Hvem er den mektigste, rikeste og mest ærede mannen i hele verden? #52

0
291

Fortelling fra Israel

Engang var det en ung vakker prins som var ute og red på en solrik dag. Mens han red der, fikk han plutselig to slanger som kjempet med hverandre. Det så ut som om slangene hadde slått knute seg, de var sammenfiltret. Prinsen så at det var to slanger, for de var ulike i skinnene, med ulike farger.

Prinsen syntes dette var et så underlig syn, at han steg av hesten sin. Plutselig løste en av slangene seg ut, og buktet seg mot prinsen. Den talte til prinsen med menneske stemme: «Kjære prinsss, hjelp meg, redd meg, mine krefter tar ssssnart ssslutt.» Prinsen ble først overrasket over at slangen hadde talt til han, men så sa: «Jeg skal hjelpe deg, hvis du lover at du ikke skader meg og at du forlater meg straks det er trygt.» «Jeg lover, jeg ssssverger», sa slangen med en overtalende stemme. Så begynte den å krype oppover kroppen til prinsen. Prinsen åpnet sin munn og slangen gled ned gjennom munnen og ned i magen, hvor den la seg tilrette. Da den andre slangen oppdaget at dens fiende var forsvunnet, dro den skuffet sin vei. Prinsen ropte da ned til slangen som lå i hans mage: «Nå er det trygt, nå kan du komme frem». «Ssss», sa slangen, «nei, her er det så godt». «Men du lovte, du sverget på å forlate meg», ropte prinsen forskrekket. «Sss, her er det godt, her vil jeg leve resten av livet mitt og bare nyte det.» Det hjalp ikke hva prinsen gråt og ba, slangen nektet å forlate han.

Det gikk ikke lange tiden før prinsen tok til å forandre seg. Kjøttet ble tært bort, han ble tynn og gusten. Magen este ut og ble så stor at han knapt klarte å gå på bena. Hans far kongen tok til å mislike sin stygge sønn sterkt. Han snudde seg i avsky hver gang han så sin sønn. Tilslutt brydde han seg ikke
om sin egen sønn, og overlot han til sin egen skjebne. Da sønnen oppdaget at ingen brydde seg om han og at folk avskydde han, bestemte han seg for å dra sin vei, bort fra slottet. Han vandret fra sted til sted og tigget for å berge livet. Engang kom han til en by, hvor det sto et stort palass. I det palasset bodde det en sultan, med tre vakre døtre. Hver eneste morgen tilkalte sultanene sin eldste datter og spurte: «Hvem er den mektigste, rikeste og mest ærede i hele verden». «Å, det er deg det far», svarte den eldste datteren innsmigrende. Så tilkalte sultanen den nest eldste datteren og spurte henne om det samme. Hun svarte også: «Det er min kjæreste far». Så tilkalte han den yngste datteren og spurte: «Hvem er den mektigste, rikeste og mest ærede i hele verden». Den yngste datteren svarte: «Det er Gud det!». Da ble sultanen så rasende, at han slo til sin datter så hun gikk i gulvet. Ettersom tiden gikk, og den yngste datteren alltid ga det samme svar, økte sultanens raseri. En dag bestemte han seg for, at hvis datteren ga han det samme svar, skulle han gi henne bort til den første og beste tiggeren som kom forbi palasset.

Ganske riktig, morgen etter lå det en tigger foran palassets vegger. Han var tynn og fillete med en stor mage. Sultanen så han og tilkalte sin yngste datter. Han stilte henne det sedvanlige spørsmålet:«Hvem er den mektigste, rikeste og mest ærede i hele verden». «Det er den allmektige», svarte datteren som hun alltid hadde gjort. Sultanen tok tak i sin datters arm og dro henne ut. Der ropte han til tiggeren: «Hei, ta henne, hun er din kone dra nå». Tiggeren reiste seg opp og så forvirret opp på sultanen: «Ikke gjør narr av meg. Ser du ikke at jeg har det ille nok som det er?» Men sultanen ropte: ”Ta henne, sa jeg». Den stakkarslige tiggeren så seg forvirret omkring. Da gikk sultanens datter bort til tiggeren. Tok hans hånd i sin og sa: «Du er min lykke, dette er min skjebne.» Slik ble tiggeren og sultanens datter mann og kone. Sammen dro de bort fra byen og vandret fra sted til sted og tigget for sine liv.

De kom til en by, og ved den byen lå det en grønn eng. Her bygda den unge kona en hytte. I hytta lagde hun seng, og på den la hun sin syke mann. Deretter gikk hun til den nærmeste skogen for å hogge ved så de hadde noe å varme seg med. Da hun hadde enfavn med ved, gikk hun hjem til hytta. Hun tente på veden. I røyken kjente hun en fantastisk lukt. Veden luktet av paradis. «Dette er jo den mest fantastiske parfyme», tenkte den unge kona. Hun sprang til skogen og hogget mer ved. Så gikk hun til byen for å selge veden. Når beboerne oppdaget hvilken fantastisk ved dette var, kjøpte de mer. Fra da av slapp det unge paret å tigge mer.

En dag tok hun med seg sin mann ut i skogen. Hun satte han på en stein, mens hun selv arbeidet. Mannen sovnet, men plutselig fikk hun høre at det kom et kvekk fra mannen. Det kvekket i mannens mage, og til sin forskrekkelse fikk hun se en slange som snek seg inn på hennes mann. Slangen løftet på sitt hode og tok til å snakke med menneske stemme: «At du ikke skammer deg over å kvekke som en frosk», sa slangen. Og innefra svarte det: «Her lever jeg det beste livet som finnes, skulle jeg ikke da få kvekke som jeg vil. Jeg ligger her og nyter livet, mens du må slite for ditt liv». «Sviker, sssviker», sa slangen utenfor, «Du er en stor sviker. Du sssvek den prinsen som hjalp deg.» «Du er ikke noe bedre du, du sssom har gjemt den ssskatten du sstjal under nærmessste stein». «Hadde hun bare visst», sa slangen utenfor, «hadde den unge kvinnen kjent til disse trærnes helbredende kraft, da ville hun plukket blader og brygget en drikk som ville ha fordrevet deg». Da slangen hadde sagt det, buktet den sin vei og var borte.

Kvinnen var lykkeig da hun hadde fått vite dette og hun var ikke sen om å plukke blader ned fra trærne. Bladene brygget hun en drikk av som hun ga til sin mann. Mannen drakk ned brygget uten å si et ord, men etter han hadde gjort det fikk han en forferdelig smerte i magen. Han knep seg sammen og vred seg av smerte. Og bit for bit kom slangen ut av han. Dette var en stor påkjenning, så han svimte av og lå i uker. Hans kone pleiet han hele tiden og litt etter litt kom han til seg selv. Han fikk sin rette skikkelse igjen, og åpenbarte seg som en vakker prins. Han var en godhjertet mann. Sammen
gikk de og fant skatten under steinen. Med den planla de å bygge et palass. De planla det sammen, de visste nøyaktig hvordan de ville ha det, og de var aldri uenige. Omsider sto palasset ferdig. inne var det et rom, et spesielt rom for fattige og tiggere. Her kunne de få hvile, mat og nye klær.

Da det var gått en tid, kom det to gamle menn gående. Det var kongen og sultanen. De var blitt kastet ut fra sine hjem av sine hjerteløse barn. Så hadde de vandret fra sted til sted som tiggere. Disse ble bedt inn palasset. Barna kjente igjen sine foreldre. De vasket dem, fikk på dem nye klær og serverte de mat. så ba de dem om å fortelle sine historier. Når de gamle hadde fortalte, gjorde barna seg tilkjenne og gjensynsgleden var stor. Hele den natten fortalte de hverandre historier. Den morgen sa sultanen til sin datter: «Du hadde rett, den mektigste, rikeste og mest ærede i hele verden er Gud alene».

Comments

comments