Når vinden hvisker visdom

0
180

Det er stund siden jeg har skrevet om bøker her på bloggen og det har blitt noen av dem siden sist. Like etter at Daniel døde, kom en tidligere student med en gave til meg. Det var boken «The name of the wind» av Patrick Rothfuss. Det er en kompleks og vakker roman innenfor sjangeren Fantasy. Kvothe er hovedpersonen i romanen som fortelles gjennom to tidslinjer. Kvothe er en skald/musiker, høyt utdannet og eventyrer. I rammefortellingen er han en tilbaketrukket vertshuseier som en dag for besøk av «the chronicler», en innsamler som skriver ned hendelser. Han har kommet for å samle inn Kvothes historie og det bringer oss inn i den andre tidslinjen hvor vi følger Kvothes historie fortalt i førsteperson. Han er et lykkelig barn, elsket av sine foreldre som driver en omreisende trupp. En dag blir den lykkelige barndommen oppløst i en brutal nedslaktning av truppen. Det er bare Kvothe som blir spart og historien drives videre av hvorfor ble hans foreldre drept og hvorfor ble Kvothe spart.

Dessverre ender romanen litt brått, fordi det er den første boken i en serie på tre. Men romanen har et godt drivende plot som første til at jeg så fram til å legge meg for å komme meg videre inn i hendelsene. Ja, jeg bruker lesning som innsovningsmiddel. Det var kanskje litt mange dialoger, men de var ikke uvesentlige, de var frø til hemmeligheter som skulle avsløres senere. Hovedpersonen Kvothe er en sympatisk mann som du ikke kan la være å like og som besitter krefter han selv ikke kjenner til:

Everyone was pushed by the wind. Everyone but Ambrose, who pinwheeled to the ground as if struck by the hand of God.

Det er en forbindelse mellom Kvothe og vinden, kanskje også derfor han er musiker, spillende på en lutt. Han kan kalle på vinden. Og det er vakkert.

Men jeg har lest flere bøker. Til jul fikk jeg krimboken 1793 av Niklas Natt och Dag, en makaber historie og forunderlig løst med flere deler fortalt fra ulike perspektiv som likevel driver romanen framover. Jeg liker godt historiske romaner og det blir en ekstra spiss når romanen i tillegg inneholder en krim. Det er brutale detaljer i boken som viser mennesket fra sin aller verste side:

Min vert har en plan for denne stakkaren. Denne parteringen må ha et ukjent formål. I sin buk vil min pasient nå bære et bevis på sitt navn og sin herkomst. Hvordan vet jeg ikke, nå som jeg snart har fjernet både hans gjenværende lemmer og berøvet han enhver mulighet til å meddele seg overfor omverdenen, men kanskje kommer noen til å finne den og følge dens spor hele veien hit.

Romanen åpner med et partert lik som blir funnet, det er Cecil Winges oppgave å finne ut hva som har skjedd før han selv dør av sykdom.

Vel, etter den makabre og spennende romanen, trengte jeg å lese noe lettere og øynene min falt på Mark Twain «Prinsen og fattiggutten», en fortelling som ble banal jamfør krimromanen. Fortellingen handler om et fatalt og tilfeldig rollebytte, fatalt fordi det skjer rett før kongen dør og en arving skal «lanseres».

Så har jeg tatt nok et kvantesprang, denne gangen til Isabel Allendes: Om kjærlighet og skygge. En roman som viser et annen brutalitet, om det å vandre i et samfunn hvor politisk korrupsjon herjer. Romanen ble kanskje ikke mitt høydepunkt, altfor mange karakterer skal ha plass og jeg gikk i surr i hvem som var hvem. Den uredde journalisten Irene er hovedperson og hennes nysgjerrighet og mot driver romanen.

La meg avslutte med en annen kvinne kjent for sitt mot:

Athenes fødsel
Guden Zevs hadde lenge hatt et godt øye for Metis, og omsider fikk han sin vilje med henne. Zevs ventet barn med Metis, men han var alt annet enn glad for dette. Det var nemlig spådd at han skulle få barn som ville ta makten fra han. Zevs slukte hele Metis og mente at han nå var trygg.

Inne i Zevs fortsatte barnet å vokse. Det var smertefullt og etter en tid fikk Zevs så vond i hodet at han ikke holdt det ut. Han gikk til smeden Hefaistos og ba om hjelp.

Hefaistos tok en øks og kløvde pannen hans. Ut av Zevs panne kom det et barn. Nei, det var ikke et barn. Det var en voksen kvinne, stor og vakker, med hjelp på hodet og spyd i hånden. Dette var visdommens gudinne Atene.
Da Atene ble født, skalv det i gudefjellet. Og ingen var så stolt av sin datter som Zevs.