Det var engang en and som vandret alene ned til sjøen. På veien fikk han se en trane som spankulerte rundt i gresset ved sjøen. Anda ble stående å glo på tranen. ”Åh, om jeg bare hadde slike lange vakre ben, isteden for disse små bøyde stubbene”, sa anda til seg selv. Og ikke før anda hadde sagt dette, så sto han der med lange ben som på en trane. Anda vandret videre mot elva, stolt og lykkelig over forandringen.
Kunstnerisk utviklingsarbeid (heretter kalt KU) – hva er det, hvordan gjøres det og av hvem. Det er noen av spørsmålene jeg håper jeg kan svar på i denne serien som jeg setter i gang her.

Mitt fokus er muntlig fortellerkunst i kombinasjon med KU

Det er økt fokus på KU, eller kunstnerisk forskning som det kalles alle andre steder enn i Norge. I et møte med Prio – senter for fredsforskning, har for eksempel dette blitt en aktualitet. For det første er kunsten  i fokus fordi det er noe «som ryker» når det går nedenom og hjem» med et samfunn. Kunsten er jo ytringsfrihetens blomst.

For det andre bidrar KU med andre metoder når det gjelder å få en tilgang til å finne dataer om mennesker og det har også et annet språk som kanskje kan beskrive virkeligheten mer mangfoldig, slik den faktisk er.

I tillegg har det  oppstått et behov for at kunstneriske konsepter skal være teoridrevet i samspill med det praktiske (Mäkelä, Nimkulrat, Dash, & Nsenga, 2011). Dette igjen skyldes en forventning om at kunsten skal bety noe mer for samfunnet enn kun for kunstens skyld. Og så er det slik at kunstnere blir ansatt ved universiteter og høgskoler, og det er naturlig at de tar med seg sin estetiske erfaring inn i akademia.

Kunstnerisk utviklingsarbeid - Innledning

med Mimesis Heidi Dahlsveen

Da jeg var liten fortalte mamma ofte en fortelling om da hun selv var barn og var ute og gikk i mørket. I sin redsel for å gå hjemover alene i mørket, var hun sikker på at hun brått så en engel framfor seg som ledet henne hjem. Nå som jeg er voksen og referer til den fortellingen sier hun at det nok var ren innbilning, og det kan godt være. Poenget er at hun i sitt morsinstinkt fikk behov for å gi oss en fortelling som skulle hjelpe oss i det vi selv gikk hjemover i mørket på Hvaler.  Hun som en vokter av vår barndom ga oss en følelse av å ha en beskytter.
Ikke lenge etter fløy det en papegøye over hodet på anda, og anda fikk se dens flotte gule nebb. ”Åh, om jeg hadde et slikt flott gult nebb, istedenfor denne flate tingen midt i ansiktet”, og i det samme hadde han et nebb som på en papegøye. Anda danset videre på sine trane ben og smattet med sitt papegøye nebb.

En påfugl som bodde i nærheten, slo plutselig ut sin vakre hale. Dette fikk anda se og utbrøt: ”Åh om jeg hadde en slik slående ende, istedenfor denne dotten av en hale jeg har.” Og der, bak ham, slepende i støvet, var en påfugls hale. Anda skrek av glede gjennom sitt papegøye nebb, der han vandret stolt på sine trane ben, mens han øvde på å slå opp og igjen sin nye påfugl hale.

Du lurer kanskje på om hvorfor jeg tar med så ulike fortellinger som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Du kan også spørre deg – hva er det som skaper mening? Det er her KU kommer inn, fordi det er med på å gi mening (Roes & Pint) om enn kanskje på en annen måte gjennom bruk av andre metoder, som for eksempel kroppsliggjort kunnskap. Men i KU holder det ikke med at kunnskapen er iboende selve verket, at man får en opplevelse av å høre en fortelling er ikke nok. Kunstner-forskeren som gjennomfører KU må i tillegg reflektere over en kunnskap og formidle denne utover selve kunstverket (Roes & Pint).
I lufta sirklet det en ørn, en nysgjerrig ørn, som undret på hva slags fugl det var som vandret der nede. ”åh, åh, se på vingene, hvilke vinger”, skrek anda, ”så sterke og brede. Hvorfor er ikke mine vinger like sterke og vakre.” Og plutselig var det som om han knapt kunne gå på bakken, med sine store ørne vinger spredt over et par trane bein, med en påfugls hale bak og et papegøye nebb foran.

Selv arbeider jeg med folkeeventyret om Lurvehette som jeg vil bruke som illustrasjon i denne serien. Det overordnede temaet mitt er Kvinner og minner, hvor jeg gjennom ulike forestillinger adresserer kvinnelige roller i narrativer og prøver å forstå hva et minne er.

Hva er så KU? Her er det like mange svar som det er kunstnere tilsatt ved universiteter. Derfor kan det være vanskelig å forstå hva det praktisk vil si å være kunstner-forsker.

Likevel er det noe som går igjen:

For det første er det slik at det KU skal stå sidestilt med annet forskningsarbeid. Dette er nedfelt i Lov om universiteter og høyskoler. Denne loven er både et rammeverk, men også en utfordring.

Det andre trekket er at kunstverket må følges av en tekstlig refleksjon som inneholder et forskningsspørsmål, en definert metodologi, kontekstualisering og referanser (Mäkelä, Nimkulrat, Dash, & Nsenga, 2011).

Men man skal være klar over at kunstner-forskeren og KU miljøer ved universiteter må kjempe for å få en forståelse for resultatene som arbeider avstedkommer (Mäkelä, Nimkulrat, Dash, & Nsenga, 2011).

Det finnes ingen enhetlig diskurs innen KU og hva som ligger i begrepet har dermed ulike tolkninger, selv innenfor en enkelt institusjon kan KU forstås forskjellig (Mäkelä, Nimkulrat, Dash, & Nsenga, 2011). Dette fører også til at det stilles ulike krav til KU, men både form og innhold skal være kontekstualisert og kommunisert, både praksis og teori må ligge til grunn.

 Den generelle teorien om KU sier at KU skal både ha en kunstnerisk prosess og et kunstnerisk verk, samt at det skal være en refleksjon til stede som peker utover selve verket.

Tenk på en sterk kunstnerisk opplevelse du har erfart. Skriv ned stikkord på hva som gjorde det til en opplevelse du ikke kan glemme.

I det samme begynte en hale å gale og anda fikk øye på dens praktfulle røde hanekam. ”Ville det ikke vært perfekt og hatt en slik vakker dekorasjon på mitt hode, i stedet for disse dumme flate fjærene.” Og der var den, en rød hanekam som prikken over i’en, over papegøye nebbet, ørne vingene, påfugl halen og trane beina.

Akkurat det kan jeg gjenta:

Borte på en haug sto det en hane. Den bøyde hodet sitt bakover og begynte å gale, det ristet i dens store røde hanekam og sola la en ring rundt hanen. Det fikk anda øye på og den utbrøt entusiastisk: «Om jeg hadde hatt en slik hanekam ville det ha vært perfekt. Jeg ville ha vært perfekt. Da slapp jeg disse dumme flate fjærene.» Så var den der, en rød hanekam som prikken over i’en, over over papegøye nebbet, ørne vingene, påfugl halen og trane beina.

Tilslutt nærmet anda seg sjøen. ”Jeg tenker nok at mine ande venner og familie vil bli overrasket når de ser meg nå”, tenkte anda. Men da han kom ned mot vannet, fikk de andre endene panikk og svømte bort fra han. ”Hei, stopp! Det er meg! And! Deres venn!” Det kom en gjenkjennbar lyd gjennom hans papegøye nebb, og etter hvert våget de andre endene å nærme seg anda. ”Det er And”, sa de og brøt ut i latter når de fikk se den merkelige skapningen foran seg. And var flau og sa med seg selv: ”Om jeg bare var en enkel and som de andre.” Og det var han. Han hoppet ut i sjøen, lykkelig gjenforent med de andre endene.

Så hva er likheten mellom de to fortellingene?

Det svaret overlater jeg til deg.

Info:

Kilder:

Duby, M., & Barker, P. A. (n.d.). Deterritorialising the Research Space: Artistic Research Embodied Knowledge, and the Academy.

Mäkelä, M., Nimkulrat, N., Dash, D., & Nsenga, F.-X. (2011). On Reflecting and Making in Artistic Research. Journal of Research Practice Vol. 7, Issue 1.

Virtuell verden:

Sted: the art in the park

Utseende: Alpha tribe, Azoury, Oubliette

Comments

comments