Ragnvald Mo: Eventyr og segner barnerim, ordtak og gåter, Folkeminne frå Salten II

Det var engang en fattigmanns sønn som var ute og søkte tjeneste. Gutten bød seg fram både til den ene og den andre, men hvor enn han spurte, fikk han det samme svar: De trengte ikke hjelp.

Slik for han både langt og lenge og tilsist kom han til kongsgården. Han gikk inn til kongen og ba seg fram. Gutten var fillete kledd og lite å se til. Men han tenkte at om kongen ikke ville ha han, så fikk han bare vise han bort.

Gutten snakket med kongen. Det første kongen ville vite var om gutten kunne rydde en skog. ”Jeg har en gammel skog”, sa han, ”den skulle jeg gjerne ha fjernet.” Gutten sa han kunne prøve. Men før kongen festet han ville kongen vite om dette med lønn. Gutten sa han ikke skulle ha mye. ”Om jeg får mat og hus, holder det for meg. Om kongen vil ha noe mer, ønsker jeg ikke penger. Gjør jeg arbeidet mitt slik at kongen er tjent med det, må han da gi meg lov til å knipse han på nesa.” Dette gikk kongen med på og gutten ble stedt til dreng.

Dagen etter bar det til skogen. De ga gutten redskap han trengte, men det ville ikke gutten ha. Han syntes det var småtteri. I skogen dro han trærne opp med rot og da han syntes det var et lass, la det på en slede som ble trukket av to hester. Men hestene kunne ikke dra lasset og gutten ba om to hester til, men heller ikke det hjalp. Nå leide de hester fram og spente for lasset til det ikke fantes flere hester på stallen. De sto tolv hester der, likevel maktet de ikke å dra sleden. Da ble gutten sint; han la de tolv hestene på lasset og dro selv alt til kongsgården.

Da gutten hadde vært på kongsgården en stund, kom det en fremmed konge som ville legge riket under seg. Kongen på kongsgården var ikke forberedt på å ta imot ufred. Han sendte den hæren han hadde, men den andre kongen var mye bedre bemannet så det spøkte. Kongen gikk til gutten etter hjelp. ”Du får ruste deg og dra til slagmarken ellers kommer jeg til å ble drevet ut av land og rike.” Gutten lovet at han skulle dra. Men han ville ha godt med mat med seg. ”Fienden har stor hærmakt”, sa han, ”så her trengs det å være godt flidd om man skal by seg der.”

Kongen fikk sydd sammen to oksehuder til nistesekk. I den la de en smørdal og nok med kjøtt. Gutten slengte sekken på ryggen og ruslet i vei til slagmarken. Da han nådde fram drev de og sloss som bare det. Gutten tok det med ro; han satte seg på vollen og ga seg til å forsyne seg av nistesekken. Han ville være mett før han tok i ferd med fienden. Imens tok de til å skyte på han. Men krutt og kuler bet ikke på han, han bare børstet det av seg. Gutten syntes de var litt brå av seg. ”La meg i det minste få matfred!” ropte han.

Så ble det skutt i mot han med en kanon. Kula slo ned i smørdalen så det spratt bortover vollen. Da rant sinnet i gutten; han reiste seg opp og tok klubba si og rente mot fienden. Og han slo dem ned for fote alle sammen.

Da gutten kom tilbake til kongsgården, sa han at nå ville han reise. Han minnet kongen om lønna og spurte om han hadde gjort rett for lønn. Kongen både takket og velsignet, og så stilte han seg framfor så gutten skulle få knipse han på nesen. Og det var et knips som sømmer seg. Gutten gjorde det så hardt at kongen for til månen. Der sitter han den dag i dag.

Gutten ble satt til å styre riket.

Comments

comments