Fra midten av leggen og hele veien, nesten opp til nakken, hadde sømmen spjæret, så kjolen hadde delt seg i to og synliggjort enhver skavank som man i god tro trodde var godt skjult for alles blikk den kvelden. Dette skjedde ikke ute på landet hvor det ikke var folk å se, heller ikke hjemme i et privat selskap. Men midt på det den gang obligatoriske stedet man skulle gå, om man anså seg selv for å være kul i medvind. Dit gikk man på fredagskvelder, ålte seg med den «år lange» køen for å komme inn og føle seg ett med blinkende lys og dunkende bass. Der inne var det mørkt med lillaskjær og kroppene var i klynger, sporadisk kunne man se og høre hverandre snakke.

Og for å toppe det hele, det var ingen som sa noe, de bare glodde. Kanskje de ikke kunne tro sine egne øyne.

Hvordan komme i gang med kunstnerisk utviklingsarbeid?

«Nå, glodde folk mye på deg?», spurte kokken da hun kom tilbake.  «Jeg så ikke om de glodde jeg», svarte hun.

Kjære deg, jeg var 20 år gammel, sjenert og skulle ut på byen. Jeg skulle på det stedet man gikk den gangen da. Etter å ha vært rimelig stille og isolert både barndom og ungdom, kom ånden over meg da jeg fylte atten og jeg gikk inn i et sosialt rush prosjekt.

Jeg trengte noe å ha på meg. Jeg trengte en kjole. Da trengte jeg en fe, som kunne komme og slå med staven. Jeg har en søster. På det tidspunktet utdannet hun seg til dameskredder, hun hadde en rekke kjoler som hun laget. Og akkurat denne dagen lå det en pent utstrakt kjole på hennes seng, til høyre i rommet om man sto i døråpningen. Ikke visste jeg da at den var lagt der, til side, av en bestemt grunn. Den kjolen, vakkert laget av min søster, sort med tynne hvite striper og et godt snitt, passet perfekt for mitt sosiale prosjekt. Jeg tok den på meg, den satt som den skulle og jeg dro på byen. Jeg dro på dans og moret meg og det gjorde andre også, kunne jeg se.

Så kom den tiden da man skulle besøke toalettet både for å gjøre det nødvendige, men også for å visitere seg selv, om jeg kan si det på den måten. Da jeg sto foran speilet og skulle rette litt på den fine kjolen, bestemte jeg meg for å se hvordan jeg tok meg ut bakfra. Her var det speil speil speil på veggen hvor jeg kunne iaktta hele kroppen, fra flere vinkler, både oppe og nede. Dette hadde jeg ikke fått anledning til tidligere den kvelden. Jeg snudde meg og så rett inn på min sorte truse som jeg hadde på meg, litt tilfeldig valgt truse.

Søsteren min hadde lagt kjolen til side fordi den trengte en kraftig reparasjon, den var spjæret hele veien til midt opp på ryggen.

I forrige innlegg skrev/sa jeg at et av trekkene ved kunstnerisk utviklingsarbeid (KU), er at det blant annet må inneholde en kunstnerisk praksis, et kunstnerisk produkt og en (teoretisk) refleksjon.  I følge Mika Hannula, Juha Suaranta og Tere Vadén betyr KU at man skaper kunst og forsker på den kreative prosessen (Hannula, Suoranta, & Vadèn, 2005). KU er praksisbasert og praksisdrevet forskning innenfor samtidens kulturelle og kunstneriske felt. De hevder videre at det er viktig at kunstner-forskeren får frihet og anledning til å bygge opp en praksisbasert kunnskap. Det skal være en forskning som er åpen og inkluderende. De anerkjenner det problematiske ved KU, som det å bli anerkjent som kunstner-forsker, de ulike diskursene innenfor KU og begrepsforvirringen.

For det kan være litt som å stå på et diskotek og ikke være klar over at kjolen har spjæret fra nederste kant til godt opp på ryggen.

De mener man skal forsvare og være tolerante for det synes annerledes – eller metodisk anarkistisk som det kaller det.

I kjole opplevelser og KU kan man fort la seg kneble og knele.

KU domineres av metodologisk pluralisme (Serig, 2012) og det er viktig at den kunnskapen det medfører blir formidlet utover selve kunstproduksjonen. Dan Serig legger til enda en komponent: KU skal også angå høyere utdannelse og kunst utdanning – altså den undervisningen man gjennomfører. Den forskningen du gjennomfører som kunstner-forsker skal påvirke undervisningen din. Med det legges det som et prinsipp at for at du skal kunne bedrive med KU, må du være tilknyttet en høyere utdanning eller et forskningsinstitutt.
I et kongerike var det naturlig nok en konge, ellers ville det ikke ha vært et kongerike.

Kongen var enkemann. Dronningen var død for lengst. Kongen var mektig med rådgivere som lød hans minste vink og tjenere som lød hans minste blink. Det var mer enn nok kvinner som ønsket å legge seg flate for kongen, men kongen fant ikke en han likte nok.

En dag sto kongen og så ut av vinduet, han strøk seg i skjegget, pattet på sin pipe, da han så datteren gå med vrikkende hofter mot stallen for å hente seg en hest. Kongen harket, lot øyne og kropp følge datteren der hun nærmest danset bortover. En svettedråpe la seg mellom kongens øyenbryn. Synet syntes lettsindig syngende. Kongen rødmet, la pipa ned og kalte på en rådgiver.

Serig skriver videre at all kunstnerisk virksomhet på et vis handler om forskning

«whether through material/performance experimentation, subject selection, or technique acquisition, to name a few instances. (Serig, 2012).»

Men KU krever et nærvær av fagfelle-bedømming og ikke minst formidling av resultater. KU skal ikke kun dreie seg utvikling av egen kompetanse, men også fagfeltets kompetanse.

Serig mener derfor at du, når du går i gang med KU, må sjekke ut følgende:

  • Angår temaet kunstutdanningen?
  • Bringer det ny kunnskap og vil det påvirke din profesjonelle praksis?
  • Vil utbyttet inngå i en dialog med både samtidig kunstfelt og undervisning av kunst?
  • Er du forberedt på og kan du håndtere en metodisk åpenhet? (Serig, 2012)

Deretter må du sørge for at de praktiske rammene er på plass for eksempel i form av rom å arbeide i og støtte fra institusjonen du arbeider eller studerer ved. Videre må kunstner – forskeren forholde seg til og formidle innenfor de diskursene man arbeider innenfor eller inn i (Serig, 2012). Man skal være relevant i den forskningen man foretar

Det folkeeventyret jeg har med i dette innlegget er kalt Jenta og Kråkeskinnskjolen, det er samlet inn av Moltke Moe og er utgitt i heftet kalt Folke-Eventyr frå Flatdal. Temaet som jeg illustrerer KU med er kvinner og minner – hvor jeg ser på kvinnelige protagonister i narrativer. Min hoved fortelling som jeg selv arbeider med er Lurvehette, men en av metodene jeg bruker er intertekstualitet, hvor jeg bruker både egne minner og folkeminner som jeg belyser Lurvehette med. Intertekstualitet er en naturlig metode for en forteller å bruke, fordi fortelleren ofte forholder seg til flere varianter av et folkeeventyr. Veldig generelt kan man si at intertekstualitet handler om hvordan en fortelling snakker med andre fortellinger. Dermed er en av metodene jeg bruker noe jeg kaller for den intertekstuelle metoden. Denne går ut på at jeg bruker syv faste scener som igjen er inspirert av skaldetradisjonen. Scenene er: væpning, kamp, reise, budbringerscene, dialog, offer og måltid. Disse scenene lokaliserer jeg i fortellingen jeg arbeider med og så finner jeg tilsvarende scener fra andre fortellinger og eget liv.

Om scenen er offer – kan jeg ta scenen hvor datteren får en bestemt beskjed av sin far:

Kongen bøyde seg fram og sa: «Kjære datter, du er voksen nå og en brudgom skal du få. Bryllup skal det bli innen kort tid. Ditt bryst er fyldig og dine hofter er brede, det er klart for ekteskapets glede. Ingen mann i dette rike, er meg like. Så datter, det er bestemt, du er min nye dronning og jeg din konge.»

Scenen fyller oss med en form for frykt og kan sammenlignes med scenen i Lurvehette hvor hun kjemper mot troll. Begge scener handler om frykt, men utgir seg på ulike måter. For eksempel kan den første scenen være en mer psykologisk frykt og tiden går langsommere. Men den andre scenen er en mer fysisk frykt og kanskje være mer «fartsfylt.» I den siste scenen forteller det kulturelle minnet oss at Lurvehette vil vinne, fordi vi vet at mennesker alltid vinner over troll, men den første scenen virker mer realistisk og gir oss andre assosiasjoner.

Jeg fryktet hva slags rykte jeg ville få i etterkant, der ofret min ungdoms ære, jeg hadde gått og vist fram trusa mi på det tøffeste og røffeste stedet i byen. Ville folk peke på meg i vinduspeilinger og si, der er hun som viser trusa si i tide og utide.

Jeg har nevnt tre offer scener, hva med deg? Har du en situasjon knyttet til Offer du kan legge til?

Rådgiveren kom inn, kongen tørket svetten i panna og sa: «Vi må endre lovene. Nå skal det bli lov å la nære slektninger gifte seg med hverandre.» «Da er det fra nå av en lov», svarte rådgiveren og skrapte og bukket. Kongen nikket og rådgiveren nikket med.

Da datteren kom inn den kvelden ble hun tilkalt til kongens høysete. Der satt rådgivere med alvorlige miner og flammene i lystakene flakket urolig.

Rådgiverne hadde alvorlige miner og flammene flakket.

Alvorlige miner og flammene …

Hun stilte seg framfor faren, neide og hilse seg far, kongen, majesteten, herskeren. Kongen løftet hånden og hilste tilbake.

I den røde salen var det skygger som lente seg opp mot veggene, men kongens skygge var størst og enda større ble den da han lente seg framover.

Kongen bøyde seg fram og sa:

«Kjære datter, du er voksen nå og en brudgom skal du få. Bryllup skal det bli innen kort tid. Ditt bryst er fyldig og dine hofter er brede, det er klart for ekteskapets glede. Ingen mann i dette rike, er meg like. Så datter, det er bestemt, du er min nye dronning og jeg din konge.»

Datteren stivnet, et giftermål hadde ennå ikke vært i hennes tanker.

I hallen var stillheten en giftig slange som snek seg rundt i rommet og spydde ut giftige sirligheter. Ingen hadde mot til å si kongen i mot. Hun så seg rundt, men det var ikke et blikk å møte. Hender foldede under bordet, redde for at de skulle avsløre den rytmiske rastløsheten. Kongen satt avslappet i høgsetet, mens han pirket med en pinne i tennene. Stillheten, den sleipe slangen tømte rommet for luft og datteren var blek.

«Jeg gir deg det du trenger til bryllupet» sa kongen. «Gi meg tre dager å tenke på,» svarte hun. Hun neide og han nikket. Hun snudde seg, han smilte.

Vel ute, viste hun ikke hvor hun  skulle gå, for i hvilken retning kunne redningen ligge? En kråke landet ved hennes føtter og knakket nebbet langs bakken. Hun gikk til sitt rom og kråka fløy sin vei.

Den første kvelden da stjernene lyste klart på himmelen, banket det forsiktig på hennes dør og faren hvisket hennes navn. Hun lot som hun sov, men ingen søvn sang søtt til henne.

Den andre kvelden da månen var i ferd med å bli full, banket han på hennes dør og sa hennes navn. Hun svarte ikke, hun gjemte seg i hjørnet av senga.

Den tredje kvelden, da sola var i ferd med å gå ned og kastet et rødt lys inn i rommet, slo kongen døren opp og kom inn i rommet. «Datter, gi meg et svar på hva du trenger til bryllupet.» «I morgen, far.»

Tidlig neste morgen gikk hun ut i hagen. Der kom det i mot henne en eldre kvinne. Hun hadde langt grått hår i en hestehale og hun talte til jenta med en knirkende og kneggende stemme. «Hva er galt mitt barn», sa den eldre, «fortell og jeg kan gi deg et godt råd.» Gråtende fortalte hun det som var i ferd med å skje. «Gråt ikke, sørg ikke,» sa den eldre. «Be kongen om en kjole som stjernene, en kjole som månen og en kjole som solnedgangen. Og så ber du om en kjole av kråkeskinn. Kan han gi deg dette, bringer du kjolene med deg ut i denne hagen.»

Hun gikk straks til faren og ba om kjolene. Faren trommet med fingrene og svarte at det skulle la seg gjøre. De beste skreddere og syere ble sendt etter som straks tok hennes mål og sendte bud på spinnere og vevere som igjen sendte bud til saue-bønder, kjøpmenn og jegere. Kråker ble slaktet og solgt til høye priser. Sauer ble klippet, det ble kardet, spunnet og vevd. Kjøpmenn fraktet stoffer fra fjerne strøk med de vakreste farger. Ingen forsto hva hun skulle med en kjole av kråkeskinn, men kanskje det lå en bot i det. Da tre ganger tre dager var gått, ble de fire kjolene presentert for henne. Hun tok dem alle fire og snek seg ut i hagen. Hagen som nå begynte å få knopper, men fuglene hadde forlatt den og det var ikke en kråke å se, jo en kråke skulle snart vise seg.

Kanskje du er ute og går nå? Iallfall neste gang du er ute, prøv å studer en kråke. Hvorfor ikke lage en kråke lyd nå rett og slett.
Der ute i hagen sto det en grå hest med lang man. Det var kjerringa det. Den nikket med hodet og prustet og gjorde tegn til at hun skulle sette seg på ryggen. Hun tok på seg kråkeskinnkjolen og lignet ikke lenger seg selv, men en fremmed fugl. Hun satte seg på hesten og så bar det avsted. Hun så seg ikke tilbake.

De red og reiste og tok ingen hvil, men for over hauger og heier til de kom til et fremmed rike. Der var hun, fuglen som hadde sluppet ut av buret, og du kan jo tenkte deg hvordan det føltes.

I begynnelsen når jeg kommer i gang med et prosjekt som potensielt kan bli et KU, tar jeg ofte utgangspunkt i en impuls som jeg prøver ut i forhold til min egen interesse og faglige utvikling og hva gjør det med faget at jeg gjennomfører et forskningsprosjekt. Det holder med andre ord ikke at jeg selv har interesse for dette, jeg har også et faglig ansvar, og dessuten må det ha en samfunnsrelevans og det skal føre til endringer i min praksis og undervisning. Jeg begynner ikke nødvendigvis med et forskningsspørsmål, det dukker opp underveis når jeg begynner arbeidet. Personlig gjør jeg et skille mellom utforskningsprosess og forskningsprosess. Det gjør det lettere for meg å sortere mellom det metodiske, at noen metoder knyttes til utvikling av en forestilling eller et konsept og noen metoder er forskningsmetoder. Dette kan selvfølgelig gli over i hverandre, men jeg trenger likevel å sortere i prosessen.

Jeg har ennå ikke et forskningsspørsmål, men et interesse felt. Jeg har selvfølgelig en lang erfaring i slike prosesser og er trygg på at jeg kan dvele litt ved interessefeltet og det vil dukke opp en tydeligere snevring. Samtidig ser jeg det som essensielt å hele tiden stille spørsmål i og til den prosessen man går inn i. Dette er med på å legge grunn for kritisk tenkning.

Innledningsvis er det tre spørsmål jeg stiller meg selv, som ansporer meg mot dannelsen av et rammeverk for videre utforskning og forskning.

  1. Hvorfor er det viktig for meg å gjennomføre dette og hva slags kompetanse (ferdigheter og kunnskap) vil jeg utvikle?

  2. Hva medfører dette for faget (studenter og fagfeller) at jeg gjennomfører et slik prosjekt?

  3. Hvor er samfunnsrelevansen i et slik prosjekt?

For å summere det kort, når jeg går i gang med et prosjekt, følger jeg et eget interessefelt som jeg stiller tre spørsmål ved.

Utgangspunktet mitt for tematikken «kvinner og minner» kommer av mitt arbeid med norrøn dikting. I mitt arbeid med fornaldersagaer oppdaget jeg at det i den mannsdominerte strukturene lå kvinneskjebner som var uforløste. Jeg så igjennom mitt eget repertoar av fortellinger, og oppdaget at det var få fortellinger med kvinnelige protagonister, jeg identifiserte meg med fortellinger med menn. Ved første øyekast tenkte jeg at det skyldtes at jeg aldri har vært opptatt av «jenteting» om det i hele tatt kan kalles det. Jeg har for eksempel ikke lekt med dukker som barn, iallfall ikke i noe særlig grad. Et slikt prosjekt gir meg et større repertoar og jeg kan få en oversikt over hva som finnes av tradisjonelle fortellinger med kvinnelige protagonister. Videre, er jeg redd for å glemme. Som forteller er jeg avhengig av hukommelsen, men jeg er også redd for å glemme på et personlig plan. Min sønn døde for noen år siden, og jeg er redd for å glemme hvem han var. Kunnskap om minnet er noe som angår mange fagfelt og er derfor overførbart.

Folkeeventyr og kjønnsroller er et diskutert område innenfor muntlig fortellerkunst. Det er med andre ord, allerede tilstede en diskurs knyttet til dette. Jeg har også erfaring med studenter som ikke ønsker å fortelle folkeeventyr fordi kvinnerollene oppfattes som «svake» og lite handlekraftige. Dette er et tema jeg skrev om tidlig i min karriere som forteller i en artikkel om nettopp kvinnerollene i folkeeventyrene. Det er altså tema som stadig kommer tilbake og som fra min synsvinkel, alltid har aktuell tematikk. Arbeid med minner er også en teknisk ferdighet som metodisk bør utforskes videre for å skape et godt undervisningsopplegg.

I et større perspektiv er kvinnerollen i samfunnet stadig under debatt og rettigheter er gjentatte ganger under trussel. Rettigheter vi tar for gitt her i Norge, er fortsatt mangelfull i andre land. Med sosiale medier har det oppstått nye kjønnsdebatter og framstillinger av kjønn kan synes å ta stegene bakover hvor representative stereotyper blir løftet fram gjennom klikkvennlige bilder.

Dette er refleksjoner som foreløpig tar utgangspunkt i synsinger og løse erfaringer, men som jeg mener likevel er en viktig del av prosessen.

Tett ved kongsgården var lå det et lite falleferdig hus, der slo de to seg ned. Hesten var hest på dagtid og gikk ute og beitet, om kvelden var hun en kvinne som stelte i huset. «Du får dra til kongsgården og få deg et arbeid», sa hun til kvinnen i kråkeskinnskjolen. Hun gikk til kongsgården og fikk tjeneste på kjøkkenet. Der lå hun på gulvet og skrubbet og gnikket og gned, så alt ble skinnende rent og blankt.

Da søndagen kom, gjorde folk seg klare til å reise i kirken. Hun ba om å få bli med. «Slik som du ser ut? Da tror folk at selveste satan sitter blant dem. Hva skal du i kirken? spurte kokken. «Nei, sett deg i ro og gå ikke ut blant folk.» Men hun sprang til huset og tok på seg kjolen som skinte som stjerner og red til kirken.

Alle glodde på henne og ingen hørte på presten. Kongssønnen kunne ikke la være med å stirre over skulderen. Da hun dro, ville han følge etter, men hesten var for rask. «Nå, glodde folk mye på deg?», spurte kokken da hun kom tilbake.  «Jeg så ikke om de glodde jeg», svarte hun.

Søndagen etter gikk det likeens som den første. Hun sprang ned til huset og tok på seg kjolen som lignet månen og red til kirken. alle glodde på henne og ingen hørte hva presten preket. Kongssønnen etter henne da hun dro, men hesten var for rask. Hestehalen pisket han i ansiktet. ”Nå, glodde folk mye på deg?”, spurte kokken da hun kom tilbake. ”Jeg så ikke etter”, svarte hun.

Den tredje søndagen bar hun sin kjole som lignet solen. Denne gangen var kongssønnen rask og fikk grepet den ene skoen hennes.

Kongssønnen hadde nå fått nøkkelen til forelskelse, kjærlighet, ekteskap og lignende. Han skulle finne jomfruen som eide skoen. Så alle kvinner måtte prøve skoen, men det var ingen som passet.

Da var det bare en igjen, kvinnen med kråkeskinnet. Så kom han til henne med kråkeskinnsjolen. ”Jeg får prøve skoen på deg, da det er ingen igjen.” ”Kan du tro at jeg passer?”, sa hun. Og så løftet hun på kråkeskinnskjolen så han så den fine kledningen under. Da kan det vel hende at han ble glad. Og da ble fest.

Det er slik folkeeventyret ender, men jeg tror ikke på det. Jeg vil jo heller at hun skal si: «takk for oppmerksomheten, men jeg tror jeg skal bruke litt lenger tid på å finne ut av saker og ting. Reise, se meg om og forstå hvordan det henger sammen. Takk for tilbudet, du skal få min andre sko, så kan du prøve å gå i dem selv.»

Litteratur

Hannula, M., Suoranta, J., & Vadèn, T. (2005). Artistic Research – theories, Methods and Practices. Helsinki: Academy of Fine Arts.

Serig, D. (2012). Doing Artistic Research. research review VOLUME 10, NUMBER 2.

Comments

comments