Hver morgen har jeg lagt inn vanen å kikke gjennom sosiale medier, og kun da. Det blir fort en mani å følge med på alt som skjer med nære og mer perifere bekjentskaper og det oppleves også som en overbelastning av informasjon, for hver minste detalj i andres liv er egentlig ikke noe som skal angå meg. Vi har, gjennom sosiale medier, anledning til å omgjøre alt rundt oss til Kairos øyeblikk, øyeblikk som er verdt å huske. Det blir for mye å huske på.

Ønsket om å huske alt og behovet for å dele hver eneste detalj i ens liv, har et navn – det kalles «lifelogging» eller «lifecaching» – og praktiseres av tusenvis av mennesker over hele verden, hver dag. Denne typen praksis blir også kalt for  «mnemonisk feber», hvor jeg-et og meg selv og mitt liv blir malt utover gjennom videoer, blogger, instagram, FB og lignende (Bleeker, 2012, s. 1). Et “nå” ser ut til å krympe i møte med den stadig økende hastigheten i den teknologiske utviklingen, fortiden vokser over oss og med den frykten for å miste alt. Så vi fortsetter å foreta raske dokumentasjoner, slik at vi ikke glemmer noe, eller de rundt oss skal huske på det spennende livet vi lever. Videre blir denne livsloggingen referanser i våre samtaler.

For det menneskelig minnet er det en naturlig endring med tiden og det å glemme er en viktig konsekvens av tid som går. Dette er fordi vi også skal unnslippe det vi en gang var og gjorde, at vi skal kunne vise at vi kan endres. At vi kan få nye muligheter og kan vokse med disse. Men internett lagrer for oss, vi slipper ikke unna og dermed er det vanskelig å endre vårt forhold til våre egne minner (Bleeker, 2012). Dette fører til at vi ikke får den samme muligheten til å forandre oss.

Vi lever i en sam-evolusjon med det teknologiske, den digitale teknologien påvirker hvordan vi samhandler og også hvordan vi husker og skriver hverandre inn i våre minner. Å prøve å huske har vært en helt nødvendig del av menneskets utvikling, dette har ført til at vi gjennom tiden har utviklet en rekke mekanismer og metoder, fra primstav til bøker, bare for å ta et strekk. I det meste av menneskets historie har det vært enklere og billigere å glemme enn å huske. Men situasjonen har snudd med det digitale revolusjonen, nå har det blitt langt vanskeligere å forkaste og glemme. «Taggen» vi får på oss, lar oss ikke glemme.

Litteratur

Bleeker, M. (2012). Introduction: On Technology & Memory. Performance Research A journal of the performing arts 17:3, 1-7.

Comments

comments