Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Lær meg å se

En gang, etter at jeg hadde fortalt i en klasse, kom det et barn bort til meg og sa: ”Takk for at jeg fikk se!” Barnets umiddelbare reaksjon summerte opp essensen av hva muntlig fortellerkunst er. Historie og «å vite» betyr å se. Mennesker har alltid fortalt, enten i en pedagogiske eller underholdende sammenheng, eller rett og slett for å erkjenne seg selv. Folk har alltid lyttet, i spenning etter å vite og oppleve mer. Fortellerens oppgave har vært å føre lytteren inn i en dypere kunnskap om seg selv, sitt samfunn og sin historie. Det å fortelle handler om å sette erfaringer, hendelser og følelser inn i en forståelig og helhetlig ramme. Når man forteller ønsker man å skape et større eller klarere bilde, for å oppnå en indre sannhet, erkjennelse, identitet og kunnskap.

I over tyve år har jeg levd av å fortelle historier. Jeg har vandret fra klasserom til skole, fra bibliotek til teatre og fortalt vitser, gåter, legender, eventyr, myter og lignende. På tvers av høyteknologi arbeider jeg med en kunstform som på samme tid både synes gammel og moderne.

Det å fortelle var knyttet til å ha makt. Den som behersket ordet hadde makt, ikke på grunn av ordene i seg selv, men på grunn av hvordan man forvaltet den kollektive erindring. For eksempel var det greske samfunnet muntlig basert. Dette var et samfunn hvor skriftspråket nesten ikke eksisterte og eksisterte det så var det i et forhold til muntlighet. Bøker var i det hele tatt nokså upraktiske, å surre rundt med store papirysruller var ikke noe særlig praktisk. Bøker var upålitelige, fordi det var avskrifter av det talte ord. Skulle man f. eks sensurere, måtte man landsforvise personer. I tillegg var bøker dyre og sjeldne. Det vil si at mennesket bar med seg all kunnskap, og kunnskap utenfor hjernen fantes ikke. Muntligheten hadde høy status, det å kunne gripe ordet og uttale det, var bevis på mennesker med høy kulturell kompetanse. På skolen så lærte man alfabetet og artikulasjon, det første for å trene opp hukommelsen, det andre fordi stemmetrening var viktig. Tilegnelse av den tradisjonell arv var sentral. Det første elevene arbeidet med var fablene, de lærte å gjengi fablene. Dernest arbeidet de med det mytologisk stoffet og historier fra dagliglivet.

Det å fortelle en fortelling muntlig, har ikke samme status i dag. Det er forunderlig å arbeide med denne kunstformen, stadig får jeg spørsmål om hva det egentlig vil si. Det synes jo så enkelt. Det å fortelle er vel noe alle kan, trenger man å studere, å forske og utøve denne formen? Er dette noe å leve av? Jeg føler meg heldig som fant dette uttrykket. Ja, alle kan fortelle. Men å forstå den kunstformen i en kollektiv sammenheng, er det ikke så mange som kan. Jeg er heldig fordi jeg uttrykke stemmer gjennom noe som andre syns er forunderlig.

Comments

comments

It's only fair to share...Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

The author

Fortellerkunstner siden 1996 StorytellingArtist since 1996