedd og forlangte bot. Denne besto i at de måtte fylle skinnet med gull og dekke det utenpå med rødt gull. Det var Loke som måtte få tak i alt gullet.
Han gikk til Ran, havets herskerinne og fikk garn av henne, deretter reiste han til Andvarefossen og kastet garnet framfor gjedda. Gjedda gikk i garnet.
«Hva slags fisk er det som ikke passer seg. Gi meg gullet ditt, ellers sender jeg deg til Hel.»

«Mitt navn er Andvare», sa gjedda, «Odin er far min. Jeg er i mange fosser, slik har det vært siden begynnelsen.» Loke så at Andvare eide mye gull. Han ba om dette. Da Andvare hadde lagt fram alt gullet, holdt han en ring tilbake. Loke tok den fra han. Dvergen gikk inn i steinen og sa at alt gull og gullringen skulle bli til bane for den som eide det.

Æsene fylte oterskinnet med gull. Deretter dekket de skinnet utenpå. Da dette var gjort, så Reidmar at det ene værhåret fortsatt ikke var dekket. Han ba dem dekke det også. Odin fant fram ringen og dekket håret med det. Loke sa: «Gull er boten, men ingen av dere vil få glede av det.»

Senere drepte Fåvne sin far Reidmar og Regin måtte rømme. Fåvne ble så ond at han gjemte seg med gullet og ble en orm som vokter over gullet. Gullet ble kalt for oterbota. Regin reiste til en konge og ble smed.

Comments

comments