Kronotopen, tid rom sted

1
805

Torsdager er beregnet på de leserne som ønsker et mer faglig påfyll i muntlig fortellerkunst. Noen ganger vil det være litt tyngre fagstoff.

Se for deg at du sitter på en flyplass. Du venter på et fly så du er opptatt av tiden, samtidig kan du ikke la være å se på de menneskene som er deg fremmed, men som likevel er der med samme formål som du. De vandrer gjennom rommet og dine øyne vandrer med dem.

Litteraturkritikeren Bakthin har innført det han kaller en nesten metafor, en kronotop. «Kronotop» kommer fra Bakhtins teori og ”nesten metaforen” er sammensatt av «kronos» og «topos», og betyr direkte oversatt «tid-sted». Metaforen stammer fra matematikken og biologien. Bakhtin henviser til relativitetsteoriens «tidrommet» og den russiske biologen A.A. Ukhtomskijs forelesninger, sommeren 1925, om den biologiske kronotopen.

Kronotopen er først og fremst et litterært begrep og kan forstås som «tid – rom» eller «tid – sted». En kronotop er tiden som blir synlig i rommet og rommet blir synlig i tiden. Dette bildet er det grader av, noen ganger er tiden mer synlig og andre ganger er rommet mer nærværende og følelsene er også involvert. Følelsene kan være stert tilstede som i et møte mellom mennesker, da kalt møtets kronotop eller engasjementet kan være mer distansert som i veiens kronotop. La meg ta noen eksempler fra folkeeventyrene, som egentlig nesten har en oppløst kronotop da de er tid og stedløse i den forstand at de har ingen direkte referanse i den virkelige verden. I ”Kvitebjørn Kong Valemon” har du en scene hvor kongsdatteren skal finne ut hvem Valemon er. Hun titter på han uten lov. Hun tenner og løfter et talglys og lyser over han og så drypper en dråpe ned på han. Stedet er sterkt tilstede og engasjementet er stort, vi er i rommet med karakteren og tiden må vike til side. Et annet eksempel er ”… gikk langt og lengre enn langt”, det er nesten stedløst, det er tiden som skinner igjennom.

Å fortelle en fortelling forstås som en situasjon hvor det er to kronotoper som eksisterer. Den ene kronotopen er den verden fortellingen skaper, den andre kronotopen er selve fortellerhendelsen, fortellerhendelsen foregår her og nå, fortellingen er der og da. I den hverdagslige fortellingen er det naturlig å innimellom samle disse to kronotopene, eller å krysse dem, gjennom bruk av dramatisk/historisk presens. For en mer erfaren forteller finnes det flere muligheter til å forene disse to kronotopene gjennom bruk av f.eks. mimetiske teknikker som hvor en karakter i en fortelling henvender seg direkte til lytterne. 

Jeg tror det er flere muligheter til å blande disse to kronotopene for å skape et mer spennende uttrykk for jeg eller vi ønsker jo at lytterne skal kunne forbinde de to verdenene som eksisterer når vi forteller en fortelling. Møtet mellom fortellerverden og den virkelige verden skal framstå som en ressurs i samtiden.

Comments

comments

1 COMMENT

Comments are closed.