Høna som dro til kongsgården for fri til prins Prump

0
344

For et par uker siden skrev jeg om prosjektet Lurvehette og andre slemme piker. Min eller vår fortelling i det prosjektet var Høna som dro til kongsgården… Jeg utarbeidet fortellerforestillingen sammen med Mathilde Grooss Viddal.

Ved mitt første møte med dette folkeeventyret så jeg at det hadde uvante og overraskende elementer. Blant fortellere så heter det seg at historiene velger deg. Det er ikke noe hokus pokus ved dette. Det betyr rett og slett at noe ved historien tenner fortelleren. Historien gir fortelleren en ide og en mulighet til å uttrykke noe.

Opprinnelig het folkeeventyret ”Høna som skulle aat kongsgarden og fri”. Det ble skrevet ned 27. August 1915. Historien fant jeg i ”Folkeeventyr fraa Nordmør” utgitt av Norsk Folkeminnelag 1921. Folkeeventyret handlet om en høne som hadde bestemt seg for fri til en prins og ble kategorisert som et ”remseeventyr”
(regleeventyr). Jeg skjønte med engang at historien hadde mange muligheter og jeg ville utarbeide et program for barn (fra 3 – 6 år) sammen med en jazzmusiker.

Eventyret var lekende og overraskende, to elementer som jeg ønsket å ivareta og forsterke. Det absurde og forlokkende ved at en høne kan utrette en så stor bragd var jo en interessant tanke.

Folkeeventyret hadde også mange brutale elementer, for brutale for målgruppen. Jeg kjente til et tsjekkisk eventyr med tilsvarende struktur. Dette handlet om en hane som dro til en keiser for lære å legge egg. Jeg lånte motiver fra dette eventyret og byttet det ut med de brutale elementer fra ”høna”. Så isteden for å drepe kongen med en kvernstein (som i seg selv er jo et morsomt motiv) tok høna i bruk noen av sine gode hjelpere som hun hadde truffet på veien.

Strukturen i folkeeventyret var i seg selv overraskende. Fortellingen tok i bruk både raske vendinger og en tradisjonell oppbygging. For eksempel lager høna seg en vogn av en skje som blir trukket av en mus. Dette er hennes transport og på skjea som hun selv sitter på , får hun med seg både en hare, en rev, en ulv, en bjørn og en veps. Musikken var med på forsterke både brudd og oppbygging, ved også å ta i bruk faste motiver som det ble improvisert over. Videre tok vi i bruk enkle digresjoner/kommentarer. Det vil si å henvise til noe utenfor eventyret og ved å snakke med barna. En kommentar kunne være prinsens mangel på næringsvett og hva det vil si ha et balansert kosthold (gjort med humor selvfølgelig).

Metakommentarer som er med på gjøre historien dagsaktuell må ha vært det første som forsvant under nedtegnelsene av folkeeventyrene. Under forestillingen er digresjoner/kommentarer med på øke kommunikasjonen med lytterne. Dette gjør også fortelleren bedre kjent med sitt publikum. For å få frem leken ble det tatt i bruk ordleker, lyder, karakteriseringer og dette ble forsterket i samspillet med barna. Som et eksempel ble ulven gjort svensk for bringe inn feiring av unionsoppløsningen. En tradisjonell historie er alltid dagsaktuell lagt i en fortellers munn. Dette gir historien et unikt særpreg.

Når det gjelder formidlingen kunne nok ikke høna tilsynelatende fremstå som en representant for den aktive kvinnelige protagonist. Fordi hun var et dyr ble identifikasjonsprosessen annerledes. Det aktive kvinnelige kom ved at hun på alle måter var så motsatt prinsen. Prinsen hadde, i denne fortellingen, den rollen vi
generelt ville gitt en prinsesse. Han satt på en trone og ventet på at noen skulle fri til han. Det hører med til historien at høna fikk sin prins og hun stoppet ikke der. Hun styrte og ordnet og fikk en skikk på prinsen. Dette var et eksempel for å vise at folkeeventyr med kvinnelige protagonister finnes, og for i si det med Angela Carters ord: ”The stories were always there. Only we were not.”

Comments

comments