Nærværet

0
39

Jeg har tidligere skrevet om Gumbrect og viktigheten av nærværet i en tid da kunnskapen er fortolkningsbasert. For Gumbrecht er nærvær en sanselig, kroppslig og romlig tilstand. I kapittelet “Precence in Absentia” av Ethan Kleinberg kommer en tydeligere forståelse av nærvær fram. Temporært forstår man nærvær som etter fortid og før framtid, men nærværet er som nevnt, primært romlig og det er kun i nærværet man kan foreta endringer. Kleinberg referer til Eelco Runia som påstår at nærvær er å være i berøring med, enten bokstavelig eller figurativt, med mennesker, ting, hendelser, det som gjør deg til deg. Det er altså det stedet som skaper erfaringer og du er i en materiell kontakt med omverden.

Kleinberg ser på nærværet som et nytt filosofisk paradigme som er en “explicit rejection of discursive theory and can be seen as part of larger backlash against postmodernism and the perceived dominance of language. It is an attempt to reconnect ‘meaning’ with something ‘real’.”

Gumbrecht skilte mening/betydning fra nærvær, mens Kleinberg hevder at nærværet vil revitalisere meningen fordi det er i kontakt med det som er “virkelig”.
Å fokusere på nærværet vil ikke si å avfeie fortiden, men å gjøre fortiden om til en romlig størrelse gjeldene for det nærværende øyeblikket, slik det skjer når vi forteller en fortelling i en “her og nå” situasjon. Fortiden framstår som en materialitet, en artefakt som blir sett gjennom lys av nærværet.

Nærvær er en spennende størrelse som jeg ser at jeg må sette meg mer inn i. Gjennom forestilling og undervisning vet jeg intuitivt hva nærvær er, men jeg er for lite bevisst hvordan nærværet samspiller med fortiden og eller fortolkningen og dette ser jeg at er noe jeg må fordype meg mer i.
Kapittelet har flere referanser jeg vil se nærmere på, slik som Freud. Uansett, det er et spennende tema.