Jeg er redd

0
207

Jeg er redd det skal skje igjen. Å miste min sønn Daniel har forsterket en frykt for det meste, kanskje det kan kalles angst og kanskje kan det best kan beskrives med noen ord fra Edda:

Surt kommer sørfra
Med sviende ild,
Det skinner av sverdet,
Kampguders sol,
Fjell knaker
Gygrer flakker,
Menn tråkker helvei
Og himmelen kløver seg.

Jeg vil egentlig slippe å gå ut, bare legge meg på sofaen foran dataen og se på serier så jeg slipper å tenke på alle de prosaiske valgene jeg hele tiden må foreta.

Vi fores med frykt gjennom ulike medier, vi er som de tvangsforede gjessene; vår frykt er delikatesser for de som ønsker makt. Daglig blir vi matet med mord og død og advarsler om farlige steder, gater, land, møteplasser og tider. Det er farlig å være menneske, og enda farligere å være blant mennesker. Vi får beskjed om å møte andre fremmede med stor skepsis og rapportere så snart vi ser noe som vi kan tolke som mistenkelig. I norrøn mytologi besluttet gudene å bygge en mur rundt sine hjem for å holde all fare ut, de glemte at dette også ville lukke dem inne. Vi omgir oss med tekniske duppeditter for trygghetens skyld uten å tenke på at vi da også skaper avstand til andre.

For faren med frykten er å miste nysgjerrigheten og tilliten og samhandlingen som er nødvendig for å gjennomføre den krevende funksjonen det er å være borger i et demokrati. Jeg forundrer meg over politikere som nører under frykten og på den måten skaper velgere som ikke kan utøve en demokratisk praksis. Velgerne blir paralyserte og enslige individer som er engstelige i møte med felleskapet. Og så blir vi så sinte på ”de andre” som gjør livene våre så utrygge. Frykten skaper ingen valgfrihet.

Frykt kan også være svært verdslige og kontekstuelle. Jeg kan være redd for at jeg får hjerteinfarkt under en forestilling. Eller når jeg sitter som publikum, jeg er redd for å svime av og må høre det blir ropt om ”lege i salen”. Til tider er jeg redd for å sovne fordi jeg er sikker på at jeg aldri ville våkne opp igjen. Når jeg sitter i flyet, er det en lettelse å se et lite barn, fordi jeg får en barnslig tanke om at flyturen er trygg så lenge den er velsignet med barnets tilstedeværelse. Ingen høyere makter ønsker vel at et lite barn skal dø. Jeg er redd for vurderingene, evalueringene og for å åpne munnen i en forsamling uten å forberedt meg på forhånd.

Likevel går jeg ut av mitt trygge hi, setter propper i ørene så jeg med musikken kan vandre i en alternativ virkelighet hvor jeg selvfølgelig er sentrum for alles oppmerksomhet; en oppmerksomhet fra en annen, en oppmerksomhet jeg nå beskytter meg mot gjennom å virke utilgjengelig der jeg hører på musikken.

Jeg letter troen på det umulige, da spiller det ingen rolle om det umulige var feil:

Gryta som kokte av seg selv.

En sjømann reiste en tur til fjells. Der kom han over noen folk som akkurat hadde laget seg mat. Kona hadde akkurat tatt gryta av varmen i det han kom, gryta fortsatte å koke fordi den var varm. Dette undret sjømannen seg over, det han så var en gryte som kokte uten ild. Sjømannen ville kjøpe gryta, den kom godt med. Det fikk han. Da han kom ombord i båten, ville han lage mat- Men han fikk ikke gryta til å koke. Han ble så sint at han hev gryta på sjøen. Da den sank, kom det bobler opp på vannoverflaten. ”Dæven”, ropte sjømannen, ”nå koker den allikevel”.

Comments

comments