En gang jeg våknet, satt jeg i kjelleren. Jeg hadde gått ut av senga, gått bort til kjellerdøra, åpnet den opp og gått ned trappene. Jeg husker ikke at jeg gjorde det, men jeg husker følelsen av å våkne i den kalde og mørke kjelleren, i ført en nattkjole av bomull.

Jeg fikk meg rom i kjelleren. Et rosa rom.

Jeg er betatt av hva man kan huske, det tilfeldige. Bilder som dukker opp med forunderligheter. Om jeg skal tenke på hva jeg husker av hendelser fra eget liv, prøve å fange det, vet jeg ikke hva jeg skal tenke. Det kommer fram som sporadiske glimt. Et par øyne med grønnskjær, en arm som bærer et klirrende armbånd, lange negler som trommer på et glassbord eller et landskap hvor myke bølger slår forsiktig mot et svaberg.

Om jeg skal velge et øyeblikk jeg nesten ikke husker, velger jeg Judy.

Hva skal jeg si nå da, Svarteliten, spurte jenta.

Du skal ikke si noe, sa Svarteliten.

Og så sprang han ut og gol som en hane. Da mente jutulen at det var dagen og tok ut det forteste han kunne. Nå eide jenta mye. Hun følte seg som en kongsdatter som satt på toppen av et glassberg, men hun var ingen kongsdatter, nei, jenta var fri til å gjøre akkurat hva hun ville og ønsket

I en skog hvor trærne sto tett, bodde det en vedhugger som var enkemann og hans datter.

De bodde langt unna folk og den eneste slektningen de hadde utover de to, var en hund som alltid hadde vært med dem og som de kalte Svarteliten.

Likevel var de ikke ensomme, for stadig kom det folk forbi som trengte ved og tømmer og som ga de to nok til å leve av, verken mer eller mindre. Hver dag dro de ut i skogen, som de begge lærte å kjenne godt, for å hente tømmer og pinner som de hugget og plukket og bar med hjem. Der i skogen kunne hun stå og se opp på greiene som strakte seg ut og noen steder flettet seg i hverandre. Det var ikke et annet sted hun ville være enn i skogen.

En dag kom det en enke med sin datter forbi, de ble værende og snart førte det ene til det andre, de ble et ektepar og jentene søstre. Og da ble det straks mindre enn nok. Mannedatteren var ikke likt av verken stemoren eller stesøsteren som ville ha mer. De pønsket og planla hvordan de kunne kvitte seg med mannedatteren. Du vet jo hvordan dette vil gå, men kanskje du opplever noen overraskelser underveis.

Vinteren kom, snøen lavet ned og dekket til trær og hjem. Så ble det jul og hver jul pleide far og datter å reise bort, for da kom haugfolket på besøk og feiret jul i deres hjem. Stemoren bestemte at denne julen måtte noen være hjemme og holde varmen i huset, det måtte bli mannedatteren. Hun var ikke vant til å være alene, men hun hadde hunden. Da de reiste bort med slede og hest for å feire jul, ble hun stående i vinduet og se hvordan snøen lavet ned og mørket la seg over skogen.

Vips: 94181156

Jeg har vokst opp på en øy, kjent svaberg varme kroppen etter å ha vært for lenge i vannet og vært redd for å møte elgen en tidlig vintermorgen på vei til skolebussen. Men jeg er ikke født der. Jeg ble født i Fredrikstad og bodde mine første år i den byen. Jeg husker ikke så mye av det. Men noe husker jeg. Jeg husker Judy. Vel, jeg har bare et minne av henne og det var at hun hadde slitt seg løs og mamma og jeg måtte ut i gatene for å finne henne. Gå gjennom gatene og gape etter gjøende hund. Mamma skulle vise meg hvordan man fikk tak i en løs hund, hun satte seg ned og lokket med fingrene mens hun ropte navnet på hunden. Judy kom. Judy var en stor sort hund med hvitt bryst. Det er alt jeg husker. Jeg vet ikke hvorfor hun het Judy. Da vi flyttet fra Fredrikstad, skal hun blitt sendt til en gård. Jeg håper hun fikk det godt der.

Bessi husker jeg, også hun sort, men med brunt bryst. Hun så ut som hunder gjorde på den tiden, en blandingshund fordi det fantes ikke mange rasehunder. Hun pleide å sitte ute på fjellet ved verandaen på øya, hvor jeg vokste opp og se på hva som kom og gikk. Jeg har ingen formening om hvorfor vi endte opp med å ha hunder.

Jeg har nå hund igjen og det forunderlige er at jeg egentlig ikke er et hundemenneske, jeg foretrekker katter. Men nå har jeg en hund som heter Atsjoo. Han ble syv i mars. Da jeg bestemte meg for å ha hund, ville jeg ha tispe, men endte opp med en hannhund.

Men hvorfor husker jeg Judy? Å huske handler ofte om sted, det er noe som gjør det om til et sted, noe har skjedd der. Men jeg tror jeg husker Judy fordi hun må ha betydd noe da jeg var liten, kanskje fordi hun var den første. Den første hunden. Jeg har alltid levd med et dyr i nærheten av meg, det var det første dyret. Og selvfølgelig fordi hun slet seg løs, og det opplevdes nok som dramatisk.

Folkeeventyret som er med i dette innlegget er samlet inn av Moltke Moe og du finner det i heftet Folke-Eventyr frå Flatdal.

Snøen lavet ned og omga ensomheten med en dunkel lyd. Alt som var gjenkjennbart der ute, ble dekket til og så kom mørket. Verden utenfor ble sort og hvit. Fingeren strøk langs glasset i vinduet og fulgte snøen som lavet ned. Snart var det kaldt og vinduet ble dekket av is roser som klistret seg til vinduet. Hun var blek av å vente på hva som kunne skje, men hundens røde tunge slikket henne på hånden.

Hun strøk hunden Svarteliten under øret og den begynte å snakke til henne med menneskestemme. Hun trakk hånden til seg, for hun hadde aldri hørt hunden snakke før. Hun kjente at hun svettet i nakken og ble engstelig. Men hunden la hodet på skakke og så på henne med de brune øynene

– Lag noe godt til meg, sa den, så skal jeg gi det et råd. I kveld kommer jutulen.

Ja, hun gjorde som Svarteliten ba henne om. Laget et godt måltid til hunden. Mat kunne hun lage, hun som hadde satt feller, fisket, jaktet, plukket sopp og urter, dyrket grønnsaker. Hun som hadde luket, plukket, sløyet, flådd, renset, tørket, kokt og stekt.

Hunden fikk et julemåltid og logret mens den åt.

Men ikke før den var ferdig, før den spisset ørene og knurret. Hun kikket ut av vinduet og en stor mørk skikkelse var på vei.

Døren knirket av frosten og ble slått opp. Uten å banke på, kom en jutul inn. Han var så stor at han måtte brette seg i to. Hun la hodet på nakken og åpnet munnet og ble stående som lamslått, som limt fast, som en statue, en saltstøtte.

«Det er jul og her mangler det både det ene og det andre», sa han. «Sett lys på bordet.». Hun så fortvilet bort på hunden og sa med sammenknepne lepper «Hva skal jeg si? Svarteliten.» «Du skal si at du ikke har,» sa Svarteliten.  «Jeg har ikke noe lys, jeg» sa jenta. «Dra ut av ørene mine,» sa jutulen.

Hun gikk bort til jutulen og så inn i øret som var så stort som en liten møllestein, hun stakk hånda inn som var som en flue i øret og hun dro så mye ut at det var fælt. Det var lys og lysestaker, lysekroner og kandelabre. Alle lyste av seg selv og stua skinte som en stjerne.

Hadde du stått opp en ås og sett ned ville du ha sett hvordan en sirkel med lys la seg rundt stua og skinte gult.

«Sett drikke på bordet,» sa jutulen. «Hva skal jeg si nå da, Svarteliten,» spurte jenta. «Du skal si at du ikke har» sa Svarteliten. «Jeg har ikke noe drikke jeg,» sa jenta. «Dra ut av ørene mine» sa jutulen og hun dro mange øl tønner ut av ørene på han.

«Sett mat på bordet!» sa han. «Hva skal jeg si nå da, Svarteliten,» spurte jenta. «Du skal si at du ikke har,» sa Svarteliten. «Jeg har ikke noe mat jeg,» sa jenta. «Dra ut av ørene mine,» sa jutulen og hun dro ut så mye mat at bordet ble rent overfylt. Så satte de seg til bords og åt og drakk. Jenta ble ør i hodet av ølet. Dette er en rik kveld, tenkte jenta. Jutulen strakte ut det ene beinet og rapte så det ristet i stua og jenta måtte holde seg for munnen for ikke begynne å le.

«Nei,» sa jutulen og slo neven i bordet. «Re opp senga,» sa han. Jenta lurte på hva hun skulle si. «Du skal si at du ikke har noe å re opp,» sa Svarteliten. «Jeg har ikke noe å re opp jeg,» sa jenta. «Dra ut av ørene mine,» sa jutulen og hun dro så mye dyner ut av ørene at det ble rent fullt i stua. Og ikke bare var det dundyner og puter med ærfugl dun, men en seng som var stor at den fylte hele stua.

«Gå nå og legg deg,» sa jutulen og begynte å kle av seg.

I artikkelen The Word Unfleshed: Memory in Cyberspace skriver Marina Warner blant annet om forestillingsevnen og hvordan sammensetningen av ord skaper bilder for vårt indre øye. Hennes fokus er primært lesning, men kan lett overføres til muntlig fortellerkunst. Hun mener det er et forhold mellom indre bilder, følelser og handling (Warner, s. 3) . At vi kan forestille oss det som skjer er fordi vi får egne assosiasjoner og det vekker minner i oss (Warner, s. 5). Det blir et toveismøte fordi vi er tvunget til å bidra med materiale fra eget liv, kunnskap og erfaring. Enkelte ord er triggere og minnet henger seg på slike triggere, fordi de berør noe sanselig. Warner nevner ordet turkis som et slikt trigger ord.

Hva får ordet turkis deg til å tenke på. Jeg har faktisk en vegg som er turkis og flere klesplagg. Men kanskje jeg først og fremst tenker på et smykke.

Warner er innforstått med at det ikke gjort så veldig mye forskning på den virtuelle verden og dets påvirkning på våre mentale prosesser, likevel har hun en formening om at digitale medier har en evne til å hviske ut våre minner. De mentale prosessene som bearbeider skjerm informasjon forstyrrer minnets muligheter (Warner, s. 7). Der er det en mangel på materialitet og den estetiske erfaringen er uten energi, noe vårt minne trenger for å aktiviseres.

Løft opp høyre arm, ut til siden, strekk armen helt ut og forleng armen ved å strekke ut pekefingeren. Hva peker du på? En vegg som har portretter, en halvfull vannkanne, en gul duk, en krukke med pastiller, en person som stopper ved et kryss, et tre hvor løvet spretter, en hund som løper løs? Om det er mulig, kan du gå bort og kjenne på det du peker på. Hvordan kjennes det? Kaldt, kantete, klebrig? Skriv ned hvordan det føles. Så skriver du ned et abstrakt substantiv, for eksempel en drøm, en stemning, en fantasi, en smerte.
Sett det sammen dette til en setning eller en metafor: «Drømmen er en klebrig, gul duk.»
«Hva skal jeg si nå da, Svarteliten,» spurte jenta.

«Du skal ikke si noe,» sa Svarteliten.

Så sprang hunden ut og gol som en hane. Da trodde jutulen at det var dagen og tok ut det forteste han kunne for å komme seg i hjem i frykt for sola. Nå eide jenta mye. Da familien kom hjem gjorde de store øyne, men jenta flyttet for seg selv, dypt inn i skogen slo hun seg ned. Hun ville ha med Svarteliten, men han svarte, «Jeg kommer når tiden er inne.»

Neste jul sa kjerringa: «Ja, nå skal datteren min være hjemme, hun vil få enda mer.» Da det ble juleaften var kjerringdatteren igjen hjemme. Hun hadde den lille hunden Svarteliten hos seg.

«Gi meg litt mat og jeg skal gi deg et råd,» sa Svarteliten. Hun laget mat, men åt den opp selv. «Du kan skaffe deg mat selv,» sa hun til hunden. «Hadde det vært rester igjen, hadde jeg spart det til mor.»

Jutulen kom. «Sett lys på bordet,» sa han. «Hva skal jeg si,» spurte jenta. «Du som åt maten kjenner selv råd,» sa Svarteliten.

«Jeg har ikke noe lys, jeg,» sa jenta. «Dra ut av ørene mine,» sa jutulen og hun dro så mye at det var fælt.»

«Sett drikke på bordet,» sa jutulen.

«Hva skal jeg si nå da, Svarteliten,» spurte jenta.

«Du som åt maten kjenner selv råd,» sa Svarteliten

«Jeg har ikke noe drikke jeg,» sa jenta. «Dra ut av ørene mine,» sa jutulen og hun dro mange øl tønner ut av ørene på ham.

«Sett maten på bordet,» sa han.

«Hva skal jeg si,» spurte hun til Svarteliten. «Du som åt maten kjenner selv råd,» sa Svarteliten.

«Jeg har ikke noe mat, jeg,» sa jenta.

«Dra ut av ørene mine,» sa jutulen og hun dro så mye at selv bordet ble mett.

Jutulen åt selv opp maten, han drakk drikken og brente ut lysene.

«Gå nå og legg deg,» sa jutulen.

«Hva skal jeg si nå da, Svarteliten,» spurte jenta.

«Du som åt maten kjenner selv råd,» sa Svarteliten.

Hun krøp opp i senga. Jutulen syntes senga var for hard da han la seg og dermed vred han skallen av henne.

Litteratur

Warner, M. (u.d.). The Word Unfleshed: Memory in Cyberspace.

Comments

comments