Hva er det som binder oss sammen? Et kors på toppen av en bygning, julemiddag med familie? En søndagstur med en venn i skogen? Et språk vi har felles? Fortellinger vi kjenner, har hørt, tror på? I 1994 da Norge vant over Brasil i VM-fotball?

Jeg vet ikke hvorfor jeg nevner det siste, jeg som ikke en gang er interessert i fotball. Jeg bor i et leilighetskompleks midt i Oslo by, jeg har ingenting felles med naboen over gangen. Han har aldri spurt meg om en kopp sukker. Men om det hadde skjedd noe her, da hadde vi kanskje fått en felleskultur, kanskje, jeg vet ikke.

 Og om vi ønsker å bryte ut av dette fellesskapet, hva skjer da?
I dette innlegget bruker jeg et norsk folkeeventyr kalt: Kvinnen som ikke torde føde barn (Olsen, s. 194) og er blant annet å finne i «Norske folkeeventyr og sagn samlet i Nordland» av O.T Olsen». I følge folkloristikken finnes det kun varianter av dette folkeeventyret i Norge og Sverige. Dette folkeeventyret er skrevet ned i en bestemt tid, det skinner igjennom hvilken kultur fortellingen er hentet fra.

I 2019 ble det gjort innstramning i abortloven i Norge, dette var et kompromiss mellom regjeringspartier. Det var store protester til denne hendelsen. På et vis kan man si at innskrenkningen var minimal og ubetydelig, men frykten er at når man først rører ved slike lover, hva skjer da videre? De tankene kan være greie å ha i bakhodet, når du nå leser denne fortellingen.

Dette er et folkeeventyr som jeg på så mange måter ikke ønsker å fortelle selv. Man kan undre seg over hva som er bakgrunnen til at en slik fortelling ble fortalt.

Det var engang fire søstre. De tre eldste ble gift og alle døde de på første barselseng. Da den fjerde søsteren forsto dette, ble hun redd for at det skulle gå henne likeens og gikk og grudde seg fra dag til dag. Gifte seg det ville hun gjerne; men få barn ville hun ikke ha. Hver dag gikk hun ut, først i den ene retningen og så i den andre. Men hun endte alltid opp på kirkegården hvor hennes søstre lå begravet under tre enkle, grå steiner som bar deres navn.

Nå sier vi ikke kirkegård lenger, men gravlund, fordi det skal gi rom til alle slags trosretninger. Før kunne det til og med være slik at man ble gravlagt utenfor en kirkegård, fordi man ikke ble ansett som en del av fellesskapet.

En dag da hun var ute og gikk, møtte hun en kone. Kona la merke til at hun så sørgmodig ut og spurte hva som feilte henne. Jo, så sa hun hva det var og ba om et godt råd.

«Et råd skal du få!» sa kona. «Du skal gå til gravene til søstrene dine og ved hver grav skal du si: «Jeg vil ikke ha barn! Og så skal du gi av deg selv». Vår hovedperson lyttet til rådet.

Hun dro til gravlunden hvor de stille grå steinene sto. Hun gikk til den første graven, la ned en hårlokk, ba en bønn og sa: «Jeg vil ikke ha barn.». Straks sprakk det i steinen som svar hennes bønn. Hun gikk til den andre graven, la fra seg en avklipt negl, ba en bønn og sa: «Jeg vil ikke ha barn.» Det samme skjedde med den steinen. Hun gikk til den tredje graven, gråt over den grå steinen så tårene traff den og sa: «Jeg vil ikke ha barn.». Det ble en sprekk i steinen.

Jeg vokste opp på en øy. Vi, altså min mor, min bror og min søster flyttet dit når jeg var tre år gammel. Dette var da på 1970 tallet og å være alenemor på den tiden var en form for skam, en trussel for fellesskapet hvis kjerne var en familie. Det ble nesten en arvesynd som fulgte oss tre barna for eksempel når vi begynte på skolen. Det syntes på oss at vi ikke kom fra en “vanlig” familie, vi gikk i arvede klær. Jeg ser ikke på dette som noe vanskelig i dag. Nei, heller en styrke, det har gitt meg en evne til å finne styrke i annerledesheten.

En tid etter kom kvinnen i tjeneste hos en prest. En gang kom nabopresten på besøk, han var ungkar. Han så hun arbeidet godt, hun var bred over hoftene og hadde gode hender, han likte henne, han fridde og forventet et ja. Hun sa ja, for gifte seg skulle man. Så ble det bryllup tidlig om sommeren, hun med brudekrone og blomsterkrans mens trær slo ut sine knopper. Ringen kom på hennes finger og en ed på evig troskap ut av hennes munn. For alltid, for evig, i evigheten, endeløst, uten slutt.

Hennes foreldre var til stede, men ikke søstrene for de var jo døde. Den kvelden gikk hun til deres grav og la blomster der og lovet de døde at aldri skulle hun ligge ved deres side. «La meg love å være lykkelig likevel.»

Hennes mann var rik og hun fikk alt hun kunne ønske seg. Hun gjorde det en prestekone skulle gjøre, hun tok seg av sin mann og pleiet sognet med goder. Men barn fikk hun ikke. Hennes mann snakket stadig om de barna de skulle få, det gjorde ikke hun. Hennes mann spurte: Hva plager deg? Men hun ristet på hodet og sa ingenting. Stille, stum, sårbar.

En kveld da de hadde vært i gjestebud, kjørte de hjemover med hest og slede. Det var månelyst. Da mannen kikket ned på veien, så han skyggen av hesten og ham selv. Men hun manglet skygge. Det støkk i ham.

Dagen etter da hun gikk opp på loftet og holdt på å grave i sin kiste, kom han etter, grep kistelokket og slapp det over halsen på henne. Han sa: «Jeg dreper deg om du ikke sier hva som er galt med deg.»

Så var det ikke annen råd; men da presten, hennes mann, hørte det hun hadde gjort, ble han så harm at han svettet under nesa, var rød i ansiktet og han jog henne ut av huset, tok en gammel sko og kastet etter henne, hyttet med neven og sa: «Likeså lite som det kan vokse gress og blomster av denne skoen, likeså lite får du nåde.»

Så vandret hun fra sted til sted, og sørgmodig var hun alltid. Hun besøkte den ene og så den andre og ba om nåde. Hun foldet hendene tigget og ba og slo blikket ned. Men hun var en fremmed vandrer som ikke hørte hjemme der hun vandret. Ingen ville be henne inn eller be for henne, hun måtte be for seg selv.

Hun sitter der på hjørnet hver dag og hilser blidt på deg. Hun har tepper godt trykket rundt seg for å holde varmen. De aller fleste lar vær med å hilse tilbake, de ser ned eller en annen vei og later som hun ikke finnes.

Langt om lenge kom hun til den presten hun hadde tjent hos før, og der fikk hun tjeneste påny.

Om dagen var hun flittig og tro; men hver kveld listet hun seg bort og inn i kirken. Hun gikk opp til alteret, tok alterboken og leste en bønn i den og tilslutt Fader vår. Men da hun så kom den til syvende bønn: «Fri oss fra det onde» svarte det alltid tre ganger inne i kirken: «For deg er det ingen nåde å få hverken her eller hist.» Sørgmodig la hun boken fra seg og gikk, men neste kveld kom hun alltid igjen. De andre tjenerne fant ut av hva hun var ute og gjorde hver kveld og sladret, hvisket, pratet til husbonden.

Han gjemte seg i kirken en kveld og så alt hun gjorde. Ved den syvende bønn svarte det inne i kirken, da trådte han fram og sa høyt: «Jo, for deg finnes det nåde både her og der.» Dermed lot han henne ta alterboken og gå opp i tårnet og bli der om natten. Hun måtte slett ikke gå ned igjen før han selv kom opp til henne og hentet boken. Om natten ville de alle komme, både hennes mann og foreldre og slekt og prøve å lokke henne ned, men da skulle hun rekke boken ut mot dem, så ingen fikk makt over henne.

Hun gikk da opp i tårnet, og alt gikk som presten hadde sagt: mannen, foreldre, slekt og venner kom alle sammen, viste seg for henne og ville lokke henne ut; men hun rakte bare boken mot dem og de ble borte.

Hvor langt tilbake kan du regne din slekt?

Alt hun ikke hadde gjort kom i mot henne. De fortalte henne hvor ond hun hadde vært, hun som ikke ville føde barn.

Så kom den onde selv, og så fæl så han ut, at det var som blodet stanset i henne; han prøvde å skremme henne ned for å få tak i henne. På samme tid syntes hun at tårnet begynte å brenne rundt om henne; men da hun rakte boken i en ring omkring seg, tok den onde flukten og ilden sluknet.

Da de nå grydde av dag, så vidt hun kunne se ned i kirken, så hun en kilde, som sprang fram inne i alterringen og rant bortover gulvet; på strømmen drev en hvit fjøl, og på fjølen satt syv barn, som strakte hendene ut mot henne og ropte: «Mamma, mamma, mamma!». Det var de barna hun aldri fødte. Og da alle syv hadde ropt på henne, ble det hele borte.

Så kom presten og tok både henne og alterboken med seg ned og førte henne opp til alteret; der ga han henne syndsforlatelse og velsignet henne. Så lot han henne skynde seg hjem til sin mann og sa, at hun skulle prøve å komme under tak der, før solen gikk opp.

Familiesaga, jeg vil du nå skal tenke på en fortelling som stadig fortelles i din familie. I vår familie forteller vi stadig om de som ikke lenger finnes, spesielt om det fortellinger som er morsomme og fortellinger de selv fortalte om seg selv.

Maurice Halbwachs, den franske filosofen og mannen som skapte begrepet: «The colletive memory» Han mener det kollektive minnet er sosial konstruksjon og består tradisjoner og konvensjoner, ideer og kunnskap fra samtiden.  Halbwachs sier at når et menneske eller en historisk hendelse trer inn i det kollektive minnet blir det omgjort til læring, en forestilling (a notion) eller et symbol, altså noe som gir mening. Tradisjon og nye ideer kan eksistere side om side.

Forestillingsevnen som vi bruker til å gjenskape minnet med, er preget av vårt sosiale miljø (Halbwachs, 1992). Det som får minner til å henge sammen, er ikke fordi de naturlig kommer i en bestemt rekkefølge, men fordi de er en del av en større tankerekke som preger en gruppe mennesker. Folkeeventyr er et eksempel på det kollektive minnet, de har en struktur av hendelser som er påvirket av en rekke omstendigheter, måten fortelleren fortalte på som var tilrettelagt fortellerens miljø og folkloristikkens påvirkning på hvordan et folkeeventyr skulle være. I dag er det ikke sikkert denne strukturen passer, fordi mitt miljø er annerledes enn da folkeeventyr ble nedskrevet. Jeg ville ha problemer med å fortelle folkeeventyret i dette innlegget, for det finnes vel ingen sammenheng i dag hvor jeg kan fortelle det.

Halbwachs mener at enhver familie har sin egen måte å strukturere minner på og familien forteller ikke alt som har skjedd, men har gjort et utvalg. Og, uten at Halbwachs sier det direkte, kan dette være kimen til langvarige familiekonflikter. Selv om vi husker på vår særegne og individuelle måte, påvirker likevel familien eller gruppen man tilhører hvordan du aktiviserer dette minnet. Familiens måte å gjenskape og utvalg av minner, er igjen påvirket av samfunnets struktur. Dette har ført til at det er en rekke ting man sensurerer bort, hendelser som ikke er aksepterte å minnes.

Dette kan både være en styrke fordi det skaper en felles kultur, men også et hinder for de som ønsker å bryte ut av dette.

Det kollektive minnet ikke er fiksert og noe arkivert som en stagnasjon, samtidens påvirkning beriker det kollektive minnet.

Da kvinnen kom til gården, var porten stengt, vekteren jaget henne vekk.

I horisonten begynte en lysende stripe å vise seg. Hun falt på knærne og ba om å slippe inn. Hun måtte inn før solen viste seg. Det hjalp ikke. Hennes mann hadde gitt beskjed om at hun aldri mer var velkommen inn i sitt hjem. Hun sprang rundt huset, la seg ned. Hun ga seg til å grave seg inn under huset. Og hun var alt kommet så langt som til bakerovnene, da solen rant; men før hun kom helt innunder, falt det en solstråle på henne og så døde hun. Hun døde der, nesten fremme ved hans nåde.

Like etter kom hennes mann ut, han gikk en stund omkring og tuslet. Da han kom til porten, fortalte vekteren, at hans kone hadde vært der og ville slippe inn. I det samme falt prestens øyne på skoen han hadde kastet etter henne, den sto der full av gress og blomster.

«Hvor gikk hun?», spurte han vekteren; han skjønte med ett at noe hadde skjedd. Vekteren pekte til den andre siden av huset.

Presten avsted og lette og lette til han fant henne under bakerovnen. Da var hun død. «Men skoen som blomstret», sa han, «hadde hennes synd vært stor, så var nåden enda større.» Og han som hadde lukket sin dør for henne, når nådens dør sto åpen.

Litteratur

Halbwachs, M. (1992). On collective memory. Chicago og London: The University of Chicago Press.

Olsen, O. (u.d.). Norske folkeeventyr og sagn samlet i Nordland.

Comments

comments