Jegeren som forsto dyrenes språk

0
134

Det var engang en jeger som var ute på jakt i skogen med sine to hunder. Han gikk hele dagen, og kom så langt inn i skogen at han ikke ville dra hjem da det begynte å mørkne, men bestemte seg for å overnatte i skogen. Han gjorde opp et bål med foten av en stor bjørk, og la seg ned ved ilden for å sove. Det var lunt og godt der han lå, og han var i ferd med å sovne da han hørte noe snakke til han. Han tittet opp og så en stor slange i treet ved ilden. Slangen prøvde å komme seg ned fra treet, men den våget ikke på grunn av ilden, og nå spurte den mannen om hjelp.

Mannen syntes det var merkelig at slangen snakket til han, men han svarte: ”Jeg kan ikke hjelpe deg, for du vil spise meg opp.” ”Å, kjære! Det vil jeg slett ikke gjøre. Hvis du hjelper meg ned så kan jeg lære deg all verdens språk. Du vil forstå fuglene, trærne, ja alle.” Da spurte jegeren: ”Hvordan kan jeg hjelpe deg?” ”Du må hugge ned et tre, og lene den mot dette treet og så vil jeg bukte meg ned fra treet.”

Jegeren syntes det var en god betaling for et slikt arbeid, så han satte i gang. Han hugget ned et tre som han satte mot det andre treet, og slangen gled ned. Vel nede på bakken lærte den jegeren all verdens språk. Men lærte det på en betingelse, slangen forbød mannen å fortelle dette til noen. Ikke engang sin egen kone, kunne han fortelle det til. Hvis han gjorde det, ville han øyeblikkelig dø.

Da jegeren hadde lært, buktet slangen sin vei og jegeren la seg ned ved ilden for å sove. Men det varte ikke lenge før han igjen hørte noen snakke. Hundene hadde lagt seg ved hans føtter for å vokte, og den ene sa til den andre: ”Bli her og vokt vår herre så ingen ulver kommer for å ta han. Jeg må dra hjem, fordi hvis jeg ikke er der og bjeffer, kan det være at tyver kommer inn i huset.” ”Ja, bare dra!”, svarte den andre hunden. ”Dra og pass på huset, jeg skal passe på vår herre.” Jegeren som hadde lært alle språk, forsto selvfølgelig hva hundene sa, og tenkte med seg selv: ”Dere har visst mer fornuft enn noen kunne ane.” Den ene hunden løp av sted, og jegeren la seg for endelig å sove.

Han ville ha sovnet, om ikke slangens gave hadde skjerpet hans ører, slik at han helt tydelig kunne høre en liten lyd som trengte seg inn i hans ører. Han kunne høre en merkelig sukking, også kunne han helt klart høre et tre litt lenger unna rope til treet ved ilden: ”Min kjære venn, kom til meg, for jeg skal snart dø. Kom i min begravelse. “Du må ha meg unnskyldt. Jeg kan ikke komme, for jeg har en gjest ved mine røtter.”, svarte det andre treet. ”Kom allikevel og kom fort”, ropte det andre treet tre ganger. Men det første treet beveget seg ikke en centimeter. Knapt hadde treet ropt tredje gang før det falt med stort brak som rumlet gjennom skogen, og så ble alt stille.

Da treet ved ilden hørte sin venn falle, sa det: “Der falt du gamle venn. Du sto på noe godt og du falt ned på noe godt.” Selv dette fanget jegerens ører, men nå da alt ble rolig, falt han endelig i søvn.

Men en jeger sover ikke lenge utover dagen. Så da dagslyset kom, sto jegeren opp og han husket hva trærne hadde sagt om natten. ”Jeg undrer på om jeg drømte”, tenkte mannen. ”Kanskje jeg skal gå for å se hva slags skatter som kan ligge under trærne over der.”

Han begynte å gå mot den retningen han hadde hørte braket i mørket. Han gikk langt før han endelig fant det falne treet. Nå fikk han se at det var sant det han hadde hørt. Ved treets røtter var det en stor skatt med gullmynter, og under treet lå det en skinnende svart rev.

Han brakte alt hjem og nå var han en rik mann. ”Man skal ha en kone når man er rik”, tenkte han. Han fant en vakker kvinne som han giftet seg med. De levde lykkelig sammen og de manglet ingenting. Men etter en stund kjedet mannen seg, for som andre rike menn, så gjorde han ingenting.

En morgen satt han ved vinduet i huset og så ut på hagen og gledet seg over det vakre været. Foran huset var det enger og åkrer, og rett under vinduet var det en vakker eng med kornakser, hvor små fugler fløy rundt mellom aksene. Det kom den en spurv med sine små, for å spise korn. De små som ikke helt hadde lært å fly ennå, deiset ned på bakken. Moren deres sa: ”Mine kjære, dere må ikke spise fra bakken, plukk frø fra toppen. Frøene på bakken kan vi ta senere, for de er våre uansett, mens de på toppen blir fjernet.” Da mannen hørte dette, brast han ut i latter.

Hans kone som sto ved ovnen for å lage paier, spurte med engang: ”Hva er det du ler av? Er det noe galt med meg?” ”Jeg ler av det jeg ler av!” svarte mannen kort, ” Jeg kan ikke fortelle deg hva det er. Dessuten har det ikke noe med deg å gjøre uansett.” Men dere vet hvordan kvinner er, du blir ikke kvitt dem så lett, og de hører heller ikke etter hva du sier. Kona presset på med spørsmål, og tilslutt kastet hun seg rundt hans nakke og ba: ”Vær så snill, fortell meg hva du lo av.” Mannen kunne ikke motstå det lenger, så han sa: ”Gi meg først noen rene klær, så skal jeg fortelle deg det.”

Kvinnen skyndte seg å finne frem rene klær. Mannen skiftet klær, la seg ned på benken og strakte seg som en død mann. I huset var det femti høner og en hane, og mannen sa til kona: ”Slipp hønene ut i hagen, slik at jeg en siste gang kan se dem under det himmelske tak før jeg dør.” Han skulle fortelle henne hva han hadde ledd av og han visste at det ville bety døden for han.

Kona tok han ikke seriøst, hun trodde at han bare innbilte seg det. Men hun gjorde det som mannen ba henne om, og slapp hønene ut. Straks de kom ut, begynte hanen å gjøre seg til og gol viktig: ”kykeliky. Se på meg, jeg har femti koner, og holder orden på alle som en. Men herren som har kun en kone, kan ikke engang holde orden på henne, og derfor må han dø. Dumme mann!” Mannen som forsto alle språk, hørte dette og forsto at han hadde vært dum. ”Jeg skal dø når tiden er inne til å dø” tekte han. Så reiste seg opp. ”Hva er det du ser på”, skrek han til kona. ”Paiene er klare, gjør noe med det. Kom igjen, ellers vil jeg dra deg i håret.” Det så ut som han strakte seg etter henne, men hun hoppet vekk og løp ut for å gjøre sine gjøremål. Slik ble det til at mannen aldri avslørte sin hemmelighet og levde lenge. Og hans kone brydde seg aldri mer om hans merkeligheter. De levde lykkelig sammen i resten av deres liv.