Kvinnen som ikke torde føde barn

0
326

Kilde: O.T Olsen Norske folkeeventyr og sagn samlet i Nordland

Dette er et folkeeventyr som på så mange måter ikke noe jeg ville ha fortalt. Men dette er noe man har fortalt tidligere, og jeg syns den gir noen assosiasjoner til i dag.

Det var engang fire søstre. De tre ble gift og alle døde de på første barselseng.
Da den fjerde søsteren så dette, ble hun redd or at det skulle gå henne likeens og gikk og grudde seg fra dag til dag. Gifte seg det ville hun gjerne; men få barn ville hun ikke.
En dag da hun var ute og gikk, møtte hun en mann. Han la merke til at hun så sørgmodig ut og spurte hva som feilte henne. Jo, så sa hun hva det var og ba om et godt råd.
«Det skal jeg gi deg!» sa han. «Du skal gå til gravene til søstrene dine og ved hver grav skal du si: Jeg vil ikke ha barn!»
Og hun gjorde så.
En tid etter kom hun i tjeneste hos en prest. Der ble hun gift med nabopresten som var ungkar, som engang kom på besøk til husbonden hennes.

Hennes mann var rik og hun fikk alt hun kunne ønske seg, men barn fikk hun ikke.
Så begynte hun å angre på hva hun hadde gjort, og gikk dag etter dag og gremmet seg. Alt det presten snakket med henne, ville hun ikke ut med det hun gikk og bar på.
Tilslutt ble han sint, og en dag hun holdt på å grave i kisten sin oppe på loftet, slapp han kistelokket over halsen på henne og sa at nå drepte han henne om hun ikke tilsto hva hun gikk og gjemte på.

Så var det ikke annen råd; men da presten hørte det hun hadde gjort, ble han så harm at han jog henne ut av huset, tok en gammel sko og kastet etter henne og sa: Likeså lite som det kan vokse gress og blomster av denne skoen, likeså lite får du nåde.»
Så vandret hun fra sted til sted, og sørgmodig var hun alltid. Langt om lenge kom hun til den presten hun hadde tjent hos før, og der fikk hun tjeneste påny.
Om dagen var hun flittig og tro; men hver kveld listet hun seg bort og inn i kirken. Hun gikk opp til alteret, tok alterboken og leste en bønn i den og tilslutt Fader vår. Men da hun så kom den til syvende bønn: «Fri oss fra det onde» svarte det alltid tre ganger inne i kirken: «For deg er det ingen nåde å få hverken her eller hist.»
Sørgmodig la hun boken fra seg og gikk, men neste kveld kom hun alltid igjen.
De andre tjenerne fant ut av hva hun var ute og gjorde hver kveld og sladret til husbonden.
Han gjemte seg i kirken en kveld og så alt hun gjorde. Ved den syvende bønn varte det inne i kirken, da trådte han fram og sa høyt: «Jo, for deg finnes det nåde både her og der.»
Dermed lot han henne ta alterboken og gå opp i tårnet og bli der om natten.
Hun måtte slett ikke gå ned igjen før han selv kom opp til henne og hentet boken. Om natten ville de alle komme, både hennes mann og foreldre og slekt og prøve å lokke henne ned, men da skulle hun rekke boken ut mot dem, så ingen fikk makt over henne.
Hun gikk da opp i tårnet, og alt gikk som presten hadde sagt: mannen, foreldre, slekt og venner kom alle sammen og ville lokke henne ut; men hun rakte bare boken mot dem og de ble borte.

Så kom den onde selv, og så fæl så han ut, at det var som blodet stanset i henne; han prøvde å skremme henne ned for å få tak i henne. På samme tid syntes hun at tårnet begynte å brenne rundt om henne; men da hun rakte boken i en ring omkring seg, tok den onde flukten og ilden sluknet.

Da de nå grydde av dag, såvidt hun kunne se ned i kirken, så hun en kilde, som sprang fram inne i alterringen og rant bortover gulvet; på strømmen drev en hvit fjøl, og på fjølen satt syv barn, som strakte hendene ut mot henne og ropte: «Mamma, mamma, mamma!». Og da alle syv hadde ropt på henne, ble det hele borte.

Så kom presten og tok både henne og alterboken med seg ned og førte henne opp til alteret; der ga han henne syndsforlatelse og velsignet henne. Så lot han henne skynde seg hjem til sin mann og sa, at hun skulle prøve å komme under tak der, før solen gikk opp.

Men da hun kom til gården, var porten stengt, vekteren jaget henne vekk. Hun ga seg til å grave seg inn under huset. Og hun var alt kommet så langt som til bakerovnene, da solen rant; men før hun kom helt innunder, falt det en solstråle på henne og så døde hun.

Like etter kom hennes mann ut, han gikk en stund omkring og tuslet. Da han kom til porten, fortalte vekteren, at hans kone hadde vært der og ville slippe inn. I det samme falt prestens øyne på skolen han hadde kastet etter henne, den sto der full av gress og blomster.

«Hvor gikk hun?», spurte han vekteren; han skjønte med ett at noe hadde skjedd. Vekteren pekte til den andre siden av huset.

Presten avsted og lette og lette til han fant henne u bakerovnen. Men da var hun død. «Men skoen som blomstret», sa han, «hadde hennes synd vært stor, så var nåden enda større.» Og han som hadde lukket sin dør for henne, når nådens dør sto åpen.

Comments

comments