Fortellingen er hentet fra Chukchee Mythology by Waldemar Bogoras [Leiden & New York, 1910]. Chukchee folket er et urfolk i Sibir.

Det var en mann og en kone. Det var tre i familien, så det var en datter der også. De bodde på en enkel boplass og jenta var ikke gift. Datteren hadde sitt eget rom hun sov i, mens foreldrene sov sammen.

En dag da datteren var ute og gikk fant hun en hodeskalle som lå på bakken. Hun tok med seg hodeskallen hjem og gjemte denne hodeskallen av et menneske i en sekk hun hadde på sitt rom. Hun laget en lue til skallen og da kvelden kom fant hun fram skallen og tok på den lua. Hun satte den ved den ene veggen og lå i sengen og så på den. Så lo hun for hun syntes den så så merkelig ut med lua. Og hodeskallen smilte tilbake. “Hva er det du ler av?”, ville moren vite. “Jeg ler av en lue jeg har laget.” Dette gjorde hun hver kveld, hun fant fram hodeskallen og lo av den. Om morgenen gjemte hun skallen i sekken.

Noen dager senere, da hun igjen var ute og gikk, skulle moren rydde litt rundt i det lille hjemmet og hun fant hodeskallen i sekken. Hun skrek til og faren kom med engang. “Skrekk og gru. Hva har skjedd med vår datter? Hun har blitt gal!”, sa moren. “La oss reise vekk. Vi trenger henne ikke. Du lurer henne vekk i morgen, mens jeg pakker ned våre eiendeler, så forlater vi henne.”, sa faren.

Moren la hodet tilbake i sekken. Da jenta kom hjem og det ble mørkt, la de seg ned for å sove. Hun fant fram hodeskallen og lo, og moren sa bare “hm”.

Neste morgen sa moren til sin datter: “La oss gå for å finne noe vi kan bruke til ilden.” De dro ut samlet tørt fra bakken og de brøt tørre kvister av noen busker. “Åh”, jeg tok ikke med nok tau å binde det sammen med”, sa moren, “jeg vil dra hjem for å hente mer. Bare fortsett her du.” “Jeg kan hente det jeg”, sa datteren. “Nei, bli du. Jeg vet hvor jeg har det.” Og med det gikk moren.

Da moren kom hjem, hadde hennes mann pakket ned hele boplassen og var i ferd med å laste det ombord i en båt. De skulle reise over til den andre siden. De ville forlate datteren.

Datteren ville ikke vente lenger, så hun dro hjem, i tide til å se hvordan faren og moren var i ferd med å reise avgårde i en båt. Hun løp det forteste hun kunne mot dem. Men i det hun nådde dem, tok faren åren og dyttet henne vekk. De forlot henne.

Så var hun alene, og det var ingenting igjen til henne, bortsett fra sekken med skallen. Hun tok hodeskallen ut og begynte å gråte. Hun sparket til skallen og sa gråtende: “Det er du som skyld i det hele.” Da begynte skallen å snakke: “Du lar meg ta skylden? Ikke spark meg med foten. La meg være, så skal jeg lage meg min egen kropp. Tenn et bål og kast meg på flammene!” “Ja særlig, hvem skal jeg da snakke med?” “Bare gjør som jeg sier. Du lider, jeg lider. Jeg trenger en kropp.”

Hun gjorde som skallen ba henne om. Hun fikk laget et bål. Skallen sa: “Kast meg på bålet og snu ryggen til. Uansett hva som skjer, så må du ikke snu deg. Uansett hva du hører, ikke før jeg ber deg om det.”

Hun kastet skallen på bålet og snudde seg med ryggen til. Ilden spraket lenge. Så ble det stille. Men hun snudde seg ikke. Nå fikk hun høre merkelige lyder, det var noen som galopperte, det var som hun hørte en flokk med dyr. Hun snudde seg ikke. Lyden av galopp og skrik kom nærmere, så hørte hun en mann rope: “Så du bare sitter der?” Hun snudde seg. En stor karavane var der, en stor flokk med dyr og alt det et hjem trengte. Mannen sto framfor henne, kledd i de beste klær.

Sammen bygget de et hjem og ble mann og kone. Reinsdyr hadde de nok av. Da høst og vinter kom levde de godt. På den andre siden satt hennes far og mor og frøs. Og der ble de vel sittende.

Comments

comments