Nordisk fortellerseminar juli 2019

0
120

Fredag reiste jeg hjem fra Nordisk fortellerseminar i Finland. Det var som nevnt i et tidligere innlegg mitt andre opphold i dette arrangementet.

Bildene er tatt fra en av fortellerkveldene, samt en liten ekskursjon vi hadde i løpet av uken.

Det var fint å være der, flotte mennesker. Det var som forrige gang, en veldig sammensveiset gjeng som har dyrket fram sin egen diskurs, det er godt for de som er der. Deltakerne, som kjenner hverandre godt, er imøtekommende, likevel har de sine koder og prioriteringer som gjør at man likevel ikke er helt hjemme. Det bør sannsynligvis være sånn, for at de som hvert år kommer til dette arrangementet skal føle en trygg tilhørighet. Den muntlige fortellingen har oppstått i tette fellesskap, så dette gir grobunn for nye fortellinger som de enkelte tar med seg videre.


Jeg hadde kurs og arbeidet med en veldig god gjeng av dansker, svensker og finlands-svensker. De var hardtarbeidende og ivrige og generøse ovenfor hverandre.

På kveldene var det fortellerkvelder. Det foregikk på den måten at de la sitt navn i en hatt og så trakk man rekkefølgen. Det er kanskje her man merker ulikheter med andre fortellersammenkomster. Fokuset var det personlige, eventuelt ispedd det skrøne-aktige. Det var kun et par eksempler med tradisjonelle fortellinger.

Personlige fortellinger er en del av det som kalles for livsfortellinger eller autobiografiske fortellinger/minner. Det er en slags hierarkisk ordning når det kommer til det autobiografiske minnet (Thomsen, 2009). Øverst har du livsfortellinger, så livsperioder (for eksempel ekteskap) eller kapitler, deretter episodiske minner som inneholder spesifikke minner (som den gangen da jeg …). Det jeg kaller for personlige fortellinger.

For å gjøre det litt mer komplisert – et minne kan inneholde mye opplevelse og informasjon som spesifikke minner eller hendelser, kategorisk minne (noe som gjøres som rutine – hver dag når jeg …), fakta (jeg er født på Hvaler), konklusjoner om egen personlighet (roller man har, utseende), livslæring (moral, konklusjoner), evalueringer (det var en god tid), refleksjoner (grunngir egne valg) og Meta kommunikasjon (kommentarer som jeg husker ikke nøyaktig) (Thomsen, 2009). Det er dermed mye materiale i en personlig fortelling.


Jeg bodde et lite stykke unna kursdeltakerne, i et innleid hus uten internett, rett ved skogen og tynne gardiner. Det var preget av stillhet.

Ordet stille blir beskrevet som taus eller som noe med fravær av uro og bråk. Hva er stillheten? Som forteller mener jeg at stillheten er en viktig narrativ del av en fortellerforestilling, det er ikke bare en pause eller en tom overgang mellom ord/scener/bevegelser.

Stillheten er ikke død.
Stillheten er selve rammen til fortellingen. Et øyeblikk for fødsel og forgjengelighet, rommet for refleksjon, monumental meditasjon. Stillheten er ikke ingenting, den er fylt av være seg forventning eller forvirring. Stillheten er alltid søkende etter det neste.

For meg er stillheten en langsom bevegelse uten lyd eller det lille øyeblikket du åpner øynene etter søvn.

Stillheten kan være fryktelig. Jeg husker som småbarnsmor da jeg gikk for å se mitt sovende barn og det fantes ikke lyd som strømmet ut av barnet; og det veldige frykten som kommer over en før man griper det lille sovende vesenet.
Stillheten er altså fylt med mening.


Her kommer et livsperiode minne jeg har. Jeg har dessverre ikke vært på Hvaler ennå i sommer. Men hadde jeg vært på Hvaler, hadde jeg sikkert tatt den årlige båtturen.
En tur retur Skjærhallen – Strømstad – Sverige, en båttur du absolutt ikke trenger, som du angrer på hver gang du står i kø for å komme ombord og som du skjemmes over når du først sitter fast i båten. Turen må gjøres sammen med et tålmodig selskap – helst et selskap som ikke er for høylytt, for ritualene ombord er skamløse. Når du først kommer fram til Strømstad forstår du at egentlig ikke hadde trengt å gjøre denne båtturen. Du går ned til piren, kjøper deg en pølse i potetmos og venter på å bli angrepet av måker. Du bruker forresten lenger tid å stå i den køen enn det tar deg å spise pølsa før du blir en måkes sikre mål.

Men tilbake til selve båtturen som varer omtrent femti minutter. Du foretrekker å sitte ute på dekk, om været holder, for inne er røyklufta tung. Nei, det er ingen som røyker inne. Men de som sitter inne på strategiske plasser er så innrøykte at røykskyen fortsatt stiger fra dem. Det er også derfor de reiser med båten, billig røyk er målet. Den tidligste båten som går hver dag kalles forøvrig for kols ferga. De røykende reisende sitter i båten, noen ved samme bord, som grå dotter. Flere av dem er heldige og har med seg «ikke – røykende» følgesvenner som de som kan låne billetten av eller bruke kvoten til, begge veier. Den som har en venn kan utløse fire kartonger med røyk eller førti pakker som varer til neste reise. De som er så uheldige at de ikke har denne vennen, har ikke gitt opp. De vandrer fra den ene til den andre med kaffekoppen i den ene hånden og tigger om deres billett som de kan bruke til å kjøpe seg en ekstra kvote. De har jo betalt for en tur retur som de vil ha mest mulig igjen for.

Når båten er framme i Strømstad, er røykerne først i køen for å komme seg ut av båten. Så løper de over plassen for å komme først i neste kø for retur båten. De få skrittene de spanderer i Sverige er kun til for å snu og reise hjem til Norge og en ny runde med kartonger. Vi andre er der vanligvis i to timer i Sverige. Der skal vi vandre opp og ned de tre gatene som er å vandre og se om vi kommer over et svensk røverkjøp som en enormt stor hvit ost eller en tur på polet. Deretter stiller vi oss i kø på piren for pølsa og potetmosen. Den hiver vi i oss, som nevnt tidligere, setter den gjerne i halsen og skriker om kapp med de glupske måkene. Så stiller vi oss i kø for båten hjemover. Vi passer på å ikke komme i køen til Fredrikstad båten, for den er tross alt mye verre. Der er de som reiser til Sverige for å drikke.

Vi ser Hvaler båten legge til og venter på at folk skal gå i land, vi ser røykerne tungpustede komme løpende, den store kraftanstrengelsen de utfører den måneden og de stiller seg i køen framfor oss. Vi snøfter over snikingen, men de er jo så grå og tynne at de nesten er usynlige og vi tilgir dem. Vi kommer ombord og gleder oss over at vi snart er hjemme, for dette var bare et mas. Mannskapet er verdens hyggeligste og på fornavn med de reisende, da de som røyker.

Endelig er man hjemme, og oppdager at man har klart å dra med seg tre handleposer og en trillevogn fylt med et eller annet.

Kilde
Thomsen, D. K. (2009). There is more to life stories than memories. Memory, 445-457.

Comments

comments