Forrige uke var jeg på Asmaløya som er en del av Hvaler. Hvaler består av flere øyer, ja hele 833 skjær, øyer og holmer. Alt er ikke bebodd. Der vokste også Ebba opp, hun vokste opp på Asmaløya. Denne episoden av Podkasten omhandler Ebba som i forrige episode. Da hun var en ung kvinne, ble hun fraktet vekk. Et sted er sentralt metodisk for minnet, men ikke bare det.

Den britiske fortelleren Hugh Lupton sier at landskapet rommer fortellinger. Våre forfedre har vært med på å skape det landskapet vi kjenner. De veiene vi vandrer ligger der av en grunn.
Hver dump og snublestein er narrativer laget av en symbiose av mennesker og natur (Lupton, 2001). Når vi vandrer gjennom landskapet, blir disse fortellingene fortalt og et språk skapt. Steder har fått navn og skaper en poetisk fornemmelse, mens vi selv er vandrende prosaer. Hvert sted har en usynlig fortid i møte nærværet.

Når jeg beveger meg i et landskap, bærer jeg med de usynlige vanene av å ha vandret der så mange ganger før. Min vandring er å lade et sted på ny, jeg snubler mellom de gjemte og glemte narrativene landskapet bærer med seg (Lupton, 2001, s. 11).

Tiden leker med våre minner. Vi husker alltid fra nået. Men tiden har også prioritert hva vi skulle huske, i den forstand at det tidligere ble dyrket fram nasjonale og strømlinjede fortellinger som skulle bygge opp en kultur, en nasjon og et folk. Våre egne personlige erindringer ble sett på som dysfunksjonelle elementer.

Slik er det ikke lenger. De personlige minnene blir sett på som rike tekster for å forstå hvem vi er (Freeman, 2010). Men man skal være klar over forskjellene mellom erindring og narrativ. Når et minne fortelles blir erindringen håpløs innovativ (Freeman, 2010, s. 267) . Erindringen har åpnet seg opp for endringer og kritiske blikk. Minnet ligger og vaker mellom det poetiske og det virkelige.

Jeg har et kroppslig minne jeg ikke reflekterer over – en vane, en automatikk. Kroppen kultiverer hver krik og krok gjennom ekko av erfaringer. Hele fortiden er med meg i nåtiden. Min kropp er habituert. Et minne er ikke kun en avskrift av sjelen. I følge den franske filosofen Merleau – Ponty har kroppen en fortrolighetsviten med verden, en kroppslig bro mellom sansning og fortolkning (Dahl, 2016). Kroppen vandrer ikke meningsløst, den materialiserer både det personlige og kulturelle minnet, for bevegelser og væremåter er påvirket av alle de sosiale rommene jeg har vandret ut og inn av (Dahl, 2016).

Om du nå er på Smartphone, lønner det seg å gå til SoundCloud eller Acast for å høre episoden. Du finner lenker under lydfilen.

Kilder:
Dahl, E. (2016). Nattverd, kropp, erindring. din 1 , 105-120.
Echterhoof, G., Kopietz, R., & Higgins, E. (2013). Adjusting shared reality: Communicator’s memory change as their connection with their audience change. Social Cognition Vol 13 No. 2, 162-186.
Freeman, M. (2010). Telling stories Memory and Narrative. In S. Radstone, & B. Schwarz, Memory: Histories, Theories, Debates (pp. 263-277). New York: Fordham University Press.
Lupton, H. (2001). The dreaming of a place storytelling and landscape. Oracle series No. 5. Daylight press.

Comments

comments