Haren mister halen

0
93

MYTHS AND LEGENDS
OF THE SIOUX

MRS. MARIE L. MCLAUGHLIN

Det var en gang to brødre. Den ene var en djenni (en ånd) og den andre var en hare. Den yngste broren, haren, var en lurendreier og havnet stadig i problemer og den eldste broren var fullt opptatt med å rette opp i disse problemene.

Da haren var blitt voksen, ønsket han å se litt av verden. Han fortalte dette til sin bror. Broren sa: «Hare, du er en luring. Vær forsiktig og prøv å hold deg unna problemer. Men skulle du få vansker, rop på meg og jeg vil komme.»

Haren reiste ut og første dag kom han til et høyt hus. Utenfor sto det høyt furutre. Treet var så høyt at hare kunne ikke se toppen av treet. Utenfor døren sto det en enorm stol og der satt det en kjempe og sov. Hare, som hadde tatt med seg sin bue og sitt kogger av piler, tok en pil og sa: «Jeg vil se hvor stor denne kjempen er, så jeg vil vekke han opp!»

Haren plasserte seg godt, siktet og skjøt pila rett i nesa på kjempen. Dette stakk og vekket kjempen som hoppet opp og ropte: «Hvem våger å skyte meg i nesa?» «Jeg,» sa haren. Da kjempe hørte stemmen så han seg omkring, men så ingenting. Ikke før han kikket ned og fikk øye på haren. «Jeg tenkte jeg skulle få meg et skikkelig godt måltid denne dagen, men her er det bare en munnfull.»
«Det blir ingen munnfull av meg,» svarte haren, «jeg er like sterk som deg, selv om jeg er liten.» «Det får vi se på», sa kjempen. Han gikk inn i huset og kom ut med en hammer som veide mange tonn.

Kjempen sa: «Herr Hare, nå skal vi se hvem som kan kaste denne hammeren over toppen av det treet.» «Du må finne på noe vanskeligere,» sa haren. «Vi får prøve dette først,» sa kjempen. Med det grep han i hammeren med begge hender, svingte den tre ganger over hodet og sendte den gjennom lufta. Den gikk opp, opp og sneiet toppen av treet, og falt ned, så kraftig at jorda skalv og hammeren begravde seg dypt ned i jorda.

Kjempen sa: «Om du ikke kan gjøre det samme, kommer jeg til å sluke deg.» haren svarte: «Jeg pleier alltid å synge en sang før jeg gjør oppgaver som dette.» Haren begynte å synge og i sangen kalte han på sin bror. Kjempen ble redd og sa: «Hvorfor kaller du på din bror?»

Haren pekte på en mørk sky som raskt kom nærmere og sa: «Det er broren min; han kan ødelegge deg, huset ditt og dette furutreet med et åndedrag.» Kjempen ble redd og sa: «Stopp han og du er fri.» Haren vinket med potene og skyen forsvant.

Haren reiste videre vestover. Dagen etter gikk han gjennom en skog og fikk høre et stønn som om noen hadde det vondt. Haren stoppet opp og lyttet. Da vinden blåste ble stønnet høyere. Haren fulgte lyden og kom til en naken mann som var festet mellom to tykke greiner på et høyt tre. Hver gang vinden blåste, ble de to greinene dratt fra hverandre og mannen stønnet av smerte.

«Der har du funnet deg en god plass. La oss bytte! Du kan komme ned og jeg tar din plass.» Nå er det å fortelle at mannen var blitt satt der som en straff av harens bror. Han kunne ikke komme løs før noen tilbydde seg å bytte plass med han. «Gjerne det,» sa mannen. «Ta av deg klærne og kom opp. Jeg skal feste deg, så kan du more deg så mye du ønsker.»

Haren kledde av seg og klatret opp. De byttet plass og mannen gled ned fra treet. Han tok på seg harens klær. I det samme blåste vinden kraftig og haren kjente det trakk i lemmene og det gjorde fryktelig vondt. Haren ropte på broren og mannen sa: «Du kan rope på broren din så mye du orker, meg finner han aldri.» Så forsvant mannen inn i skogen.

Like etter kom harens bror. Da han fikk se haren, spurte han: «Hvilken vei dro mannen?» Haren pekte i den retningen mannen hadde forsvunnet. Broren fløy over toppen av trærne og fant snart mannen. Igjen ble plassene byttet og denne gangen blåsten vinden sterkere enn forrige gang.

Haren tok på seg sine klær og broren skjente ut haren og sa: «To ganger har jeg nå reist langt for hjelpe deg. Heretter er du mer forsiktig!»

Haren reiste videre og kom til en liten elv ved skogen. I skogen var det en åpning og der sto det en liten hytte. Haren undret over hvem som bodde der. Døren ble langsomt åpnet og ut kom en gammel mann med en vannbøtte i den en ene hånden. I den andre hånden hadde han en snor som var festet til innsiden av hytta. Han hold fast i snora mens han langsomt gikk ned til elven. Da han nådde vannet, dyppet han vannbøtta ned i elven og gikk tilbake til huset, mens han fortsatt holdt fast i snora.

Snart kom mannen på ny ut og holdt fast i en annen snor, denne førte til en vedhaug. Mannen tok ved og gikk inn i huset. Haren så det steg røyk fra pipa og han ville se hva den gamle gjorde. Han banket på døren og en svak stemme ba han komme inn. Haren så at den gamle laget mat. «Hallo Tunkasina (bestefar), du klarer deg godt her alene. Jeg ser du har alt du trenger, du får ved og vann. Men hvordan får du tak i mat?» «Ulvene kommer med kjøtt, musene med ris og bønner, og fuglene kommer med blader og urter til min tre. Livet er hard. Jeg er alene og har ingen å snakke med. Og dessuten er jeg blind!» «Så la oss bytte plass», sa haren, «Jeg vil gjerne bo her.» «Om vi bytter klær» sa den gamle, «blir du gammel og blind. Du skal vite at jeg er her som straff av den mektige ånden. Jeg tok livet av min egen kone, og dette er straffen. Og jeg må være her til noen er villig til å bytte plass med meg.»

«Jeg bryr meg ikke så mye om ungdom,» sa haren, «la oss bytte!» De byttet og haren ble gammel og blind og den andre ung og vakker. Mannen forlot hytta, men kuttet snorene og løp av gårde med en latter. Han løp inn i skogen.

Haren tenkte han skulle hente litt vann. Han famlet rundt i rommet og fant omsider bøtta. Han tom tak i snora og begynte å gå. Da han hadde et lite stykke, var det slutt på snora og det kon så plutselig at han mistet enden på snora. Han vandret omkring og gikk inn i trår og forvillet seg inn i busker med torner, han skar seg opp både i ansiktet og på kroppen og han begynte å blø. Igjen ropte han på sin bror. Snart var broren der og lurte på hvor det var blitt av den gamle mannen. «Jeg vet ikke,» sa haren, «jeg var blind da han reiste så jeg vet ikke hvilken retning han stakk.»

Ånden kalte på alle fuglene som kom fra alle retninger. Broren spurte dem om de hadde sett mannen som unngikk sin straff, det var det ingen som hadde gjort. Ugla kom sist og da hun fikk samme spørsmål, svarte hun: «hoo, hoo, i går kveld da jeg jaktet på mus i skogen, fikk jeg øye på en mann som sov under greinene på et tre. Jeg trodde det var broren din, haren, så jeg vekket han ikke.»

«Flott», sa ånden, «som takk for din hjelp, skal du heretter jakte om nettene og jeg skal gi deg øyne så du kan se. Du vil alltid jakte bedre i de kjølige nettene.» Og slik ble det. Broren fløy til skogen og hentet mannen og gjorde snorene enda kortere og sa til mannen: «Nå skal du få smake det broren min fikk erfare.»

Broren sa til haren: «Jeg burde ikke hjelpe deg denne gangen. Men dette blir siste gang, så vær forsiktig heretter.»

Haren begynte på sin hjemreise. Da han nærmet seg hjemmet kom han til en liten bekk. Han var tørst og drakk av bekken. Mens han gjorde det, fikk han høre noen merkelige lyder. Han kikket opp på en ås og fikk øye på fire ulver som hadde knyttet sammen sine haler og som dro i hver sin retning.

Da haren nærmet seg, rev en av dem seg løs og haren så at halen hans var ødelagt. «La meg trekke haler sammen med dere. Min hale er lang og sterk», sa halen. Dette gikk ulvene med på. Haren band halen sin sammen med den andre, så dro de alle sammen til harens hale røk av og ulvene forsvant.

Haren ropte på sin bror. Ånden kom og så på haren og sa: «Du ser mye bedre ut uten hale.»

Fra da av har ikke haren hatt hale.