Lyden av glass som knuser

0
274

Et godt stykke nedenfor der jeg bor meg står det en container for glass. Lyden bæres godt. Nesten hver morgen kan jeg høre at noen vandrer hen til containeren for å gi slipp på sitt knusbare avfall.

Lyden er … ja, jeg vil ikke si betagende. Men det er en spesifikk singlende lyd av glass i mot glass. Først en lyd som vitner om et treff, tett fulgt av små lyder av det hele som nå er delt.

Verst eller best er det når det hentes og veltes over i en lastebil, først et kraftig smell etterfulgt av et ekko av glass som renner, faller, treffer, knuser, kjekler, spruter, buldrer i lys tone før det blir stille.

Lyden av glass som knuser skaper historier – bilder.

Er det den onde stemorens speil som sprakk og brakte syv års ulykke? Er det de som flyktet og festet seg bort fra pesten, og i det de skulle skåle for sin egen frelse, oppdager de at pesten står i døråpningen? En servitør som mister brettet? Er det Askepott som knekker hælen på sin sko? Eller er det glassberget som faller sammen fordi prinsessen ikke gidder å sitter der og vente på en frier skal kunne komme seg opp. Er det Medusa som får øye på seg selv i et speilbilde og blir til stein av sitt eget blikk?

Lyden av glass som knuser er personlig, det er en arvet tallerken, en ball mot et vindu, et pinlig øyeblikk på en restaurant. Eller syltetøyglasset som glipper ut av hånden for ikke å snakke om tax free flaskene som slår hardt mot hverandre i posen.

Lydene er anekdoter og anslag, et plot og en avslutning som skaper helhet av det som knuste.

Comments

comments