I går var jeg på den faste grunnskolen og fortalte. Og det er en fortelling jeg forteller, som overhodet ikke er politisk korrekt og jeg undrer meg over hvorfor jeg forteller denne fortellingen. Jeg vet heller ikke opprinnelsen til fortellingen, den er nok i utgangspunktet ikke en tradisjonell fortelling, men har tradisjonelle motiver. Det er et regleeventyr som handler om en gutt som ikke vil gå på skolen. Moren springer ut for å hente hjelp, den første hun treffer på er en hund. Hun ber hunden bite gutten, men hunden nekter. Så springer hun til en stokk og ber denne slå hunden. Slik fortsetter det, det baller seg på med trusler om vold og drap, alt for å få gutten på skolen.

Det er med andre ord, en voldelig fortelling om en mor som ikke vet annen råd. Denne fortellingen forteller jeg altså. Og jeg har vel heller ingen gode begrunnelser på hvorfor jeg forteller den. Iallfall ikke «sunne begrunnelser». Jeg får litt følelse av disse diktene av Heinrich Hoffman av fortellingen. Fortellingen har jo en forkastelig overtydelig moral om en antihelt. Den blir kanskje litt satirisk i min versjon. Fortellingen kommer jo unna med sine ikke realistiske elementer som snakkende dyr og gjenstander.

Helt ærlig, syns jeg den rett og slett er morsom å fortelle, det finnes ingen pedagogisk grunn bak fortellingen, utover at den er relatert til skole, og det handler om en gutt som ikke vil på skolen, kanskje en gjenkjennbar situasjon for mange som skal inn i den teoritunge grunnskolen. Det er også noe med hvordan «hele verden» engasjerer seg i motstanden mot den stakkars stressende moren som absolutt må ha gutten inn på skolen.

Vel, slike fortellinger har jeg altså i mitt repertoar, og det gjør meg ingenting å fortelle dem!

Comments

comments